Vennskap

Alice Oseman: Jeg håper noen kan høre meg

Frances’ drøm er å komme inn på et eliteuniversitet. Hun presser seg selv til det ytterste og får bare gode karakterer. Men når drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse, er hun plutselig ikke lenger sikker på om det er det hun vil.

Hovedtemaet i Jeg håper noen kan høre meg er identitet. Master- og doktorgrad er ikke nødvendigvis det største i verden. I alle fall ikke for alle. Det er nok lurere å følge hjertet og interessene sine. Ikke bare når det gjelder utdanning, det gjelder alt her i livet.

Veien til erkjennelse for Frances går via hennes favorittpodkast og møtet med den jevnaldrede, geniale naboen, Aled. Aled vokser opp i en dysfunksjonell familie. Hans største sorg er tapet av søstera som har stukket av. Mora presser Aled til det ytterste, han får ikke leve livet på sine egne premisser. Mora styrer familien med jernhånd.

Jeg håper noen kan høre meg er en roman om press. Ikke bare press fra foreldre, men også det presset man legger på seg selv. Fortellinga er fascinerende og troverdig, og historien om Aled og podcasten Universe City gir boka en ekstra dimensjon. En medrivende historie som du absolutt bør få med deg!

  • Alice Oseman
  • Jeg håper noen kan høre meg
  • Mangschau, 2017
  • Roman ungdom
  • 477 s.
Reklamer

Den første kjærligheten. Kjemiske hjerter av Krystal Sutherland

John Green møter Rainbow Rowell står det på vaskeseddelen til Kjemiske hjerter. Det stemmer for så vidt. Ungdom som sliter og kjærlighet er stikkord i denne boka. Her er det ingen enkle løsninger, slutten blir dermed veldig troverdig.

Hovedpersonen i Kjemiske hjerter er Henry Page. Henry har aldri vært forelsket, likevel er han en håpløs romantiker. En dag får han en ny elev i klassen, Grace Town. Grace går i alt for store gutteklær, er rimelig sjuskete og på ingen måte det Henry forbinder med drømmejenta. Likevel forelsker han seg hodestups. Det blir snart klart at Grace sliter, hun sørger og klarer ikke å komme seg videre. Alt Henry vil er å gjøre Grace lykkelig. Men klarer han det?

Kjemiske hjerter er en roman om den første, altoppslukende kjærligheten. Historien er som sagt troverdig og karakterene er skildret med sympati og varme. Tema i boka er oppvekst, sorg, døden, vennskap og kjærlighet. En varm og fin roman som jeg med glede anbefaler videre.

  • Kjemiske hjerter, oversatt av Stian Omland
  • Krystal Sutherland
  • Gyldendal, 2017
  • Roman, ungdom
  • 318 s.

Neal Shusterman tar det helt ut

I Unwind-tetralogien er temaet organdonasjon og abort, og Shusterman tar det helt ut ved å konstruere et samfunn hvor abort er forbudt, men hvor foreldre kan «abortere» barna sine i alderen 13-18 år, eller rettere sagt donere bort organene deres. De «abortete» ungdommene blir fragmentert – organene deres blir høstet, transplantert inn i nye personer og ungdommene lever videre som organer i andre mennesker.

Scythe er første del i en planlagt serie. Bok to, Thunderhead, kommer på nyåret. Også i Scythe tar Shusterman det helt ut. Settingen er en tilsynelatende utopisk fremtid. I Scythes verden finnes ingen sult, ingen sykdommer, ingen kriger, ingen nød. Til og med døden er avskaffet. Til gjengjeld står jorda i fare for å overbefolkes. For å unngå det, har man opprettet en orden som heter Scyhte, eller Ljåen. Ljåen har overtatt den naturlige dødens oppgave. Ordenens oppgave er altså å drepe.

De to hovedpersonene i boka, to ungdommer, Citra og Rowan, rekrutteres til ordenen på grunn av høy moral. Ingen av dem er i utgangspunktet interessert. Hvem ville vært det? Trøsten er at en av dem vil få vende tilbake til det vanlige livet, kun en av dem skal bli Ljå, og begge hjelper med glede den andre.

De to hovedpersonene er i opplæring av Ljå Faraday som er forkjemper for den rettferdige, nådige døden. Ikke alle Ljåene er det. En gruppe som driver med rene massakre, klarer å sette Citra og Rowan opp mot hverandre – den som vinner rekrutteringskonkurransen må ta livet av den andre. For orden skyld kalles «drepe» i boka for «glean», som på norsk er «å sanke».

As is my prerogative as High Blade, I so stipulate that in the matter of Rowan Damisch and Citra Terranova, whomsoever shall prevail will be required to glean the other upon receipt of his or her ring (154)

I Scythe settes det spørsmålstegn ved formålet med teknologisk utvikling, ikke all utvikling er av det gode? Imidlertid er det vel moralen til de to ungdommene, korrupsjon i Ljå-ordenen og maktmisbruk som det fokuseres mest på. Etikk er med andre ord hovedtemaet i denne boka, som også handler om vennskap og kjærlighet. Scythe er en uhyggelig, spennende roman. Den er imidlertid såpass brutal og voldelig at jeg ikke vil anbefale den for hvem som helst. Jeg tenkte et øyeblikk at boka hadde tatt seg godt ut på film, men ombestemte meg straks etter. Dette hadde jeg ikke greid i bilder.

Litt om forfatteren: Neal Shusterman (f. 1962) er en anerkjent ungdomsbokforfatter og har vunnet en rekke priser for bøkene sine. Unwind-tetralogien er hans største suksess til nå, og både den og Scythe skal filmatiseres.

  • Neal Shusterman
  • Scythe
  • Simon & Shuster, 2017
  • Dystopisk roman, ungdom
  • 433 s.

Bibliotekari

Fengslende roman fra John Green

Etter en stille periode har John Green endelig kommet med ny ungdomsbok, Turles all the Way Down. De tidligere romanene hans har vært hyppig lest av elevene her på skolen og Green har mottatt en rekke priser for bøkene sine, blant annet Printz Medal, Printz Honor og Edgar Award.

Hovedpersonen i Turtles all the Way Down er sekstenåringen Aza. Aza og den uredde venninna hennes, Daisy, kaster seg ut i granskingen av forsvinningssaken til milliardæren Russell Pickett for å håve inn belønninga som er utlovet for opplysninger i saken. Aza var tidligere venn med milliardærens sønn, Davis, som umiddelbart skjønner at de er ute etter belønninga da de sniker seg inn på eiendommen hans for å sikre seg spor.

Til tross for omstendighetene fornyes vennskapet mellom Aza og Davis. De har et godt øye for hverandre, og snart beveger vennskapet seg over i noe mer. For Aza blir dette problematisk i og med at hun har en tvangslidelse. Hun har et anstrengt forhold til bakterier og skitt og selv om hun skjønner at frykten er urealistisk, er hun alltid redd for å bli smittet av en dødelig sykdom. Nærhet blir dermed et stort problem for henne. Beskrivelsen av Aza er etter min mening romanens sterkeste side, noe som kanskje ikke er så rart siden Green har hentet inspirasjon til beskrivelsen av Aza fra sin egen OCD eller tvangslidelse. Også skildringa av familien Pickett, som langt fra er noen A4-familie, er flott. I tillegg har Green som vanlig klart å skape en troverdig slutt på romanen. Det som i utgangspunktet virker umulig, får ikke noen lettvint, usannsynlig løsning.

Med Turtles all the Way Down har Green igjen skrevet en fengslende historie om ungdommer som sliter. Det er godt driv i fortellinga, noe som både har sammenheng med forsvinningssaken og med spenninga knyttet til utviklinga av forholdet mellom Aza og Davis. Boka foreligger foreløpig bare på engelsk, norsk utgave kommer på nyåret. Du finner den engelske utgaven på biblioteket. Anbefales varmt!

  • John Green
  • Turtles all the Way Down
  • Penguin, 2017
  • Roman, ungdom
  • 286 s.

Bibliotekari

Fantastisk ungdomsbok

Julie Buxbaums Tell me three things var på lista over beste ungdomsbøker i Goodreads Choice Awards i 2016. Jeg likte boka veldig godt, og kastet med derfor selvsagt over hennes siste roman, What to Say Next, da den kom for noen uker siden. Jeg ble ikke skuffet. What to Say Next kan best beskrives som en krysning mellom Nicola Yoons Verden er en boble og Jennifer Nivens Dager med blå himmel. Ei fantastisk bok som jeg med glede anbefaler videre.

Hovedpersonene i What to Say Next er Kit Lowell og David Drucker. Kit er en veltilpasset tenåring, men hun sliter med sorg etter farens død. David er skolens enstøing og han holder seg stort sett for selv. Etter farens død klarer ikke Kit å forholde seg til lystigheten til venninnene sine lenger, så hun tilbringer lunsjpausen sammen med David, som av en eller annen grunn sier akkurat de rette tingene. Kit og David blir gode venner og snart beveger vennskapet seg over i noe mer.

David har Asperger syndrom og det er ikke alltid like lett å forstå han. Han er uhyre intelligent, men sliter sosialt. Han har imidlertid et stort hjerte og han forsøker virkelig å forstå konteksten og sette seg inn i andres følelser. I den grad diagnosen hans er noe problem, er det andre som lager problemet…

What to Say Next er en medrivende roman som tar for seg viktige tema som sorg, døden, mobbing, isolasjon og identitet. Persongalleriet i boka er flott, særlig herlig er beskrivelsen av David, som av og til gjør noen skikkelig pinlige, sosiale blundere. Historien er spennende og boka kan skilte med en overraskende vri på slutten. What to Say Next er kort sagt ei fantastisk bok. Løp og lån!     

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. What to say next kom nå i sommer.

Forfatter: Julie Buxbaum
Tittel: What to Say Next
Forlag: Delacorte, 2017
Målgruppe: Ungdom
Sider: 292

 

  

 

 

Underholdende kjærlighetshistorie i e-postformat

Før avstemninga var avsluttet i slutten av november i fjor, tittet jeg på ungdomsbøkene i kategorien Best young adult fiction i Goodreads choice awards 2016, og merket meg Tell me three things. Boka fikk høy skår, så jeg forventet vel egentlig at den skulle nå høyere enn den 15. plassen den endte opp på. Men plassering til tross, boka er god og den anbefales herved varmt.

Ungjenta Jessie har mistet mora si i kreft. Faren har giftet seg på nytt og Jessie må flytte fra Chicago til Los Angeles, hvor den nye stemora bor sammen med sønnen sin, som er jevngammel med Jessie. Stemora er rik, svært rik, og møtet med den nye, kostbare privatskolen blir litt av kultursjokk for Jessie, som langt fra får noen enkel start i LA. Men så en dag skjer det plutselig noe uventet. Jessie mottar en e-post fra en ukjent avsender, Sombody/nobody. SN vil det beste for Jessie, han anbefaler henne venner og kommer med velmente råd, og brevvekslinga blir starten på et vennskap som etter hvert beveger seg over i noe annet. Men hvem er denne SN, og er han nå egentlig så interessert i å møte Jessie ansikt til ansikt?

Tell me three things kan skilte med viktige temaer som bearbeiding av sorg, kjærlighet og mobbing, og boka har svært gode person- og miljøkarakteristikker: Det snobbete miljøet på Jessies nye privatskole er sikkert tegnet og konfliktene mellom Jessie, den nye familien og faren er troverdige skildret og lett å leve seg inn i. Jessie er ei sympatisk, løsningsorientert og tøff jente som klarer seg til tross for all motgangen, og som person utvikler hun seg fint i løpet av historien. Personene er i hovedsak ikke stereotype, den fæle stebroren og stemora viser seg etter hvert å være både hjelpsomme og empatiske. Eneste unntak fra regelen er skolens mest populære jente, som ikke har et eneste forsonende trekk.

Det som driver historien i boka fremover, er spenninga knyttet til SNs identitet. Gjetter Jessie rett og vil de noensinne møtes? Om ikke løsninga på mysteriet kommer som noe stort sjokk, inneholder oppklaringsscenen en overraskende vri som jeg fant svært fornøyelig.

Tell me three things er ei realistisk og humoristisk fortelling om å lære seg å leve med sorg, om vennskap og mobbing og om å finne seg selv og kjærligheten. En solid historie som både er spennende og underholdende. Et godt alternativ til John Green.

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. Ny ungdomsbok, What to say next, er nylig kommet på engelsk.

Tidligere publisert i Karis bokprat

Spennende historie om krigens krokveier

John Boyne, forfatteren bak kassasuksessen Gutten i den stripete pyjamasen, var ute med ny ungdomsbok på norsk i fjor. Også denne gangen handler det om andre verdenskrig sett gjennom øynene til en gutt som på sett og vis kan sies å stå på seierherrens side. Boka heter Gutten på toppen av fjellet.

Pierrot er født i Frankrike i mellomkrigstida. Mora er fransk, faren tysk. Faren lider av granatsjokk som følge av hendelser i første verdenskrig, han drikker og sloss med mora helt til han en dag plutselig stikker av. Ikke lenge etter dør mora av tæring. Pierrot sendes på barnehjem siden mora til bestevennen, Anshel, som er jødisk, ikke har råd til å forsørge en gutt til. Men så en dag videresendes han til den tyske tanta si som arbeider hos Føreren på Berghof.

Gutten på toppen av fjellet ser på krigen og krigens redsler gjennom barnets øyne. Selv om tanta til Pierrot egentlig ikke er noen tilhenger av Hitler og styresettet hans, hjernevaskes gutten sakte, men sikkert av miljøet han vokser opp i. Som resultat gjør han seg skyldig i forbrytelser han senere skal komme til angre dypt på. Bokas styrke ligger i at hovedpersonen, selv om han bare er et barn, ikke umiddelbart frikjennes for valgene han tar under krigen. Selv om et barn ikke forstår rekkevidden av handlingene sine, har også barnet ansvar for hvordan han behandler andre mennesker. Boka har altså en oppdragende side. I tillegg er historien spennende og boka lett og lese, og den anbefales herved for de av dere som liker historier om andre verdenskrig.

Bibliotekari

  • John Boyne
  • Gutten på toppen av fjellet
  • Roman, ungdom
  • Fontini 2016
  • 220 s.

 

 

 

7 døgn for oss – Ein ungdomsroman om å finne seg sjølv og vegen dit

7 døgn for ossRomanen 7 døgn for oss er eit samarbeid mellom den norske forfattaren Charlotte Glaser Munch og den danske forfattaren Anja Hitz. Begge har gitt ut fleire bøker for barn og ungdom tidlegare, men dette er første gong dei skriv ei bok saman. 7 døgn for oss blei gitt ut på Cappelen Damm i Noreg og på det danske forlaget Haust & søn på same tid i 2015.

Romanen handlar om tre jenter på seksten år. Kat frå Danmark, Silje frå Noreg og Tessa frå Sverige. Dei har til felles å skulle vere ei veke på ein sommarcamp for ungdomar i Sør-Sverige. Jentene trivst ikkje på campen av ulike grunnar, og då Kat blir utvist, ser alle dei tre jentene ei moglegheit til å kome seg vekk i ein stolen bil med schæferen til eigaren i baksetet. Dei tre jentene har alle sine problem å hanskast med: Tessa slit med mora som har full kontroll over ho. Silje tek «lykkepiller» og taklar ikkje at ein gut frå Åre har lagt ut nakenbilete av ho på Internett. Kat har ein far i Lofoten ho aldri har møtt, og jentene blir samde om å finne han. Bilturen nordover blir eit spennande prosjekt der alle tre prøver å løyse problemet til den enkelte. Mora til Tessa får dei tre jentene etterlyst, og ho følger sjølv spora deira heile tida.

7 døgn for oss er ei bok som er lett å lese, først og fremst fordi setningane er korte og ukompliserte. Ordvalet er i nokon grad tilpassa kommunikasjonen mellom tre ungdomar frå ulike land, då ein finn innslag av moderne ungdomsspråk i form av frasar på engelsk. Romanen eg las, var på norsk, men her finst òg innslag av svenske og danske ord og uttrykk, noko som gjorde leseopplevinga rikare.

Om du har sett filmen Thelma & Louise og kanskje lese boka Selma & Louise av Camilla Otterlei, då har du vore med på ein liknande «roadtrip» før.  At 7 døgn for oss er «i same gate» gjer ikkje leseopplevinga keisam av den grunn. Både filmen og romanen til Otterlei speler nok med når ein les romanen til Glaser og Hitz, men dei tre jentene er unike, og det dynamiske samspelet mellom dei får boka til å stå fram som eit sjølvstendig verk, sjølv om parallellane til tider kan vere nokså klåre. Problema jentene forsøker å ordne opp i langs vegen og i seg sjølve, er ikkje ukjente for ungdomar i dag, og slik sett meiner eg ungdomsboka vil nå fram til dei ho først og fremst var skriven for.

Boka tek til med at vi får vite kva Kat tenkjer på veg til campen: «En hel uke på egoleir! Hvordan overlever jeg det? Først i bil med mor til fergen i Helsingør, et flakkende farvel – få det beste ut av det!» I del 1 blir den første dagen på campen fortalt gjennom kvar av jentene, som eg-forteljar, i kvart sitt kapittel. På denne måten får vi vite kva jentene synest om kvarandre, og dei ulike perspektiva underbygger at jentene er splitta og har lite til felles i utgangspunktet. I del 2 er forteljaren meir allvitande, men det meste av handlinga kjem fram gjennom dialogar mellom jentene. I del 3 er kapitla delt inn på same måte som i del 1, men her har jentene eit sterkt og positivt forhold seg i mellom. Oppbygginga og skifte av forteljar gir ein variasjon som gjer at ein slett ikkje blir trøytt av å lese boka. Ho blir heller vanskeleg å leggje frå seg.

7 døgn for oss er ei bok om å finne seg sjølv og om å finne vegen dit løysingar finst. Handlinga er truverdig, og her er òg god humor innimellom. Sidan det meste av handlinga går føre seg på ein «roadtrip,» kunne det ha vore fleire spennande hendingar langs vegen, og spenningstoppane kunne nokre stader vore høgare. Handlinga er ei lang reise i bil, men òg ei utvikling av venskap og tiltru til andre menneske. Eit døme på at jentene i løpet av bilturen har kome nærare kvarandre er telefonsamtalen mellom Tessa og mora:

-Er det hun danske häxan som har vridd hodet om på deg? Er hun sammen med deg nå? […] – Er du klar over hvordan du snakker om et av de to viktigste menneskene i livet mitt? Mor gir fra seg en hånlatter. – Et av de to … nei, vet du hva, Tessa. – Det er friuken min! sier jeg fast. – Og det er fortsatt to netter igjen. De skal jeg tilbringe med Kat og Silje i Lofoten, og så finner jeg hjem selv etterpå.

Boka hadde vore betre som heilskap, om fleire hendingar hadde vore mindre føreseielege, men det som skjer er truverdig, og meir action langs vegen hadde kanskje ført til at handlinga blei meir fjern frå røyndomen.

Charlotte Glaser Munch debuterte i 2001 med dagbokromanen Trylleslag. For den fekk ho Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris. Ho har etter det gitt ut fleire ungdomsbøker. Anja Hitz har skrive mange barnebøker, men også to bøker for ungdom utanom boka ho skreiv saman med Charlotte Glaser Munch. Begge har hausta god kritikk for bøkene dei har gitt ut, og då er det vel ikkje så rart at ein sit med kjensla av at dette var ei god bok. I mi lesing av boka gjekk både kilometer og sider unna i høg fart, sjølv om eg er det ein kan kalle godt vaksen. Eg kom meg gjennom boka og fram til Lofoten utan for mange «pitstopp» langs vegen. Der romanen var mest spennande var nok då jentene var heime hos guten frå Åre, og som nemnt ovanfor, kunne boka hatt fleire slike høge spenningstoppar. Andre sider ved boka som eg likte godt, var innslag av slang og skandinaviske ord, og ikkje minst «roadtripmotivet» og køyreturen gjennom svensk landskap og langs E6 mot Nord-Noreg.


7 døgn for oss
 
er ei bok både om å finne seg sjølv og om å finne andre det er verdt å knytte nære band til. Som ungdomsbok inneheld ho mange motiv og situasjonar ungdom i dag vil kjenne seg att i. For dei som ikkje har nådd opp til førarkortalderen, kan ei forteljing om det å vere på vegen i stolen bil utan lappen vere spenning nok. Å rive seg laus frå ei terningkast 5kontrollmor kan òg skape mykje spenning, dramatikk og leseglede. Det same kan planar om hemn på grunn av mangel på nettvett vere. Danske Kat som har vakse opp med ein stefar og som leitar etter den biologiske faren sin, vil òg interessere ungdom, vil eg tru. Alt dette blir ei god ungdomsbok for dei over 13; og boka bør absolutt lesast!

Eg gir boka terningkast 5

                                              

Hans R. Hansen 2016

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland: Det blir pinlig uansett

Det blir pinlig uansettTyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland kjente ikke hverandre da de skrev denne boka. Det blir pinlig uansett er nemlig noe så sjeldent som en e-postroman som er blitt til gjennom utveksling av e-poster mellom to forfattere: Bjørn Sortland har formet guttens stemme, Tyra Teodora Tronstad jentas.

Elias fatter interesse for ei jente han stadig ser på 37-bussen, og han skriver en e-post til henne etter å ha sett adressen hennes gjennom den gjennomsiktige permen som hun ofte sitter og leser i på bussen. Susanne, som jenta heter, svarer Elias, og dette er begynnelsen på et varmt vennskap. Elias har egentlig veldig lyst til å møte Susanne, men han bøyer seg for hennes vilje, hun vil nemlig ikke møte ham. Etter hvert som de skriver til hverandre utvikles imidlertid vennskapet deres, og de forteller hverandre ting som de muligens ikke ville fortalt hverandre ansikt til ansikt…

Egentlig hadde jeg ingen forventninger til denne boka, noe som morsomt nok skyldes Daniel Glattausers e-postroman Mot nordavinden, som jeg syntes var så grusom at jeg måtte legge bånd på meg for ikke å gjemme den bort i hyllene på biblioteket. Derfor ble jeg selvfølgelig også veldig positivt overrasket over Det blir pinlig uansett, som er ei utmerket skildring av utviklinga av et vennskap. Person- og miljøskildringene i boka er etter min mening kjempefine, og boka er faktisk veldig spennende til tross for at den er utformet som e-poster.

Det som driver historien i boka fremover, er spenninga knyttet til utviklinga av forholdet. Blir Susanne å svare? Kommer de to ungdommene noensinne til å møtes? Ekstra fint synes jeg selvfølgelig at det er at halve boka er skrevet på bokmål, halve på nynorsk, et stunt som for øvrig også Helga Flatland kom veldig godt utav med sin Bli hvis du kantrilogi. Det blir pinlig uansett er skrevet for ungdom i alderen 12-16 år, men boka kan godt leses av voksne. Det blir pinlig uansett er ei kjempegod bok og den anbefales varmt, også til fordypningsoppgaven på vg3 som sjangerstudium sammen med Erlend Loes Muleum, MaritKaldhols Søkeord: ayotzintli eller Ingeborg Arvolas 40 postkort.

Kari Brenden-Bech, bibliotekar