Selvmord

Mysteriet mamma av Trude Lorentzen

Mysteriet mamma er en sterk tekst som virkelig gjør inntrykk. Boka er godt skrevet, historien hjerteskjærende og temaet, selvmord, tabubelagt. Boka anbefales spesielt til fordypningsoppgaven på vg3 sammen med en annen bok som tar for seg et tilsvarende tema, f.eks. Merete Morken Andersens Hav av tid eller Celeste Ngs Alt jeg ikke sa.

Mysteriet mamma er sakprosa. I boka forteller Lorentzen om mor si, som helt uventet blir psykisk syk og som til slutt tar sitt eget liv. Lorentzen forsøker å forstå mora og finne ut hva som egentlig feilet henne. Noe godt svar på spørsmålene sine får hun vel egentlig aldri, boka kan heller forstås som en slags sorgprosess og et forsøk på å legge bak seg en traumatisk opplevelse fra ungdomsårene.

Lorentzen skriver seg selv inn i historien. Boka handler altså like mye om henne selv og hennes reaksjon på moras sykdom og død, som om mora. Teksten er lett å følge med i, språket er muntlig og flyter fint, det er et godt driv i historien og som lesere vil vi i likhet med Lorentzen gjerne forstå hva som skjedde. Hvordan kunne et ustemt piano føre til en langvarig depresjon og selvmord? Pianoet var vel neppe noen direkte årsak. En kopp som allerede var full, fløt bare over. Mysteriet mamma gjør virkelig inntrykk og den anbefales herved varmt.

Litt om forfatteren: Trude Lorentzen (1974) er journalist og forfatter. Mysteriet mamma er hennes andre bok.

  • Trude Lorentzen
  • Mysteriet mamma
  • Sakprosa, voksen
  • Oktober, 2013
  • 277 s.

Bibliotekari

Reklamer

Fin debutroman

Repetisjonsøvelse

Forfatter: Runar Mykletun
Tittel: Repetisjonsøvelse
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Sider: 155

 

Repetisjonsøvelse av Runar Mykletun er en stramt komponert roman om konsekvenser av et selvmord. Til tross for veksling i perspektiv og i tid holder romanen stø kurs og flettverket av historier framstår som en naturlig helhet. Det er de fire gjenlevende i en familie vi møter, ti år etter at eldste sønnen, nittenårige Ole, valgte å gå ut av livet. Hver og en får komme til orde og formidle sin situasjon. Slik får vi et nært og troverdig innblikk i hvordan tapet har påvirket dem, både som individer og som familie. Ingen av dem lever gode liv, og de er fastlåste på hvert sitt vis.

Endre, nest eldst i søskenflokken, er nyutdannet lege, men etter å ha mistet en pasient flytter han hjem til barndomshjemmet og moren. Søsteren Irene begynner å studere, men finner seg aldri til rette, blir fanget opp i et sektmiljø og inngår ekteskap som tjueåring, uten at dette hjelper henne ut av problemene. Foreldrene er også i krise, på hver sin måte og i forhold til hverandre. Interessant er det også å observere hvordan Ole fremdeles er til stede i søskenes bevissthet, og blir en aktiv part i utviklingen deres. Hvordan leve med de stadige repetisjonene i hukommelsen av grufulle minner? I en samtale mellom legen Endre og kona til pasienten han mista, formidler han på ubehjelpelig vis en tanketerapi som handler like mye om å håndtere hans egne fastbrente minner fra brorens selvmord.

Han fortsetter med det første som faller han inn, sier noe om at visse opplevelser og bilder må man forestille seg som tegnefilm; hvor lemmer blir revet av og kaniner overkjørt av dampveivalser, for så å dukke opp igjen øyeblikket etter, dansende og lykkelige, som om ingenting har hendt.

Repetisjonsøvelse er en velskrevet roman som balanserer godt mellom å holde tilbake informasjon og mer direkte formidling. En god debut og forhåpentligvis starten på et interessant forfatterskap.

S

Celeste Ng: Everything I never told you

everything-i-never-told-you-400x400-imae2ffkwzr5r57xTittel: Everything I never told you
Forfatter: Celeste Ng
Forlag: Penguin
Sjanger: Roman, voksen
Sider: 297

Everything I never told you (2014) var «årets bok» på Amazon i fjor og en av de absolutt beste bøkene jeg har lest så langt i år. Boka åpner med setningen «Lydia er død», og gjennom resten av romanen får vi servert familiens historie og til slutt også årsaken til Lydias død. Det viser seg snart at Lydia har tatt sitt eget liv, og boka illustrerer kort sagt den ytterste konsekvensen av manglende dialog. Synsvinkelen skifter mellom de forskjellige personene i familien, og gjennom dem avdekkes «alt de ikke fortalte hverandre».

Everything I never told you beskriver et møte mellom to kulturer – den asiatisk-amerikanske og den europeisk-amerikanske. Dette møtet blir vanskelig dels på grunn av feilslåtte forventninger og fordommer, dels på grunn av stivnede strukturer og rasisme i etterkrigstidens USA. Historien lar seg ikke uten videre overføre til norske forhold, men den har et allmengyldig aspekt: Hva skjer når vi slutter å snakke sammen, og når foreldre legger for stort press på barna sine? Disse spørsmålene, sammen med de generelle aspektene i migrasjonsproblematikken, gjør boka interessant også i et europeisk perspektiv.

terningkast6Everything I never told you er en vond, men viktig roman om selvmord og kulturmøter. Boka gjorde uutslettelig inntrykk på meg og jeg anbefaler den VIRKELIG varmt. Løp og lån. Terningkast 6.

Litt om forfatteren: Celeste Ng har gitt ut en rekke noveller i forskjellige magasiner og tidsskrifter, Everything I never told you er hennes første roman.

Bibliotekari, tidligere publisert i Karis bokprat

”Det store muligens”

Hvem er du. AlaskaHvem er du, Alaska? er John Greens debutroman og ble utgitt i USA i 2005. Romanen ble gitt ut på norsk av Gyldendal forlag i 2013. Green er også forfatteren av storsuksessen The Fault in Our Stars også kjent som Faen ta skjebnen.

Romanen handler om Miles, en spinkel sjenert gutt fra Florida, USA. Miles er ganske ensom, han har ingen søsken og få venner. Miles har gått lei. Han bestemmer seg for å komme seg bort fra dette stedet, på jakt etter ”det store muligens”. Han begynner på videregående der faren hans gikk, på Culver Creek pensjonatskole. Dette forandrer livet hans for alltid. På skolen blir han kjent med flere, blant annet «Obersten» og «Takumi», to gutter som etter hvert blir Miles første ordentlige kompiser. Han blir også kjent med ei jente som heter Alaska Young. Alaska er ei sta, mystisk og opprørsk jente. Hun er veldig pen og snurrer de fleste gutter rundt lillefingeren. Miles forelsker seg i Alaska, men det er ikke så lett fordi hun har allerede en kjæreste. De blir en liten vennegjeng, og sammen finner de på mye faenskap. Det er nemlig ikke «engelebarna» på Culver Creek han har rotet seg borti, men Miles henger på og gjør som dem.

Jeg tror at denne boken vil treffe lesergruppen ganske bra. Boken er skrevet på en ungdommelig måte, og jeg kjente meg igjen i en del av ungdomsproblemene som oppstår i livene deres. Samtidig er boken ganske særegen. Personene i boken er litt spesielle, noe som resulterer i at jeg ikke skjønte alt hele tiden og kunne til tider miste interressen for boken. Likevel ville romanen vært veldig kjedelig hvis persone var helt vanlig. Hvem er du, Alaska? er godt skrevet, og jeg likte måten ting ble fortalt på. Boken er på en måte delt i to. Det hele bygger seg opp ved nedtelling til en uventet hendelse. Så fortsetter den med å telle dagene etter hendelsen. Skolen og området rundt hendelsene blir godt beskrevet. Du klarer lett å lage deg et bilde oppi hodet ditt. Likevel er det noen ting som er åpent, slik som utseende til personene. De blir stort sett beskrevet i grove trekk. Uten detaljbeskrivelser er du fri til å lage deg et bilde selv av hvordan de ser ut.

Romanen får en tommel opp fra meg. Den anbefales, spesielt til folk som er glad i bøker litt utenom det vanlige. Jeg leser ikke så mye, men denne boken appellerte til meg. Den er ganske lett å lese, og har en passelig lengde på 265 sider.

Elev 11STE

søkeord: ayotzintli: Om små havskilpadder og sårbare mennesker

søkeordMarit Kaldhol, født i 1955, er utdannet lærer og har skrevet flere bøker både for barn, ungdom og voksne. I 2010 kom hun med ungdomsboka søkeord: ayotzintli på nynorsk som ble utgitt av Samlaget. Samme år fikk hun kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomsbøker for den. Boka handler om Mikke som går siste året på videregående. I dagbokform skriver han litt om menneskene rundt seg, om mamma og Idar og pappa og Siri og Sverre, litt om dagene, tankene og følelsene sine, men aller mest skriver han om små havskilpadder og fisk uten øyne, om global oppvarming og utrydningstruede dyrearter. Omtrent midt i boka skjer det noe som forandrer boka og måten den er skrevet på drastisk. Gjennom den neste delen er det Mikkes mamma som er forteller. Hun skriver til Mikke om sine tanker og følelser, om da Mikke var mindre, om da hun møtte faren hans og om hendelser fra de siste ukene.

Kaldhol lykkes svært godt i å skape kontraster mellom de forskjellige fortellerne gjennom de ulike skrivemåtene deres. Mikke skriver kort og minimalistisk, uten riktig tegnsetting eller store bokstaver der de skal være. Dette brukes som et virkemiddel, da det gjenspeiler hvordan Mikke føler seg. Mammaen til Mikke skriver annerledes. Hun har riktig tegnsetning og store bokstaver der de skal være, og hun skriver mer utfyllende. Mye av det Mikke skriver om kan sees på som metaforer hvis man leser mellom linjene. For å forstå Mikke og finne ut hva han egentlig prøver å si, er man nødt til å lese mellom linjene siden han skriver så lite om sine egne følelser. Noen få ganger ser vi tydeligere sammenlikninger, som for eksempel når han skriver om en fisk som lever i totalmørke i underjordiske grotter: «kva er slektskap? eg sit i halvmørket på rommet mitt og kjenner plutseleg at eg er i slekt med ein fisk utan hav».

En ting som er spesielt med søkeord: ayotzintli er at skildringer av miljø og personer vektlegges i svært liten grad. Vi aner ikke om de befinner seg i en by eller ei bygd, vi vet ingenting om hvordan de forskjellige personene ser ut. Dette er ikke viktig. Det er menneskenes tanker, følelser og relasjonene mellom dem som står i fokus. De ulike personene vi leser om blir heller ikke introdusert for leseren, vi får bare kastet navn i ansiktet uten å vite hvem de egentlig er og hva slags relasjon de har til Mikke. Dette er med på å skape en viss spenning og nysgjerrighet. Etter hvert får vi svar på hvem de er, hva slags mennesker de er, gjennom det Mikke og mammaen hans forteller.

Det er vanskelig å si noe om konfliktene i boka, fordi de er så diffuse. Man kan ane indre konflikter hos de forskjellige personene, alle har noe å stri med, spørsmål de ikke får svar på. Hos noen er dette tydeligere enn hos andre. Når det gjelder ytre konflikter berører man så vidt et par uoverensstemmelser mellom menneskene, men det gjøres ingenting ut av dem, de bare ligger der i bakgrunnen og er til stede uten å ha så mye å si. De er med på å skape den melankolske stemningen som er gjennomgående for hele boka, og de gir oss denne følelsen av at noe ikke er riktig, noe er galt.

Boka på 134 sider går raskt å lese, og Marit Kaldhol lykkes godt i nå ut til leseren; hun griper oss og rører oss. Selv om hun i veldig liten grad skildrer menneskene og omgivelsene deres, får man følelsen av at de er svært ekte og troverdige. Handlingene deres, tankene deres, det de sier, man tror på det. Dette, at hun uten å bruke mange ord eller forklaringer skaper ei stor virkelighet, gjør boka god. Hun drar oss inn i Mikkes verden med en gang, og vi blir glad i han og menneskene rundt han. Selv om boka plasseres under sjangeren ungdomsroman, passer den like godt for voksne. Og det er absolutt ei bok jeg vil anbefale, på grunn av ærligheten og ektheten. Det som kommer så tydelig fram er at vi er bare mennesker, vi har våre feil og mangler, våre mørke sider, men vi gjør så godt vi kan, og dette er noe alle kan kjenne seg igjen i.

Elev 1cd

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Marit_Kaldhol

http://linesbibliotek.files.wordpress.com/2012/06/kaldhol-marit-sokeord-ayotzintli.jpg