Identitet

Underholdende kjærlighetshistorie i e-postformat

Før avstemninga var avsluttet i slutten av november i fjor, tittet jeg på ungdomsbøkene i kategorien Best young adult fiction i Goodreads choice awards 2016, og merket meg Tell me three things. Boka fikk høy skår, så jeg forventet vel egentlig at den skulle nå høyere enn den 15. plassen den endte opp på. Men plassering til tross, boka er god og den anbefales herved varmt.

Ungjenta Jessie har mistet mora si i kreft. Faren har giftet seg på nytt og Jessie må flytte fra Chicago til Los Angeles, hvor den nye stemora bor sammen med sønnen sin, som er jevngammel med Jessie. Stemora er rik, svært rik, og møtet med den nye, kostbare privatskolen blir litt av kultursjokk for Jessie, som langt fra får noen enkel start i LA. Men så en dag skjer det plutselig noe uventet. Jessie mottar en e-post fra en ukjent avsender, Sombody/nobody. SN vil det beste for Jessie, han anbefaler henne venner og kommer med velmente råd, og brevvekslinga blir starten på et vennskap som etter hvert beveger seg over i noe annet. Men hvem er denne SN, og er han nå egentlig så interessert i å møte Jessie ansikt til ansikt?

Tell me three things kan skilte med viktige temaer som bearbeiding av sorg, kjærlighet og mobbing, og boka har svært gode person- og miljøkarakteristikker: Det snobbete miljøet på Jessies nye privatskole er sikkert tegnet og konfliktene mellom Jessie, den nye familien og faren er troverdige skildret og lett å leve seg inn i. Jessie er ei sympatisk, løsningsorientert og tøff jente som klarer seg til tross for all motgangen, og som person utvikler hun seg fint i løpet av historien. Personene er i hovedsak ikke stereotype, den fæle stebroren og stemora viser seg etter hvert å være både hjelpsomme og empatiske. Eneste unntak fra regelen er skolens mest populære jente, som ikke har et eneste forsonende trekk.

Det som driver historien i boka fremover, er spenninga knyttet til SNs identitet. Gjetter Jessie rett og vil de noensinne møtes? Om ikke løsninga på mysteriet kommer som noe stort sjokk, inneholder oppklaringsscenen en overraskende vri som jeg fant svært fornøyelig.

Tell me three things er ei realistisk og humoristisk fortelling om å lære seg å leve med sorg, om vennskap og mobbing og om å finne seg selv og kjærligheten. En solid historie som både er spennende og underholdende. Et godt alternativ til John Green.

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. Ny ungdomsbok, What to say next, er nylig kommet på engelsk.

Tidligere publisert i Karis bokprat

Advertisements

Ei herlig bok om å finne seg selv og sin plass i verden

9788203259272Forfatter: Liv Marit Weberg:
Tittel: Det er heldigvis ingen som trenger meg
Sjanger: Skjønnlitteratur, ungdom
Sider: 167
Forlag: Aschehoug

Det er heldigvis ingen som trenger meg er en frittstående fortsettelse av Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, som handler om den unge jenta som flytter til Oslo for å studere, men som ikke finner seg til rette i det nye livet sitt. Hun dropper ut av studiene og ser seg nødt til å finne seg jobb når utbetalingene fra Lånekassen uteblir.

I Det er heldigvis ingen som trenger meg har jeg-personen flyttet til Tromsø sammen med kjæresten sin for å jobbe i dyrebutikk. Men usikkerheten slipper ikke taket. Man blir ikke et nytt menneske ved å flytte til et nytt sted: «[…] jeg husker at jeg er i den samme verden, uansett hvor jeg drar». Bokas jeg føler seg utilpass i de fleste sosiale settinger. Hun klarer ikke å finne seg til rette i jobben, i forholdet til kjæresten sin og i relasjonen med familien hans. Hun flytter derfor hjem til mamma, men der kan hun jo ikke bli værende i all evighet…

Det er heldigvis ingen som trenger meg handler om identitet, om å finne seg selv og meningen med livet. Boka er lettlest, har korte kapitler med beskrivende overskrifter, og det karakteristiske for den er den herlige, svarte humoren. Jeg lo høyt ved flere anledninger og anbefaler boka varmt for de av dere som liker Erlend Loe.

Litt om forfatteren: Liv Marit Weberg (f. 1988) debuterte med Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til i 2014. Det er heldigvis ingen som trenger meg er hennes andre roman. Weberg har studert ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning og holder på med master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Bibliotekari

7 døgn for oss – Ein ungdomsroman om å finne seg sjølv og vegen dit

7 døgn for ossRomanen 7 døgn for oss er eit samarbeid mellom den norske forfattaren Charlotte Glaser Munch og den danske forfattaren Anja Hitz. Begge har gitt ut fleire bøker for barn og ungdom tidlegare, men dette er første gong dei skriv ei bok saman. 7 døgn for oss blei gitt ut på Cappelen Damm i Noreg og på det danske forlaget Haust & søn på same tid i 2015.

Romanen handlar om tre jenter på seksten år. Kat frå Danmark, Silje frå Noreg og Tessa frå Sverige. Dei har til felles å skulle vere ei veke på ein sommarcamp for ungdomar i Sør-Sverige. Jentene trivst ikkje på campen av ulike grunnar, og då Kat blir utvist, ser alle dei tre jentene ei moglegheit til å kome seg vekk i ein stolen bil med schæferen til eigaren i baksetet. Dei tre jentene har alle sine problem å hanskast med: Tessa slit med mora som har full kontroll over ho. Silje tek «lykkepiller» og taklar ikkje at ein gut frå Åre har lagt ut nakenbilete av ho på Internett. Kat har ein far i Lofoten ho aldri har møtt, og jentene blir samde om å finne han. Bilturen nordover blir eit spennande prosjekt der alle tre prøver å løyse problemet til den enkelte. Mora til Tessa får dei tre jentene etterlyst, og ho følger sjølv spora deira heile tida.

7 døgn for oss er ei bok som er lett å lese, først og fremst fordi setningane er korte og ukompliserte. Ordvalet er i nokon grad tilpassa kommunikasjonen mellom tre ungdomar frå ulike land, då ein finn innslag av moderne ungdomsspråk i form av frasar på engelsk. Romanen eg las, var på norsk, men her finst òg innslag av svenske og danske ord og uttrykk, noko som gjorde leseopplevinga rikare.

Om du har sett filmen Thelma & Louise og kanskje lese boka Selma & Louise av Camilla Otterlei, då har du vore med på ein liknande «roadtrip» før.  At 7 døgn for oss er «i same gate» gjer ikkje leseopplevinga keisam av den grunn. Både filmen og romanen til Otterlei speler nok med når ein les romanen til Glaser og Hitz, men dei tre jentene er unike, og det dynamiske samspelet mellom dei får boka til å stå fram som eit sjølvstendig verk, sjølv om parallellane til tider kan vere nokså klåre. Problema jentene forsøker å ordne opp i langs vegen og i seg sjølve, er ikkje ukjente for ungdomar i dag, og slik sett meiner eg ungdomsboka vil nå fram til dei ho først og fremst var skriven for.

Boka tek til med at vi får vite kva Kat tenkjer på veg til campen: «En hel uke på egoleir! Hvordan overlever jeg det? Først i bil med mor til fergen i Helsingør, et flakkende farvel – få det beste ut av det!» I del 1 blir den første dagen på campen fortalt gjennom kvar av jentene, som eg-forteljar, i kvart sitt kapittel. På denne måten får vi vite kva jentene synest om kvarandre, og dei ulike perspektiva underbygger at jentene er splitta og har lite til felles i utgangspunktet. I del 2 er forteljaren meir allvitande, men det meste av handlinga kjem fram gjennom dialogar mellom jentene. I del 3 er kapitla delt inn på same måte som i del 1, men her har jentene eit sterkt og positivt forhold seg i mellom. Oppbygginga og skifte av forteljar gir ein variasjon som gjer at ein slett ikkje blir trøytt av å lese boka. Ho blir heller vanskeleg å leggje frå seg.

7 døgn for oss er ei bok om å finne seg sjølv og om å finne vegen dit løysingar finst. Handlinga er truverdig, og her er òg god humor innimellom. Sidan det meste av handlinga går føre seg på ein «roadtrip,» kunne det ha vore fleire spennande hendingar langs vegen, og spenningstoppane kunne nokre stader vore høgare. Handlinga er ei lang reise i bil, men òg ei utvikling av venskap og tiltru til andre menneske. Eit døme på at jentene i løpet av bilturen har kome nærare kvarandre er telefonsamtalen mellom Tessa og mora:

-Er det hun danske häxan som har vridd hodet om på deg? Er hun sammen med deg nå? […] – Er du klar over hvordan du snakker om et av de to viktigste menneskene i livet mitt? Mor gir fra seg en hånlatter. – Et av de to … nei, vet du hva, Tessa. – Det er friuken min! sier jeg fast. – Og det er fortsatt to netter igjen. De skal jeg tilbringe med Kat og Silje i Lofoten, og så finner jeg hjem selv etterpå.

Boka hadde vore betre som heilskap, om fleire hendingar hadde vore mindre føreseielege, men det som skjer er truverdig, og meir action langs vegen hadde kanskje ført til at handlinga blei meir fjern frå røyndomen.

Charlotte Glaser Munch debuterte i 2001 med dagbokromanen Trylleslag. For den fekk ho Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris. Ho har etter det gitt ut fleire ungdomsbøker. Anja Hitz har skrive mange barnebøker, men også to bøker for ungdom utanom boka ho skreiv saman med Charlotte Glaser Munch. Begge har hausta god kritikk for bøkene dei har gitt ut, og då er det vel ikkje så rart at ein sit med kjensla av at dette var ei god bok. I mi lesing av boka gjekk både kilometer og sider unna i høg fart, sjølv om eg er det ein kan kalle godt vaksen. Eg kom meg gjennom boka og fram til Lofoten utan for mange «pitstopp» langs vegen. Der romanen var mest spennande var nok då jentene var heime hos guten frå Åre, og som nemnt ovanfor, kunne boka hatt fleire slike høge spenningstoppar. Andre sider ved boka som eg likte godt, var innslag av slang og skandinaviske ord, og ikkje minst «roadtripmotivet» og køyreturen gjennom svensk landskap og langs E6 mot Nord-Noreg.


7 døgn for oss
 
er ei bok både om å finne seg sjølv og om å finne andre det er verdt å knytte nære band til. Som ungdomsbok inneheld ho mange motiv og situasjonar ungdom i dag vil kjenne seg att i. For dei som ikkje har nådd opp til førarkortalderen, kan ei forteljing om det å vere på vegen i stolen bil utan lappen vere spenning nok. Å rive seg laus frå ei terningkast 5kontrollmor kan òg skape mykje spenning, dramatikk og leseglede. Det same kan planar om hemn på grunn av mangel på nettvett vere. Danske Kat som har vakse opp med ein stefar og som leitar etter den biologiske faren sin, vil òg interessere ungdom, vil eg tru. Alt dette blir ei god ungdomsbok for dei over 13; og boka bør absolutt lesast!

Eg gir boka terningkast 5

                                              

Hans R. Hansen 2016

Monika Steinholm: Fuck verden

Fuck verdenForfatter: Monika Steinholm
Tittel: Fuck verden
Forlag: Schibsted
Målgruppe: Ungdom
Sider:214

Monika Steinholm er bosatt i Tromsø, jobber i bokhandel og har tatt forfatterstudiet på UiT. Fuck verden er hennes første roman.

Forlagets omtale: 16 år gamle Gunn og moren har nettopp flyttet til Tromsø. Moren sitter for det meste inne og snakker med fremmede menn i telefonen. Gunn kjører rundt på en traktor og spiller Jahn Teigen. I lomma på mormors røde kåpe finner Gunn et bilde av en ung mann. Hun skulle spurt hvem det er, men mormor er en måke og kan ikke svare. Niklas skulle gjerne hatt en motgift mot trangen til å sitte foran Facebook og glane på bilder av eks-dama. En psykolog hadde muligens vært noe for Niklas, men han skal faen ta ikke til noen psykolog. Det handler om kjærlighet og ikke minst fravær av kjærlighet. Om den store forelskelsen, om det å være ny på et lite sted og forsøke å tilpasse seg uten å være A4, men kul. Det handler om savn, om fravær av en far (og kanskje en mor). Dette er en moderne oppvekstroman med mye humor, men med et mørkt bakteppe.

Fuck verden er en spennende ungdomsbok med et litt uvant perspektiv på det å søke etter sine røtter. Handlinga er lagt til Tromsø, et sted de fleste av oss her i området kjenner godt til, og det gjør jo både gjenkjennelsen og innlevelsen i historien enklere. Fuck verden er ei flott ungdomsbok som tar for seg den nordnorske identiteten. Anbefales varmt!

K&B

Sigbjørn Skåden: Våke over dem som sover

sigbjørnI forrige uke var det forfattermøte med Sigbjørn Skåden på Lenvik bibliotek, hvor Aud Tåga, rådgiver på fylkesbiblioteket, og Sigbjørn Skåden snakket om romanen Våke over dem som sover som ble utgitt i fjor på Cappelen Damm. Bokbadet inspirerte til å si litt om boka, som forøvrig er veldig bra.

Våke over dem som sover er en slektsroman lagt til Skånland i Sør-Troms og til Kautokeino. Boka har to handlingslinjer. Ei i fortid, om oldemor, bestefar og mor, og ei i nåtid, om sønnen Amund, eller Sønn som han betegnes som i store deler av romanen. Hovedtemaet i boka er fornorsknings-prosessen samene har vært utsatt for i det norske samfunnet. Oldemor og bestefar snakket samisk hjemme, de kunne ikke norsk før de begynte på skolen. På skolen ble de mobbet, så da bestefargenerasjonen ble voksen, lærte de ikke barna sine samisk for å skåne dem. Men så slår den samiske revitaliseringsprosessen inn, og Sønn får muligheten til å lære samisk på skolen. For Sønn er imidlertid problemet at han er en av veldig få som lærer språket, og som tidligere generasjoner blir han hundset av de andre, som ironisk nok også er av samisk ætt. Paradoksalt nok er han samtidig ikke samisk nok i det kjernesamiske området. Han er plutselig hverken same eller norsk.

våke over dem som soverDet andre temaet i boka er de seksuelle overgrepene som ble avslørt i Kautokeino på midten av 2000-tallet. Menn i 40-årsalderen innledet forhold med tretten-fjorten-åringer. Sønn er kunstneren som vil lage en slags kunstinstallasjon for å dokumentere denne praksisen. Han reiser til Kautokeino, oppholder seg der i noen uker uten at vi får vite hva arbeidet hans går ut på, men vi får en ekkel forutanelse…

Våke over dem som sover en viktig roman som tematiserer overgrep, makt og misbruk på flere plan. Boka beskriver kulturmøter i et nordnorsk landskap, og boka anbefales blant annet til fordypningsoppgaven på vg3.

Forfatteren har tidligere skrevet en bloggroman, De fortapte barns frelser, under psevdonymet Ihpil, og ei faktabok for barn, Samer. For diktsamlinga Skomakernes konge, ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2007. Våke over dem som sover er hans første roman på norsk. Den er nominert til P2-lytternes romanpris og Havmannprisen.

Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

jeg blir heldigvis ikke lagt merke tilLiv Marit Weberg (f. 1988) er bosatt i Oslo, har sin forfatterutdanning fra Norsk barnebokinstitutt og holder i dag på med en mastergrad i nordisk litteratur på Universitetet i Oslo. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (2014) er hennes første roman.

Hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er en ung kvinne som flytter til Oslo for å studere. Uheldigvis roter hun seg bort i byen på vei til skolen første skoledag. Hun kommer for sent til første oppmøte, feiger ut og drar sporenstreks tilbake til skoeskehybelen sin, hvor hun blir værende helt til utbetalingene fra lånekassa stopper opp. Motvillig ser hun seg nødt til å finne en jobb…

Jeg-personen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til har et ekstremt unnvikende forhold til livet, og hun forsøker vel egentlig å innbille seg selv at det er greit å sitte alene på hybelen og se livet passere forbi. Temaet i denne humoristiske lille boka er faktisk ganske alvorlig, hovedpersonen kan vel strengt tatt sies å lide av sosial fobi, selv om hun i boka ikke har fått noen diagnose. Hun tar imidlertid ikke problemene sine så veldig seriøst, hun skyver dem hele tiden foran seg og prøver ikke så veldig hardt å passe inn.

Til tross for sitt alvorlige tema, er Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til likevel ganske fornøyelig. Hovedpersonens unnvikelsesadferd er satt helt på spissen: Hver gang det oppstår en pinlig situasjon, gjør hun den enda pinligere med sine bortforklaringer eller forsøke på å stikke seg vekk. Humoren kan faktisk minne litt om Kjersti A. Skomsvolds i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og Erlend Loes i Naiv. Super, og boka kan godt brukes sammen med en av disse til fordypningsoppgaven på vg3, eventuelt sammen med Ellisiv Lindqvists Ditt røde hår, Unn. Jeg likte boka godt og anbefaler den varmt.

Bibliotekar Kari Brenden-Bech