Biografisk

Hyperaktuell roman om syriafarere

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et langt intervju med en returnert fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. I etterordet til romanen sier Vitanza at boka er basert på kildens historie, men han understreker samtidig at «det er lagt inn større eller mindre grad av fiksjonalisering, både fra kildens og forfatterens side». Blant annet er navnet og fødestedet til fortelleren endret.

Bokas tittel er hentet fra farvelscenen mellom Abdi, Tariq og kameraten Carlos: «vi ses inshallah, i dette livet eller det neste». Abdi var kameraten til hovedpersonen Tariq. Han omkom i krigen i likhet med Carlos, som reiste til Syria på et litt senere tidspunkt.

Boka handler om årene før avreisen til Syria, selve krigen og Tariqs refleksjoner i ettertid. Tariq, som er andregenerasjonsinnvandrer, klarer i likhet med mange av vennene sine ikke å finne seg til rette i Norge. Allerede på skolen begynner han å selge dop, senere tar han seg en deltidsjobb på et butikklager i Sverige, rett over grensa fra hjemstedet Halden. Hovedbeskjeftigelsen hans er imidlertid langing. Religionen blir på en måte redninga fra dopmiljøet, men derfra går veien til et radikalt antivestlig, islamistisk miljø.

Boka er hyperaktuell og viser hvorfor en del unge muslimer er så mottakelig for radikal islamisme. Hva det er som gjør at de velger denne veien fremfor en mer forsonlig retning. Språket er dialektpreget, men teksten har en del fremmedord som vi heldigvis finner forklart i ordlista bakerst i boka. I motsetning til i mange andre biografiske romaner, blir forfatteren i Dette livet eller det neste nærmest synlig i sitt fravær. Kun Tariqs del av dialogen er nedtegnet:

Men læreren gadd ikke forklare. «Sånne som dere skjønner ikke en dritt uansett, det eneste dere lærer der dere kommer fra, er hvordan man sprenger seg i lufta»

Jo, han sa det.

Historien er både tankevekkende og aktuell, og den understreker hvor viktig integrering er.

Litt om forfatteren: Demian Vitanza er norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med romanen Urak. Dette livet eller det neste er hans tredje roman.

  • Demian Vitanza
  • Dette livet eller det neste
  • Biografisk roman, voksen
  • Aschehoug, 2017
  • 342 s.

Les mer hos:

 

Bibliotekari

 

 

 

Advertisements

Et fantastisk fint tidsbilde

Nordnorsk julesalmeForfatter: Hild Haaheim
Tittel: Nordnorsk Julesalme
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Forlag: Orkana
Sider: 169

Nordnorsk julesalme kastet jeg meg over etter å ha lest Ingeborg Arvolas Neiden 1970. Begge romanene er biografiske og handlinga er lagt til det samme området – Varangerfjorden i Finnmark. Ingeborg Arvola forteller om seg selv og faren sin, som var alkoholiker, Hild Haaheim om sine forfedre som har bodd ved Varangerfjorden i Finnmark fra slutten av 1800-tallet, frem til vår tid.

Hild Haaheims Nordnorsk julesalme er en slektskrønike og en dokumentarroman. Språket i boka er muntlig, fortellerstilen direkte og boka tegner et fantastisk fint tidsbilde av livet ved Varangerfjorden i forrige århundre. Boka åpner med at Hild, som bor i Fredrikstad, skal synge Nordnorsk julesalme i koret hun går i. Hun blir veldig beveget av sangen uten å forstå helt hvorfor. Så kommer hun til å tenke på mormora si som drev kiosk i Kirkenes, og hun begynner å nøste i familiens historie.

Hild har skrevet seg selv inn i fortellinga si. Hun kommenterer stadig skriveprosessen, samtidig som hun lar mormora, som er død for mange år siden, komme med ironiske kommentarer over skuldra hennes. Selve sleksthistorien starter med at Hilds forfedre flytter til Varangerfjorden (til Ekkerøy ved Vardø og til Neiden, fra Finland og Hardanger). Deretter forteller hun om det harde livet ved Finnmarkskysten, om det flerkulturelle miljøet bestående av nordmenn, samer og kvener, og om A/S Sydvaranger i Kirkenes. Boka er fantastisk fin, jeg likte den kjempegodt og jeg anbefaler den varmt for alle, og spesielt for de av dere som skal skrive fordypningsoppgave på vg3.

Bibliotekari

En flott reiseskildring: Lajla Rolstads Ulveøya

ULVØYA_Skisser

Forfatter: Lajla Rolstad
Tittel: Ulveøya
Sjanger: Reiseskildring, biografisk, voksen
Forlag: Aschehoug
Sider: 258

Egentlig trodde jeg at dette var en biografisk roman om å leve med angst. Baksideteksten sier at Lajla Rolstad i mange år etter legens ordre lever et skjermet, rutinemessig liv, helt til hun en dag bestemmer seg for å prøve noe annet. Hun reiser til den kanadiske ødemarka for å være vaktmester på en vinterstengt leirskole. Et liv som er noe helt annet enn det hun er vant til.

Angsten nevnes veldig sjelden, og det er sikkert ikke tilfeldig. Kanskje er det slik at det fysiske arbeidet og nærheten til naturen passer bedre for Rolstad enn et urbant liv med alt det stresset det fører med seg, uten at jeg tør si det for sikkert. Uansett ble jeg veldig fascinert av Ulveøya, som er en reiseskildring og en biografisk roman. Rolstad forteller om tiden som vaktmester på den vinterstengte leirskolen ved Ulveøya, om menneskene hun møter og mannen hun forelsker seg i. Året etter reiser hun rundt i Vancouver-området og i USA. Hun bor primitivt, i telt og på hytter, hun kommer tett innpå sivilbefolkningen, marijuanadyrkere, pelsjegere, cowboyer, hippier, eventyrere og medisinmenn, og hun møter bjørn flere ganger. Til tross for at Ulveøya er noe helt annet enn forventet, likte jeg den veldig godt. Den kan leses av alle, og passer utmerket til fordypningsoppgaven sammen med en annen reiseskildring eller en annen biografisk roman.

Bibliotekari

 

 

Pappas prinsesse

Pappas prinsesseTittel: Pappas prinsesse
Forfattar: Sigrid Beate Edvardsen
Sjanger: Dokumentar
Forlag: Publicom forlag AS
Utgjevingsår: 2012
Terningkast: 4

Sigrid Beate Edvardsen tar oss med inn i ein gripande historie der ho fortel om sin oppvekst i ein heim der foreldra misbrukte alkohol og stoff. Ho fortel korleis faren deira kom heim kvar kveld og var så full at han nesten ikkje klarte å stå på beina. Korleis han kom heim og byrja å slåst og diskutere. Sigrid og systera Ellen blei begge misbrukt av faren frå dei var seks år, og til langt opp i tenåra. Sigrid skulle seinare vere involvert då faren blei drepen.

Sigrid Beate Edvardsen er 46 år og tidlegare straffedømt for drapet på sin far. Ho har to barn og ein hund. Ho har skrive boka Pappas prinsesse der ho skriv om følelsar og tankar rundt det ho har opplevd i livet sitt. Historia ho fortel er ei sann historie.

Eg vil seie at boka var lett å lese. Boka er delt inn i tre hovuddelar der den første og den tredje delen fortel korleis ho lever i dag og korleis det var når ho sat i fengsel.

I den første delen fortel ho i hovudsak om korleis det var å vekse opp i ein familie som ikkje fungerte slik den burde, og korleis ho har det i dag. Den andre delen er basert på brev ho skreiv då ho sat i fengsel. Denne delen er ein ganske lang del, og den kan bli kjedeleg i lengda. Ho skriv om livet i fengsel, og dagane som er ganske like, så det meste som står i breva er mykje av det same. Den tredje delen fortel korleis det var når ho sat i fengsel, ho fortel korleis ho blei flytta mellom fengsla og sjukehus, om når ho blei gravid på nytt mens ho sat i fengsel og korleis forholda mellom ho og familien blei etter ho begynte soninga.

Då eg begynte å lese boka og åpna opp på første side, var det som eg hadde lese mykje av boka allereie. Boka begynte rett på handlinga om korleis ho opplevde og hadde det i barndommen sin. Ho fortel ikkje noko om og om igjen, og det er vanskeleg å leggje den ifrå seg, for historia ho fortel er så trist og det rart å sjå korleis nokon har det heime.

Boka passer for ungdommar og vaksne, og er ei fin bok viss du ønskjer eit innblikk i korleis nokon faktisk har det i heimein utan at nokon legg merke til at ein ikkje har det bra. Boka tar deg med inn i ei historie der ting fort kan endre seg og eit mareritt kan bli verkeleg.

Elev 11STCD

3096 dager av Natascha Kampusch

3096 dagerTittel: 3096 dager
Forfattar: Natascha Kampusch
Sjanger: Sjølvbiografi
Forlag: Cappelen Damm
Utggjevingssår: 2010

Natascha Kampusch vart kidnappa 2. mars 1998 på veg til skulen som 10-åring. Ho vart halde i fangenskap i ein kjellar i 3096 dagar av Wolfgang Priklopil. I boka 3096 dager fortel ho historia si.

Boka var lett å lese. Ho har ingen vanskelege ord og uttrykk, og Natascha gjev veldig mange gode skildringar som gjev eit inntrykk av korleis det var for henne i fangenskap. Ho startar boka bra, der ho fortel litt om dagane før kidnappinga. Dette kan vere greit å vite, slik at ein blant anna forstår tilhøva hennar til foreldra . Boka er spennande, og ho kan vere vanskeleg å leggje frå seg. Når Natascha vert kidnappa, lurar ein veldig på kva som skjer vidare. Kjem ho seg ut? Vil ho overleve? Derfor kan det vere litt ulikt frå person til person om ein synest slutten er overraskande. Sjølv synest eg han var litt overraskande. Sidan det er Natascha Kampusch sjølv som har skrive boka, synest eg ho har skrive den veldig bra. Det er ingen andre enn ho sjølv som veit betre kva som skjedde, derfor synest eg ho gjev gode skildringar og gjer ein god jobb med å få lesaren til å leve seg inn.

terningkast 5Boka handlar om kidnappinga av Natascha Kampusch, og korleis ho opplevde det. Sidan kidnapping er eit ganske seriøst tema, fekk denne boka meg til å tenkje på kor skummelt det er med kidnapping. Boka passar veldig godt til ungdomar, sidan det er denne aldersgruppa som blir mest ramma av kidnapping. Boka passar og fint for vaksne, og eg vil absolutt anbefale ho vidare. Eg vil gjeve boka terningkast 5.

Elev 11STCD

Idas Dans – en mors beretning

idas dansI Idas dans følgjer vi 18 år gamle Ida og hennar familie, når ho får vite at ho har leukemi, altså blodkreft. På dei knappe 300 sidene får vi følgje ho gjennom dei 14 siste månadene av hennar liv, gjennom oppturar og nedturar, gjennom latter og tårar, smerte og glede. Dette er ei utruleg sterk bok, som det nesten er umogleg å ikkje bli treft av. Boka, som er ein biografi, og ei sann historie, er utgitt på Dinamo Forlag, og kom ut i 2005.

sitat1Idas dans er ei bok full av kjensler som går rett inn i handlinga, der den startar med Idas diagnose, og slutter med Idas død. Språket er hovudsakleg enkelt, men sterkt, og får lesaren til ikkje å ville slutte å lese til trass for tårane som kjem rullande nedover kinnet. Det er lett å føle med Ida, å heie på ho i medvind, og å sørge med ho i motvind. Likevel er det ikkje berre Ida lesaren får medkjensle med, for det har ein del å seie at boka er skrive av mora til Ida, Gunnhild Corwin, og ikkje av Ida sjølv. Vi får dermed ein heilt annleis synsvinkel enn om vi hadde fått høyre historia gjennom kreftpasienten sine auge. Gunnhild skriv med ein veldig personal vinkel, der ho deler og beskriv tankar og kjensler. Gjennom heile boka får vi eit innblikk i at sjølv om det er vanskeleg å vere kreftsjuk, så er det langt i frå lett å vere forelder til ein som er dødssjuk heller. Ho blir nøydt til å stille opp og vere ein støttespelar for dottera. Etter kvart må ho også hjelpe ho med alt frå å halde motet oppe når alt ser mørkt ut, til å halde beina hennar oppe, når biverknadene truar med å gjere ho lam.

Eit verkemiddel som står særlig sterkt i boka, er kontrastar. Glede og sorg, kaos og orden, frisk og sjuk. Likevel er det nok kontrasten mellom liv og død som er tydeligast. Ida, som før var ein talentfull, aktiv, sterk og sunn dansar, med både skole, vennar og kjæraste å tenkje på, blir brote sakte, men sikkert ned til å bli ein svak, sengeliggande kreftpasient. Gjennom heile boka svingar det mellom store oppturar, og nedturar, og det skal ikkje mykje til for å gå frå utrøysteleg sorg til ekstatisk glede, og motsett. Dei lærer seg til slutt å leve dag for dag, og ta ting som dei kjem. Dette er noko eg trur alle kan bli flinkare til å gjere, i eit samfunn der alt er basert på framtida, og handlar for lite om å gripe dagen og å leve her og no.

sitat2Boka Idas dans er ei viktig bok med eit sårt og vanskeleg tema. Sjølv om temaet i boka er sjukdom og død, handlar Idas dans like mykje om kjærleiken til livet. Vi finn gjennom heile boka refleksjonar og tankar om livet og døden, og ein gjer seg automatisk opp nokre tankar sjølv når ein les. Eg tok meg fleire gongar medan eg las i å tenkje over kor skjørt livet er, og kor lite som skal til for å påverke det. Boka får ein kanskje til å sette meir pris på livet, sjå ting i perspektiv, og at ein bør sette pris på å vere frisk, for ein veit aldri når og kven sjukdommen rammar. Eg vil anbefale Idas dans, til både ungdom og vaksne, gutar og jenter. Dette fordi det er ei sterk bok, som verkeleg set spor i lesaren, og som viser på ein vakker måte, at nokre gongar overvinn dessverre ikkje kjærleiken alt.

Elev 11STCD

NI LIV

Ni livNi liv er skrevet av David Howarth, og ble utgitt i 1955 av Cappelen. Boka handler om Jan Baalsrud og hans flukt fra tyskerne under 2. verdens krig. Den forteller ikke bare om Jan selv og hans tanker og følelser, men er også en takk til alle dem som var villige til å ofre sine liv for å hjelpe Jan Baalsrud.

Hendelsene fortelles kronologisk, og her er mye dramatikk og spenning. Forfatteren forklarer at noen av episodene ikke høres troverdig ut, men han har selv pratet med befolkningen som hjalp Baalsrud, og de bekreftet det som hadde skjedd. Ni liv er basert på en sann historie, hvor både Baalsrud og stemmene til dem som hjalp han får slippe til. Boka inneholder noen bilder som ble tatt da Jan besøkte området 10 år etter krigen. Personlig så mener jeg at forfatteren fikk fram historien på en god måte og satte Jan Baalsrud og ikke minst lokalbefolkningen i fokus.

Ni liv er en fantastisk historie, men den er ikke lettlest, blant annet fordi mye fakta og mange stedsnavn kan gjøre det litt vanskelig å holde tråden. Om jeg vil anbefale boka er jeg litt usikker på, men jeg vil anbefale alle å se filmen for å få et lettere innblikk i boka, noe som igjen gjør det lettere å lese den.

Elev 11STEF

Kilde: Wikipedia:  http://no.wikipedia.org/wiki/Ni_liv_%28bok%29