Flukten over grensen, en historieleksjon for barn

Filmen Flukten over grenser hadde premiere i Norge i 14. oktober 2020. Med regissør Johanne Helgeland, er Flukten over grenser en norsk film for familie. Filmmanuset er skrevet av Maja Lunde som også skrev historien i romanform i Over grensen som ble gitt ut før filmen ble produsert.

Anna Sofia Skarholt spiller hovedpersonen Gerda, Otto (broren til Gerda) er spilt av Bo Lindquist-Ellingsen, sammen med de andre to sentrale skuespillere, Samson Steine og Biance Ghilardi-Hellsten.

Det er desember 1942, og Gerda og broren Otto oppdager at foreldrene skjuler de jødiske søsknene Daniel og Sarah i kjelleren. Når foreldrene (Morten Svartveit og Thea Borring Lande) blir arrestert, blir det opp til Gerda, Otto og søskenbarnet Per (Henrik Siger Woldene) å hjelpe Daniel og Sarah over grensen til Sverige for å unnslippe Nazi-regimet som vokste raskt i Norge. De legger ut på en farlig ferd med tyske soldater etter seg, og barna vet ikke hvem de kan stole på underveis.

Skuespillerne var fantastiske, uansett om skuespillerne var unge. Hvis du tenker at disse barna måtte representere hva jødiske barn følte under krigen, da ville du ha forstått at ansvaret til disse aktørene for å prøve å utføre slike følelser og egenskaper, var veldig stor. Å spille rollene i denne filmen er en vanskelig oppgave, men skuespillerne fikk frem veldig gode skuespillerkunnskaper. Noen scener berørte virkelig seeren. Anna Sofia Skarholt spiller hovedrollen veldig bra fordi hun virker naturlig og får handlingen til å virke veldig realistisk. Det gjør også broren Otto, som bidrar til en veldig nøyaktig skildring av en intern konflikt. Han vet ikke hvilket parti han skal velge, søstera eller nazistene. Mange mennesker følte det samme under krigen. De to skuespillerne som spilte de to jødiske barna var like gode. Du kunne se beskyttelsen og motet i øynene til Samson Steine, og frykten i lille Biance Ghiraldi-Hellsten.

Filmen har mange fargerike scener som hovedsakelig lener seg til kalde farger som blå og dype grønne, ettersom de representerer kulden vinteren i 1942. Kamerabruk er variert, men det mest brukte er normalperspektiv og noen ganger er det også fugleperspektiv. Denne vekslingen gjør filmen mer interessant å se. Tidslinjen i filmen skjer kronologisk, og musikken er bra, men for en så sterk historie hadde en mer sentimental musikk vært bedre.

Det er flere temaer i filmen. Det trenger ikke å være bare naziregimet i Norge eller den andre verdenskrig. Kraften i vennskap er også et viktig tema gjennom hele filmen. Hvor galt nazistenes tankesett var, kommer fram når Otto spør Per hvorfor han hjelper de jødiske barna, og Per svarer ganske enkelt «fordi de er mennesker, og mennesker hjelper mennesker».

Jeg synes at det var en ganske bra film. Det var god balanse mellom rollene, og rollene ble utført riktig. Du må huske på at dette er en familiefilm, ikke en voksenfilm om andre verdenskrig.  Nå kan yngre publikum få en bedre forståelse av hva andre barn opplevde under andre verdenskrig. Og dette må du huske på hvis du vurderer å se filmen.  Barn og tenåringer kan lære mye om hvordan det var under krigsårene i Norge 1940-1945.

Jeg gir filmen terningkast 5

Skrevet av: Carolina Sarti

Omdiskutert roman

Jeanine Cummins tredje roman, American dirt, er kontroversiell. Beskyldningene mot boka har vært mange: Cummins er født i Spania, oppvokst i USA og vet ikke nok om å være meksikansk flyktning til å skrive bok om temaet. Det er også problematisk at den eneste boken som utgis om emnet i USA, kommer fra en forfatter som ikke tilhører den i medieverdenens ellers så marginaliserte gruppen som det fortelles om. Utgivelsen var hypet og rettighetene solgt for millioner, lenge før boka var ferdig. Hvilken meksikansk forfatter ville fått så mye penger kastet etter seg? De spanske uttrykkene Cummins bruker, er nettopp det, spanske uttrykk. Ingen meksikaner ville uttrykt seg slik. De kulturelle referansene stemmer ikke overens med virkeligheten, hovedpersonen er til forveksling lik en amerikaner, stereotypiene er mange og de faktiske feilene står i kø. American dirt fremstår for mange lesere som traume-porno for hvite som trenger å føle noe, men som helst vil slippe å gjøre noe med problemene. Dette er bare begynnelsen på beskyldningene.

Jeg kan godt skjønne kritikken. En gang leste jeg en ufrivillig morsom, amerikansk ungdomsbok som i lange maleriske beskrivelser skildret de vakre hvite nettene og midnattssola i København. Hvis American dirt virker like lite troverdig, skjønner jeg godt den meksikanskættede lesers tilbøyelighet til å be forfatteren om å ta seg en bolle.

Når det er sagt, er American dirt intens og full av dramatikk. Jeg ble skikkelig oppslukt av historien. For mitt vedkommende virket ikke den manglende autentisiteten forstyrrende inn på leseopplevelsen. Jeg skjønner likevel kritikken, og oppfordrer dere til å lese boka som en spenningsroman, heller enn en veldig pålitelig skildring av Mexico, meksikansk mafia og flukt fra Mellom-Amerika til USA. Dette er uten tvil Hollywood-versjonen.

Om boka sier det norske forlaget følgende:

Acapulco, Mexico: Mens Lydia og hennes åtte år gamle sønn gjemmer seg på badet, blir resten av familien massakrert i hagen. Et narkokartell på jakt etter Lydias journalistektemann tror de har klart å ta ham og hele familien hans av dage. Lydia vet at det bare er et spørsmål om tid før de vil komme etter henne og sønnen.

De flykter – først på måfå, deretter nordover. Mer enn 200 mil må de legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men også livstruende farer. Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.

Amerikansk jord er en intenst gripende roman om en mor og et barn på flukt – om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en ulidelig spennende katt-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.

Som spenningsroman funker boka godt. Man kastes rett inn i historien og fortellingen holder grepet om deg helt til siste side er vendt. Så er du ute etter en sidevender som i alle fall forsøker å si noe om problemene i verden, er dette boka for deg.

Bibliotekari

  • Jeanine Cummins
  • American dirt / Amerikans jord
  • Roman, voksen
  • Tinder/Gyldendal, 2020
  • 400/413 s.

Oppvekst på livets skyggeside

Er du en av dem som liker historier fra virkeligheten? I så fall anbefaler jeg et knippe oppvekstskildringer fra livets skyggeside. Det er ikke helt mørk her. Det går bra med de fleste personene, og det er jo interessant og lærerikt å lese om miljøer man ikke kjenner så godt til fra før.

Første bok er jeg anbefaler er Hillbilly elegy av J. D. Vance. Boka kom på engelsk i 2016, på norsk i 2017. Den engelske utgaven har vi på biblioteket. Den norske kan du lese i Bookbites. Hillbilly elegy gir innblikk i livet på bunnen av den hvite arbeiderklassen i USA. Boka kan best beskrives som tv-serien UxA i bokform, men med på kjøpet får du en sterk oppveksthistorie og en klassereise. Boka er filmatisert og ligger på Netflix.

I Tara Westovers Educated (2018) skal vi til et lukket prepper- og mormonermiljø på landsbygda i Idaho. Westover var 17 år første gang hun satte sin fot i et klasserom, og boka skildrer en oppvekst i en mormoner-familie, med en psykisk syk, voldelig, kontrollerende far med en fiks idé om at undergangen nærmer seg. Hvordan det amerikanske samfunnet kan tillate at grupper isolerer seg til de grader fra samfunnet, er et mysterium, men kanskje er vi ikke stort bedre i Norge? Educated er ei bok du lærer mye av, samtidig som det er kjekt å lese om ei ressurssterk jente som kommer seg frem i verden på tross av alle prøvelsene. Bokas tittel er illustrerende, veien til frihet går gjennom utdannelse. Biblioteket har boka på norsk og på engelsk.

Også Unorthodox (2012) av Deborah Feldman skildrer en oppvekst i et konservativt religiøst miljø. Denne gangen skal vi til det ultraortodokse jødiske Brooklyn. I likhet med Westover, går Feldmans vei til frihet gjennom utdannelse. Det er derfor ikke så rart at enkelte grupper er motstandere av nettopp det. Unorthodox er ikke like sjokkerende som Educated, men også her lærer du om et miljø du kanskje ikke kjenner til fra før. Boka er filmatisert og ligger på Netflix. Den engelske utgaven finner du på biblioteket. Den norske kan du lese i Bookbites.

Siste bok i denne omgangen er norsk. I Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Ann-Britt Harsem skal vi til et lukket læstadiansk miljø. Dette er en rystende historie om en oppvekst på livets skyggeside. Temaet i denne boka er først og fremst seksuelle overgrep, men også her lærer man mye om et miljø man ikke kjenner. Det Unorthodox, Educated og Den mørke hemmeligheten i Tysfjord har til felles, er at de skildrer omsorgssvikt i lukkede miljøer. På grunn av begrenset kontakt med storsamfunnet, kan det holdes skjult. Lenge.

God lesing!  

Last ned appen, logg inn med Feide via Troms og Finnmark fylkeskommune

Trist, men lærerikt om schizofreni

Hidden valley road: Inside the mind of an American family er en av de aller beste bøkene jeg har lest i år. I boka forteller Robert Kolker historien til Galvin-familien i Colorado Springs i USA. Ekteparet Galvin kom fra relativt velstående familier. De giftet seg under 2. verdenskrig og i årene mellom 1945 og 1965 fikk de tolv barn. Don Galvin jobbet i militæret, Mimi var hjemme med barna. Familien var velrespektert. Etter hvert begynte det imidlertid å rakne for dem. En etter en ble barna deres diagnostisert som schizofrene. Hele seks av tolv ble alvorlig syke i ung voksen alder.

Boka ser ikke bare på indre forhold i familien, som mangel på kontroll og voldshandlinger søsknene imellom, men også på ytre faktorer som overgrep og behandlingstilbud. Samtidig som boka forteller om en familie i USA, sier den også mye om psykiatriens historie fra begynnelsen av 1900-tallet, frem til i dag. Særlig fremheves konflikten mellom de forskningsmiljøene som mente at schizofreni går i arv og de som mente at miljøet har avgjørende betydning, og de vidt forskjellige behandlingsmetodene de to fraksjonene tilbød: psykofarmaka eller terapi. Som resultat hadde syke i velstående familier langt bedre prognoser, fordi de dyrere behandlingstilbudene brukte betraktelig mye mer tid på terapi enn det offentlige tilbudet, som utelukkende behandlet symptomer, med psykofarmaka og elektrosjokk, for å gjøre pasientene lettere å hanskes med.

For Galvin-familien fikk det psykiatriske tilbudet i samtiden katastrofale følger. Likevel kunne nok Galvin-familien også selv ha gjort noe annerledes. Mangelen på konsekvenstenking og ideen om at ungene ordner opp seg imellom, gjorde stor skade. Mest interessant er likevel betydningen familien fikk for forståelsen av schizofreni. Som følge av studier av familiens arvemateriale, vet vi i dag at både arv og miljø har betydning for utviklingen av schizofreni og psykiske lidelser. Boka kan dermed både leses som en familiekrønike og som en slags lærebok i psykiatriens historie. Hidden valley road er både en fascinerende, trist og lærerik fremstilling av en familie og av en sykdom. Boka er intet mindre enn et imponerende stykke arbeid.  

Bibliotekari

  • Hidden valley road
  • Robert Kolker
  • Sakprosa, voksen
  • Doubleday, 2020
  • 400 s.

Nervepirrende spenning

Jeg elsket første del av Dødens spill-trilogien, Dødens spill. Forventningene var derfor skyhøye til oppfølgeren, Den sorte bruden. I første bok utløste Rebekka og Martin en kjede av hendelser ved å ta i bruk det gamle åndebrettet som Rebekka fant på farens kontor på loven, like etter at han døde. Mot slutten av boka forstår Rebekka at både hun og Martin er sjeler som vandrer. At ondskapen fikk makt over Hommelvik på grunn av noe de utløste i et tidligere liv.  

Jeg lurte svært på hvordan Elvedal skulle klare å skrive en logisk fortsettelse av Dødens spill uten å rote seg skikkelig bort i de store klisjeene. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for det løser hun ganske enkelt ved å flytte oss bakover i tid, til Rebekkas forrige liv som Helene.

Etter å i årevis ha flyttet fra fosterfamilie til fosterfamilie, har Helene endelig funnet sin plass i verden. Hun bor nå hos en forståelsesfull familie i Hommelvik. Så lenge alt funker hjemme, er det ikke så nøye at et par av «heksene» i klassen plager henne. Hun er såre fornøyd med sin nye familie og lykkelig over at broren, som har diverse utfordringer, også trives. Surret av stemmer som stadig plager henne, skyver hun standhaftig bort. Men en dag forsvinner plutselig den lille stesøsteren hennes. Hun kommer aldri hjem fra butikken hvor hun skulle kjøpe is. Helena plages av en voldsom skyldfølelse og trosser den biologiske morens advarsel om aldri å ta i bruk evnen til å kommunisere med de døde. Dermed kastes hun inn i et farlig spill styrt av onde krefter.

Den sorte bruden er en sidevender på høyde med Dødens spill. Dette er rett og slett ulidelig spennende. På tross av åndebrett, gyngende dukkevogner, ting som forsvinner og flyttes, stirrende dukker, åndemaning, gjenferd og besatte, er ikke boka særlig skummel. Men hva gjør vel det når man så til de grader koser seg i det universet Elvedal skaper.

Vi skal selvsagt enda lengre bakover i tid for å finne årsaken til at onde krefter slapp løs over det lille tettstedet i Trøndelag, til et enda tidligere liv, og jeg tipper at vi både skal bakover og fremover i tid i neste bok. Jeg gleder meg sykt til den kommer.

Bøkene er frittstående. Men selv om viktige detaljer fra bok én repeteres i bok to, anbefaler jeg å lese serien i rekkefølge, siden mange av personene er gjengangere i begge bøkene.

Litt om forfatteren: Den sorte bruden er Anne Elvedals andre bok. Når hun ikke skriver romaner for ungdom, skriver hun manus for TV og film. På merittlisten hennes finner vi Børning 2Kutoppen og Elias og jakten på havets gull, samt tv-seriene Twin og Wisting.

Bibliotekari

  • Den Sorte bruden (Dødens spill; 2)
  • Anne Elvedal
  • Grøsser, ungdom
  • Cappelen damm, 2021
  • 377 s.

En skamplett i norsk og svensk historie

Herrene sendte oss hit tar for seg en skamplett i norsk og svensk historie – norsk forbud mot svenske samers bruk av tradisjonelle sommerbeiteområder i Norge, og svenske myndigheters tvangsflytting av samer, hovedsakelig fra Karesuando, Kiruna og Tornedalen, til områder lengre sør i Sverige, som Jokkmokk- og Arjeplog kommune. Om boka sier forlaget følgende:

I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting.

De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges av gårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer i Sverige. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger i Norge og som ikke får se familien på mange år.

Labba gir stemme til flere tvangsflyttede familier, som forteller om sine opplevelser fra siste året de oppholdt seg på sine beiteplasser i Norge, til mange år etter at de var tvangsflyttet. Boka starter med opplevelsen til en kvinne som hadde sommerbeite på Senja, de andre familien som omtales mistet retten til å bruke beiteplassene sine på Ringvassøy og i Lyngen.

Siden jeg befinner meg på Finnsnes, føltes historien veldig nær. Jeg kan bare forestille meg sorgen over å være persona non grata på Senja, for så å flyttes langt inn i de mygg- og knott-befengte svenske granskogene, hvor du helt mister oversikten over terrenget. Det må ha vært helt fryktelig. Det er derfor ikke så rart at mange av de tvangsflyttede i alderdommen, da minnet begynte å svikte, ble notorisk oppsatt på å dra hjem til Norge. For hvem drømte vel om vinterbeiteområdet? Det var sommerbeiteområdet som var hjemme. Det drømte man om hele vinteren.

Herrene sendte oss hit er en sterk fortelling som sier noe om overgrepene mot det samiske folket i forrige århundre. Hvis jeg skal pirke på noe, må det være at alle stedsnavnene står på samisk. Jeg kunne ønske meg norske og svenske stedsnavn i fotnoter. Det hadde gjort leseprosessen betraktelig mye enklere. I ei bok som dette vil man jo vite hvor man befinner seg på kartet, og all googlingen virket forstyrrende inn på flyten i leseprosessen. Når det er sagt, er herrene sendte oss hit ei lærerik bok som jeg med glede anbefaler videre.

Bibliotekari

  • Herrene sendte oss hit: om tvangsflyttingen av samene
  • Elin Anna Labba
  • Oversatt av Trude Marstein
  • Sakprosa, voksen
  • Pax 2021
  • 202 s.    

Lappjævel!

Om Lappjævel! ikke er den desidert beste boka jeg har lest i år, er den en av de beste. Blant bøkene som kan måle seg er Hidden valley road, Hillbillyens klagesang, Herrene sendte oss hit, Jeg blir borte i mørket , Høgspenning livsfare og Hør her’a. Alle med vidt forskjellige temaer.

Om Lappjævel! sier forlaget følgende:

Samuel begynner på internatskole og havner nederst på rangstigen fordi han er samisk. Han savner foreldrene, samtidig som han prøver å glemme dem, prøver å være mindre samisk. Snart hører han ikke hjemme noe sted lenger. Han plages av medelevene og like mye av lærerne. Helt til han en dag får nok – og rømmer. Men hvor skal han dra? Hva er hjemme – hvor hører han til?

Lenge ble barn i Finnmark tvunget til å flytte på internat som et ledd i fornorskingspolitikken. Samuel i denne fortellingen er en av dem. Nedrejord løfter frem et stykke norgeshistorie det ikke snakkes mye om. Hun spinner en fortelling inspirert av faktiske hendelser som engasjerer, provoserer og berører.

Lappjævel! er egentlig beregnet på barn i alderen 9-12, men boka passer like godt ungdom og voksne. Historien er vond. Fra det øyeblikket Sammol setter foten sin innenfor internatskolen, forandres livet hans til et helvete. Han har ikke vært der lenger enn en halv time, før en av romkameratene, en kvensk gutt, får de andre barna til å pisse i senga hans. Dette setter standarden for oppholdet. De samiske elevene står nederst på hierarkiet, under de kvenske og de norske, og Sammol har ingen andre å støtte seg til enn en av lærerne, som har lært seg litt samisk for å avhjelpe den håpløse situasjonen til de samiske elevene som ikke forstår noe som helst, fordi all undervisning er på norsk. Både rektor og de andre voksne slår hardt ned på hvert eneste lille tilløp til å snakke samisk. Det er forbudt.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre i boka, men historien er troverdig. Ikke alle karakterene er like komplekse, likevel må de mest endimensjonale være akkurat slik de er, fordi systemet avfødte ondskap. Det jeg liker aller best ved historien er fremstillingen av Sammol. Han holder motet oppe på tross av alle påkjenningene. Han lar seg ikke knekke. Men til tross for sin styrke, ødelegges identiteten hans likevel. Han passer ikke lenger inn noen steder.

Lappjævel! gir oss en perfekt oppskrift på fremmedgjøring, og er medrivende, treffende og effektiv i sin skildring av fornorskningspolitikken i forrige århundre.

Legg merke til at forlaget bruker Sammols fornorskede navn Samuel i forlagsbeskrivelsen. Ikke bare er det pinlig, det viser også hvor langt vi er kommet.

Bibliotekari

  • Kathrine Nedrejord
  • Lappjævel
  • Aschehoug, 2020
  • Roman (barn, ungdom, voksen)
  • 198 s.

Vakker og vond

Jeg har lest veldig mange bøker som tar for seg psykisk sykdom, sorg og død. Helene Guåkers Høgspenning livsfare er en av de bedre. Boka handler om Lea som går i andre klasse på videregående. Lea bor på hybel og har ingen venner. Hjemme på gården ligger mora syk. Hva som feiler henne får vi ikke svar på før langt uti historien. Hun skylder på hodepine og vil ikke stå opp. All oppmuntring er fåfengt og det blir vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med henne. Faren til Lea er ikke særlig meddelsom hva angår moras sykdom. Alt Lea kan gjøre er å gjette.

Forholdene i hjemmet sliter på hverdagen til Lea. Hun føler seg ensom og har ingen å prate om mora med. For å gjøre livet enklere for seg selv, skaper hun en alternativ identitet. Lea blir Vilde. Det er ikke slik at hun bytter navn, hun bestemmer seg bare for å være smart, morsom og kul, deretter kjører hun på. Den nye Lea/Vilde får nye venner og til og med en kjæreste. Men hva hjelper det når hun likevel ikke kan snakke med noen av dem om det som er vondt? Når hun stadig vekk må ty til løgner for å opprettholde fasaden?

Høgspenning livsfare handler kanskje mest av alt om å tørre å åpne seg og være ærlig både mot seg selv og mot andre. I boka handler dette like mye om foreldrene til Lea som om Lea selv. Lea har arvet tausheten fra familien sin. Kunne kanskje forholdene vært annerledes om de hadde pratet sammen? Åpenhet hadde kanskje ikke avverget katastrofen på slutten av boka, men kunne likevel spart alle for ekstra påkjenninger.

Høgspenning livsfare er både vond og vakker. Jeg lar meg sjelden virkelig bevege av bøker, men her felte jeg faktisk noen tårer mot slutten av historien. Kort sagt er dette er en gripende historie som på godt og vondt sier noe om det å være menneske. Anbefales varmt!

Bibliotekari

  • Helene Guåker
  • Høgspenning livsfare
  • Roman, ungdom
  • Samlaget, 2020
  • 211 s.
  • Nynorsk

Herlig tegneserie!

9788241919831Hvem husker vel ikke TV-serien Blindpassasjer? Ok da, ungdom har vel ikke noe forhold til den, men vi som er godt voksne satt klistret til TV-skjermen da serien ble sendt på NRK i 1978. Personlig minnes jeg best den fæle søppelkverna som offeret ble dyttet ned i. Jeg var ikke så gammel den gangen, og kverna gjorde et så uutslettelig inntrykk at tanken på den gir meg frysninger den dag i dag. Jeg har ikke sett serien på nytt i voksen alder. Det er jo ikke sikkert den har overlevd tidens tann og jeg har ikke hatt lyst til å ødelegge en god opplevelse. Derfor ble jeg ekstatisk da jeg oppdaget at Sigbjørn Lilleeng har adaptert manuset til tegneserieformat for en helt ny generasjon.

Forlaget om boka: Tegneserieversjon av sci-fi-klassiker Besetningen på romskipet Marco Polo våkner opp til nyheten om at én av dem er byttet ut med en replika. Men hvem? Inntrenger er en ny tegneserieadaptasjon av Bing & Bringsværds sci-fi-manus «Hvem av oss er den drepte?» fra 1977. Det var svært nyskapende da det kom, blant annet foregriper det trender og grep som senere ble udødeliggjort i filmklassikere som «Alien» (1979) og «The Thing» (1982). NRK filmatiserte manuset i 1978, som TV-serien «Blindpassasjer».

Blindpassasjer er en klassiker, og jeg tror sikkert at Sigbjørn Lillengs adaptasjon Inntrenger også kommer til å bli det. Det er veldig godt driv i tegneserien. De første sidene består utelukkende av bilder. Her introduserer Lilleng på mesterlig og effektivt vis selve settingen og forhistorien – romskipet Marco Polo og inntrengerens inntreden. Tempoet er høyt gjennom hele boka, og bilder og tekst spiller godt på lag slik at man slipper for mange tekstbobler. Personlig frydet jeg meg gjennom hele leseprosessen og ble trist fordi jeg ble for fort ferdig, noe som selvfølgelig kan ha sammenheng med gjensynsgleden. Men jeg tror helt sikkert at Lilleengs tegneserie vil slå godt an også blant yngre lesere. Historien er nemlig ikke mindre aktuell i dag enn den var for 43 år siden. Bærekraft, miljøvern og etiske dilemmaer knyttet til teknologi er viktige stikkord. Drivende god, frydefull underholdning!

Tv-serien finner dere på NRK nett-tv, tegneserien har vi selvsagt på biblioteket.

  • Sigbjørn Lilleeng
  • Inntrenger
  • Tegneserie, ungdom
  • Ena forlag

Bibliotekari

Superspennende og lettlest

Jente (17) ikke savnet av Camilla Sandmo har true crime-oppbygging og kan minne om Courtney Summers Sadie. Mens Summers nøster opp i historien gjennom podcasts, bruker Sandmo Messenger og Facebook som virkemiddel.

Kristiane forsvinner sporløst da hun er 17, men ingen savner henne før Beatrice, niesen hennes, begynner å nøste i saken mange år senere. Gjennom Facebook- og Messenger-innlegg får vi innblikk i Beatrices undersøkelse. Kristianes egen historie rulles ut i en førstepersonfortelling. Synsvinkelen skifter fra kapittel til kapittel mellom Beatrices undersøkelse og Kristianes fortelling.

Etter at faren til Kristiane dør, går familien i oppløsning. Mora er psykisk syk og tror at Kristiane er skyld i alle ulykker, også farens død. Kristiane, som ikke føler seg forstått verken av mora eller av søsteren si, flytter i et kollektiv. Alt går sin skjeve gang helt til Kristiane får ei ny venninne som får stor innflytelse på livet hennes. Men hvor ble det egentlig av Kristiane?

Jente (17) ikke savnet er vond å lese, samtidig som man blir så grepet av historien at det er vanskelig å legge boka fra seg. Historien har kul oppbygging og godt driv, og boka anbefales for de av dere som liker superspennende historier med uventede vendinger.

Bibliotekari

  • Jente (17) ikke savnet
  • Camilla Sandmo
  • Roman, ungdom
  • Vigmostad Bjørke, 2021
  • 268 s.