Boktips

Katherine Center: How to walk away

Trenger du litt lettlest underholdning? I så fall vil jeg anbefale Katherine Centers How to walk away. Jeg fikk litt Jojo Moyesvibber av den. Også kom jeg til å tenke på Love actually.

På den lykkeligste dagen i livet sitt, den dagen hun blir forlovet, utsettes Margaret Jacobsen for en fatal ulykke. Margaret og hennes tilkommende er på en flytur med et småfly da Charlie, som er pilot, frir. Men så krasjlander flyet og Margaret blir lam i beina.

Charlie drukner seg i selvbebreidelse og er ikke til mye hjelp for Margaret. Ikke til å undres over at hun begynner å lure på om han er den rette for henne. Ulykken fører imidlertid Margarets splittede familie sammen igjen, og under rehabiliteringen møter hun den kjekke, skotske fysioterapeuten Ian.

How to walk away er en bittersøt underholdningsroman med lykkelig slutt. Det er riktignok ikke så mye å tygge på her, men det plaget meg ikke nevneverdig. Jeg lot meg helt klart underholde. Så hvis du har lyst på en lettlest kjærlighetsroman i Jojo Moyes-stil, er dette boka for deg.

  • Katherine Center
  • How to walk away
  • Kjærlighetsroman, voksen, engelsk
  • Pan books, 2018
  • 305 s.

 

Reklamer

Humoristisk roman om å være seg selv: Liv Marit Webergs Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Hvorfor er det så vanskelig å være seg selv? Hvorfor strekker vi oss så langt for å tekkes andre? Hvorfor skal vi absolutt være være som alle andre? Dette er temaet i Liv Marit Webergs siste roman Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge.

Weifa er ikke som alle andre og hun prøver ikke å bli det heller. Likevel får hun innpass i vennegjengen til Hanne på den nye skolen. Men det er ikke så enkelt å være seg selv, særlig ikke når man skal kritiseres for det hele tida. Nettopp kritikken er det boka tar fatt på, altså påstander om Weifa i tilfeldig rekkefølge. Weifa er for kritisk, forstår ikke konseptet gjeng, er umoden, overdriver, har egentlig lyst på bunad osv. Weifa er uenig. Men skal man virkelig gidde å legge så mye energi i å protestere?

Bildet er lånt fra Aschehoug

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er ei komisk, men tankevekkende lita bok om ung identitet. Jeg lo høyt og lenge ved flere anledninger. Weberg tar ting på kornet og det er umulig ikke å se det komiske i venninnegjengens iver i å følge kodene og bli helt like. Boka har imidlertid en alvorlig undertone. Hvordan er det å skille seg ut i dagens samfunn? Hvilke konsekvenser får det?

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er ei kanonbra bok om å være ung i dag. Skikkelig herlig. Løp og lån!

  • Liv Marit Weberg
  • Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge
  • Roman, ungdom
  • Aschehoug, 2018
  • 139 s.

 

 

 

Pur fortellerglede

Søsterklokkene av Lars Mytting er årets største leseropplevelse for mitt vedkommende. Særlig godt likte jeg den varme humoren og den fantastiske fortellergleden Mytting viser. Person- og miljøskildringene er fabelaktige, spesielt skildringen av livet til den sterke kvinnelige hovedpersonen Astrid fra Hekle og måten prestegjerningen beskrives på, de små og store problemene Schweigaard møter i hverdagen:

Den begravelsen, dagen etter, ble den verste. Den vesle oldingen satt alene på første benk, mans Schwegaard selv knapt greide å stå i ro på grunn av lukta. Kista var misfarget og veide nesten ingenting, og kirketjeneren og en hjelper bar den fort ut. Etterpå fikk Schweigaard høre at mannen, samme dag som han meldte fra om døsdfallet, hadde vært i Vålebrua og solgt førti reveskinn, og det var på tilbaketuren at han besøkte prestekontoret […]. Enkemannen var en ivrig jeger, og da våren kom, lokket lukta fra uthuset til seg rev fra skogene omkring. Hver natt, var de endelig, etter mange år med bomskyting, endelig på skuddhold av det gamle kammerladergeværet hans. (223)

Søsterklokkene er første del i en planlagt trilogi. Mottakelsen av boka har vært formidabel. Samtidig som Søsterklokkene gikk til topps på bestselgerlistene her i Norge, har Myttings forrige roman Svøm med dem som drukner nådd andreplassen på britiske The times bestselgerliste. Mytting selger godt både her hjemme og i utlandet, noe som skyldes en inderlig fortellerglede. Mytting er kort og godt en fantastisk historieforteller.

Historien er lagt til brytningstida mellom det gamle og det nye, jordbrukssamfunnet og det moderne. Myter og overtro går igjen i fortellinga, samtidig som det fornuftsmessige mennesket trer sterkere frem. Myten om de siamesiske hekle-søstrene som vevde så vakkert og som døde ved veven, og farens gave til kirken, de to søsterklokkene som etter sigende ringer så malmfullt på grunn av sølvet tvillingenes far kastet i støpegryta, er bakhistorien i romanen.

Mytting-Lars_Foto-Julie-Pike

Bildet er lånt fra Gyldendal

Vi befinner oss i den fiktive bygda Butangen, ikke så langt fra Tretten og Fåvang. Stavkirka i bygda skal rives for å gjøre plass til en større, varmere, mer moderne kirke. Men for å ha råd til nybygget selger presten den gamle stavkirka og søsterklokkene til Tyskland. Astrid Hekle er opptatt av familiehistorien sin og setter seg imot at klokkene skal sendes til Tyskland. Presten stiller seg ikke uforstående til kravet om å beholde klokkene, og mens arbeidet om å bevare klokkene pågår, oppstår et trekantdrama mellom Astrid Helkle, presten og arkitekten fra Tyskland.

Skildringen av livet i Butangen er fabelaktig og Mytting viser i boka en imponerende historiekunnskap, både hva gjelder stavkirker, prestegjerning og livet som bonde. Søsterklokkene er en roman man leser og husker, og det skulle ikke forundre meg om den blir stående igjen som det ypperste innen norsk fortellerkunst på 2010-tallet.

  • Søsterklokkene
  • Lars Mytting
  • Roman, voksen
  • Gyldendal, 2018
  • 442 s.

Brynjulf Jung Tjønn: Smadra

Smadra er en oppvekstroman som er vondt å lese. Angsten til hovedpersonen setter seg i magen. Man føler skrekken, blir helt skvetten.  Smadra handler om å vokse opp med ei mor som er fysisk utagerende. Hun slår. Hvorfor det er blitt sånn, kan man lese mellom linjene. Den bakenforliggende årsaken hjelper imidlertid ikke hovedpersonen i boka, Oda, som er offer for slagene og sparkene, og som er den som må bortforklare blåmerkene for bestevennen sin, for faren og for læreren på skolen. Oda har det ikke bra, men hva skal hun gjøre når hun er så glad i den som slår?

Boka er skrevet på enkel nynorsk. Setningene er korte. Det er bare en setning per linje og nye avsnitt starter på ny side. Dermed blir også sidene luftige. Smadra passer dermed godt for deg som ikke liker så mye tekst, men som samtidig er opptatt av at innholdet skal ha mening.

Smadra har i likhet med Tjønns Brageprisvinner Så vakker du er en sterk historie. Begge bøkene er knallgode og anbefales herved varmt.

Litt om forfatteren: Brynjulf Jung Tjønn (1980) er norsk forfatter. Han debuterte i 2002 med Eg kom for å elske. Siden har han skrevet en rekke romaner og fortellinger for barn, ungdom og voksne.

  • Smadra
  • Brynjulf Jung Tjønn
  • Roman, ungdom
  • Flamme, 2018
  • 112 s.

Et håpløst kjærlighetsforhold

Hovedpersonen i Lena Anderssons Uten personlig ansvar (2015) er Ester Nilsson. Boka er en frittstående oppfølger av Rettstridig forføyning, som kom på norsk i 2014. I Rettstridig forføyning var temaet kjærlighetsforholdet mellom Hugo Rask og Ester. I denne boka innleder Ester et like håpløst forhold med den eldre skuespilleren Olof Sten.

Ester forelsker seg hodestups i Olof etter første møte. De treffes flere ganger og innleder etter hvert et forhold. Hugo er gift og erklærer ganske tidlig i forholdet at han ikke er interessert i å forlate kona si. Men Ester kan ikke la være å håpe. Hun tolker alle avvisninger til sin egen fordel og går stadig tilbake til Hugo. Selv når han sårer henne på det blodigste.

Alt Hugo sier og gjør fortolkes opp og ned og i mente. Både av henne selv og av venninnekoret som villig låner øre til Esters utredning av forholdets opp- og nedturer. Anderssons behandling av ordtaket «kjærlighet gjør blind» er utmerket. Og festlig. Det er både morsomt og trist å lese om hvordan Ester over lang tid klarer å lure og fornedre seg selv. Uten personlig ansvar er en roman alle som har vært forelsket i feil person vil kunne kjenne seg igjen i. En velskrevet historie om umulig kjærlighet som du absolutt bør få med deg.

Bildet er lånt fra Gyldendal

Litt om forfatteren: Lena Andersson er kritiker og skribent. Hun slo igjennom som forfatter i 2013 med Rettstridig forføyning. I 2018 kom romanen Sveas sønn.

  • Lena Andersson
  • Uten Personlig ansvar
  • Oversatt fra svansk av Bodil Engen
  • Gyldendal, 2015
  • Roman, voksen
  • 330 s.

Marisha Pessl: Neverworld wake

Marisha Pessls siste roman er både spooky og herlig. En sann fryd for grøsserentusiaster. Hovedpersonen i boka er Beatrice Hartley. Beatrice sliter med sorg etter kjærestens mystiske dødsfall på videregående. Hun har ikke lenger kontakt med vennegjengen fra skolen. Men ett år etter skoleavslutninga tar gjengen kontakt og Beatrice reiser til Wincroft for å få svar på hva som skjedde med Jim.

Så inntreffer katastrofen. Bilen med de seks ungdommene kolliderer, og Beatrice og de fem vennene blir sittende fast i et slags limbo som de ikke kommer seg ut av før de har bestemt hvem av de seks som skal få leve. De kan bare velge én. Dette er selvsagt ingen av dem interessert i, men hva skal de gjøre når de morgen etter morgen våkner på samme sted, i samme bil, på samme dag. De gjennomlever den samme dagen igjen og igjen, det oppstår splid i gruppa og det blir stadig vanskeligere å finne ut hva som egentlig skjedde med Jim.

Neverworld wake er den herligste grøsseren jeg har lest på lenge. Boka er egentlig ikke så fryktelig skummel, men det er noe med stemninga, noe med det repetitive som gjør at historien likevel blir skikkelig uhyggelig. Som et mareritt. Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Det kan du selv finne ut av. Du finner boka på biblioteket!

  • Marisha Pessl
  • Neverworld wake
  • Delacorte, 2018
  • Grøsser, ungdom
  • 327 s.

Bibliotekari

 

 

Girl Power! Moxie av jennifer Mathieu

Er dette årets knyttneve? Jennifer Mathieus Moxie er en av bøkene som er blitt til i etterkant av #metoo. Hovedpersonen i boka, Vivian Carter, er drittlei av kleskodene, seksuell trakassering og tåpelige regler for jenter på skolen sin i Texas. Hun blir skikkelig opprørt da fotballgutta bakerst i klassen atter engang avbryter en av jentene med kommentaren «fiks litt mat»! Inspirert av mora si, som i sin ungdom var punker, Riot Grrrl og kjempet for kvinners rettigheter, starter Vivian en kampanje som hun kaller Moxie. Hun sniker seg grytidlig avgårde på skolen og legger ut flygeblad for kampanjen på alle jentetoalettene.

Moxie møter motstand både blant fotballgutta og i ledelsen på skolen, som praktiserer noe de kaller kleskodesjekk. Kleskodesjekken gjelder bare for jentene, som helt vilkårlig blir plukket ut og refset for upassende påkledning til tross for at det ikke er noe utfordrende med bekledningen. Moxie tar saken. Men klarer Jennifer og Moxie-jentene å endre holdningene på skolen?

Fra et norsk ståsted virker noe av trakasseringen i Moxie usannsynlig. Skulle liksom ledelsen på vår skole legge seg opp i hvilke klær jentene går i? Nei, ikke særlig sannsynlig. Mer sannsynlig er det at kvinnelaget i fotball får færre midler enn herrelaget, det kan jeg tro på. Det kunne sikkert skje i Norge også. Det samme gjelder klåing. Men uansett, kulturforskjellene mellom Norge og USA hindret meg ikke i å like boka. Det er alltid gøy å lese om sterke jenter, noe Moxie har flere av. I tillegg er jo likestilling et viktig tema og boka er høyaktuell nå i etterkant av #metoo.

Bildet er hentet fra Kagge forlag

Hvis du vil vite hvordan Moxie-jentenes kampanje arter seg, kan du låne boka på biblioteket. Vi har den både på norsk og på engelsk. I god YA-stil inneholder historien også en romanse, så dette er ei bok både for deg som liker kjærlighetshistorier og for deg som vil vite mer om feminisme.

Litt om forfatteren: Jennifer Mathieu har jobbet som journalist, men er for tiden lærer. Hun har gitt ut flere romaner for unge voksne.

  • Moxie
  • Jennifer Mathieu
  • Oversatt av Hilde Stubhaug
  • Kagge, 2018
  • Roman, ungdom
  • 326 s.

Psykisk helse

I boka Psykehus forteller bloggeren Drea Karlsen sin sykdomshistorie. Karlsen er bare 23 år første gang hun blir innlagt på psykiatrisk. Hun er dypt deprimert og suicidal. Etter hvert får hun diagnosen bipolar lidelse.

Vi følger Karlsen fra 2013-2017, gjennom gjentatte innleggelser, opp- og nedturer. Boka er bygd opp som dagboknotater, fra dag én på psykiatrisk, til dag 1436, ispedd utdrag fra sykehusjournalen.

Psykehus er ei vond bok og lese. For Karlsen oppleves det som brutalt å stå på utsiden av samfunnet, å se at vennene fullfører høyere utdannelse og etablerer seg, mens hun selv står på stedet hvil. Skam er noe som Karlsen stadig vender tilbake til. Hun føler seg mislykket som menneske. Hun er da heller ikke spesielt snill med seg selv, og det går det så langt som at Jokeren, som hun kaller sin indre kritiker, tar fullstendig overhånd og hun blir psykotisk.

De sterkeste øyeblikkene i historien er de gangene hun forsøker å gjøre en ende på lidelsene sine, som den gangen hun hopper i elva:

Jeg aner ikke hvor lenge jeg flyter nedover elven med hodet under og over vann, men plutselig ser jeg flere politimenn løpe både langs elvebredden og over ei bro lenger nede. Det står tre-fire politibiler der, samt en ambulanse. De roper. Jeg roper tilbake. «Jeg bare bader! Jeg bare avkjøler meg litt. Slapper av. Det er vel lov?!»

Drea

Bildet er hentet fra forlaget Spartacus

Karlsen romantiserer ikke psykisk lidelse, og det er fint. Skildringa hennes er både usminket og brutal. Tidvis føler jeg vel kanskje at boka er rettet mot et yngre publikum enn meg, og jeg kjenner at jeg blir irritert hver gang hun beklager seg over at hun, som i utgangspunktet kunne få til hva som helst, havner på psykiatrisk institusjon. Sykdom rammer på tvers av evner og sosiale lag. Det er ikke noe man kan velge bort. Samlet sett er Psykehus likevel ei god bok. Hvis du vil vite mer om psykisk sykdom, bør du ta en titt på den. Du finner den på biblioteket.

Litt om forfatteren: Drea karlsen (f. 1989) er oppvokst på Frøya i Trøndelag. Hun har jobbet som fotograf og journalist, men er mest kjent som rosablogger.

Tittel: Psykehus
Forfatter: Drea Karlsen
Forlag: Spartacus, 2018
Sjanger: Dokumentar, voksen
Sider: 159 s.

 

Bibliotekari

 

Den nye Harry Potter

 

 

 

 

 

 

 

 

Neida, det er ikke kommet noen ny Harry Potter. Nevermoor, The trials of Morrigan Crow er imidlertid bejublet som den nye Harry Potter. Nevermoor er absolutt ingen Harry Potter-kopi. Bortsett fra at hovedpersonen Morrigan Crow kommer fra en familie som gir katta i henne og reddes ut av elendigheta på dramatisk vis fordi hun er en såkalt utvalgt, er det få likheter å spore. Og godt er det. For Harry Potter-kopier har vi vel fått nok av?

The Trials of Morrigan Crow, første bok i serien Nevermoor, er skrevet av australske Jessica Townsend. Dette er hennes første roman.

Boka handler om Morrigan Crow som er et såkalt forbannet barn. Hun får skylden for alt som går galt i Jackalfax: kjøkkenkattens død, fordervet fisk, Toms hjerteinfarkt, sauseflekker og flom, bare for å nevne noe. De forbannede barna får skylden for alt av ulykker, men dør til allmenn lettelse den dagen de fyller 11. Familien ser på Morrigan som en byrde og kan ikke vente på å kvitt henne. Idet historien starter er det tre dager til Morrigan blir 11.

Så skjer det utenkelige. Morrigan reddes av Jupiter North. Hun tas med til Nevermoor hvor hun må bestå en rekke prøver for å bli med i Wundr-selskapet. Hvis hun ikke består går det til hundene, tilbake til Jackalfax…

The Trials of Morrigan Crow er egentlig skrevet for barn, men boka passer like godt for voksne. Her er både humor, ironi og spenning, og jeg kan ikke si annet enn at jeg ble skikkelig forelsket i denne fortellinga, som fortsetter i Wundersmith som kommer nå i oktober. Gå ikke glipp av en fantastisk leseopplevelse! Du finner boka på norsk og på engelsk på biblioteket. På norsk under tittelen Ingenlund.

Nevermoor
Jessica Townsend
Orion, 2017
Barn, ungdom
374 s.

Bookernominert kriminalroman på norsk

Med blodig forsett er en veldig annerledes kriminalroman. Her handler det ikke om hvem som har utført ugjerningen, men om hvorfor og om det rettslige skyldspørsmålet. Oppbyggingen av fortellinga er original. Historien gir seg ut for å være dokumentarisk: Forfatteren fremstiller Roderick Macraes notater som dokumentarisk, han går faktisk så langt som å gi hovedpersonen sitt eget mellomnavn til etternavn. Jeg lot meg faktisk lure helt til jeg googlet boka og så at historien er oppdiktet.

Boka starter med forfatterens innledning, deretter følger avhør av Culduies innbyggere. Hoveddelen består av Roderick Macraes notater, som etterfølges av en medisinsk rapport og en redegjørelse av en fengselslege. Helt til slutt kommer rettsaken og en epilog.

Roderick Macrae tar morgenen 10. august 1869 livet av tre innbyggere i den lille byen Culduie på det skotske høylandet. Roderick er en stille og intelligent leilending på 17 år. Hva i all verden får en så ung gutt til brutalt å myrde tre av sine sambygdinger? Dette får vi svar på i Med blodig forsett. Eller? Gjør vi egentlig det?

Noe av det mest fascinerende med historien er synsvinkelskiftene. Vi ser saken fra flere sider og skiftene får oss til å undre. Forteller Roderick hele sannheten? Også fremstillinga av fengselslegen får oss til å lure. Han er farget av sin samtid. Selv om man i boka ikke bruker begreper som kortskaller og langskaller, har hans syn på skotske høylendere en besk bismak av forrige århundres rasepsykologi, noe som gjør lesningen både ubehagelig og opprørende.

En annen styrke ved boka er skildringa av livet på det skotske høylandet på 1800-tallet: Den harde hverdagen, fattigdommen, undertrykkelsen og godseierens makt er troverdig skildret. Med blodig forsett er en strålende roman. En av de beste jeg har lest i år. Boka var nominert til Bookerprisen i 2016 og ble kåret til publikumsfavoritt.

  • Graeme Macrae Burnet
  • Med blodig forsett
  • 301 s.
  • Press, 2018
  • Kriminalroman, voksen
  • Originaltittel: His Bloody Project, 2016
  • Oversatt av Hege Mehren