grøssere

Nervepirrende spenning

Jeg elsket første del av Dødens spill-trilogien, Dødens spill. Forventningene var derfor skyhøye til oppfølgeren, Den sorte bruden. I første bok utløste Rebekka og Martin en kjede av hendelser ved å ta i bruk det gamle åndebrettet som Rebekka fant på farens kontor på loven, like etter at han døde. Mot slutten av boka forstår Rebekka at både hun og Martin er sjeler som vandrer. At ondskapen fikk makt over Hommelvik på grunn av noe de utløste i et tidligere liv.  

Jeg lurte svært på hvordan Elvedal skulle klare å skrive en logisk fortsettelse av Dødens spill uten å rote seg skikkelig bort i de store klisjeene. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for det løser hun ganske enkelt ved å flytte oss bakover i tid, til Rebekkas forrige liv som Helene.

Etter å i årevis ha flyttet fra fosterfamilie til fosterfamilie, har Helene endelig funnet sin plass i verden. Hun bor nå hos en forståelsesfull familie i Hommelvik. Så lenge alt funker hjemme, er det ikke så nøye at et par av «heksene» i klassen plager henne. Hun er såre fornøyd med sin nye familie og lykkelig over at broren, som har diverse utfordringer, også trives. Surret av stemmer som stadig plager henne, skyver hun standhaftig bort. Men en dag forsvinner plutselig den lille stesøsteren hennes. Hun kommer aldri hjem fra butikken hvor hun skulle kjøpe is. Helena plages av en voldsom skyldfølelse og trosser den biologiske morens advarsel om aldri å ta i bruk evnen til å kommunisere med de døde. Dermed kastes hun inn i et farlig spill styrt av onde krefter.

Den sorte bruden er en sidevender på høyde med Dødens spill. Dette er rett og slett ulidelig spennende. På tross av åndebrett, gyngende dukkevogner, ting som forsvinner og flyttes, stirrende dukker, åndemaning, gjenferd og besatte, er ikke boka særlig skummel. Men hva gjør vel det når man så til de grader koser seg i det universet Elvedal skaper.

Vi skal selvsagt enda lengre bakover i tid for å finne årsaken til at onde krefter slapp løs over det lille tettstedet i Trøndelag, til et enda tidligere liv, og jeg tipper at vi både skal bakover og fremover i tid i neste bok. Jeg gleder meg sykt til den kommer.

Bøkene er frittstående. Men selv om viktige detaljer fra bok én repeteres i bok to, anbefaler jeg å lese serien i rekkefølge, siden mange av personene er gjengangere i begge bøkene.

Litt om forfatteren: Den sorte bruden er Anne Elvedals andre bok. Når hun ikke skriver romaner for ungdom, skriver hun manus for TV og film. På merittlisten hennes finner vi Børning 2Kutoppen og Elias og jakten på havets gull, samt tv-seriene Twin og Wisting.

Bibliotekari

  • Den Sorte bruden (Dødens spill; 2)
  • Anne Elvedal
  • Grøsser, ungdom
  • Cappelen damm, 2021
  • 377 s.
Reklame

Dødens spill av Anne Elvedal

Rebekkas far dør i en ulykke, og noen dager senere finner Rebekka et åndebrett på kontoret hans. Hun tar det med seg hjem og tester det ut sammen med kusina si. Jeg trenger vel ikke å si at de får kontakt? Rebekka avbryter seansen i panikk, men kontakten brytes likevel ikke. Var den kanskje der allerede? Stadig vekk fornemmer Rebekka farens tilstedeværelse, men hva er det han forsøker å fortelle henne? Ble han virkelig drept slik som åndebrettet påstår? Rebekka er en nysgjerrig og rettskaffen sjel, så da politiet avslutter etterforskninga og konkluderer med at farens dødsfall var en ulykke, tar Rebekka saken i egne hender…

Dødens spill er en krimgrøsser med mye fart og spenning. Det er mange tråder som skal nøstes opp, og saken tar flere uventede vendinger mot slutten. Boka er mer spennende enn den er skummel, uten at det gjorde noe, og som bonus inneholder den en kjærlighetshistorie med et ekstramysterium. Rebekka blir nemlig forelsket i gutten som er på besøk hos onkelen og kusina. Men hvem er han? Og hvorfor er det akkurat som om hun har møtt han før? 

Dødens spill er første bok i en planlagt trilogi for ungdom. Boka er frittstående, så man trenger i utgangspunktet ikke å bli med videre. Selv elsket jeg boka og ble så tatt på senga av den uventede, vakre cliffhangeren på slutten at jeg utvilsomt kommer til å kaste meg over neste bok. Flott underholdning for grøsserentusiaster i alle aldre.

Dødens spill er forfatterens første roman.

Bibliotekari

  • Dødens spill
  • Anne Elvedal
  • Roman, ungdom
  • Cappelen Damm, 2020
  • 352 s.

Marisha Pessl: Neverworld wake

Marisha Pessls siste roman er både spooky og herlig. En sann fryd for grøsserentusiaster. Hovedpersonen i boka er Beatrice Hartley. Beatrice sliter med sorg etter kjærestens mystiske dødsfall på videregående. Hun har ikke lenger kontakt med vennegjengen fra skolen. Men ett år etter skoleavslutninga tar gjengen kontakt og Beatrice reiser til Wincroft for å få svar på hva som skjedde med Jim.

Så inntreffer katastrofen. Bilen med de seks ungdommene kolliderer, og Beatrice og de fem vennene blir sittende fast i et slags limbo som de ikke kommer seg ut av før de har bestemt hvem av de seks som skal få leve. De kan bare velge én. Dette er selvsagt ingen av dem interessert i, men hva skal de gjøre når de morgen etter morgen våkner på samme sted, i samme bil, på samme dag. De gjennomlever den samme dagen igjen og igjen, det oppstår splid i gruppa og det blir stadig vanskeligere å finne ut hva som egentlig skjedde med Jim.

Neverworld wake er den herligste grøsseren jeg har lest på lenge. Boka er egentlig ikke så fryktelig skummel, men det er noe med stemninga, noe med det repetitive som gjør at historien likevel blir skikkelig uhyggelig. Som et mareritt. Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Det kan du selv finne ut av. Du finner boka på biblioteket!

  • Marisha Pessl
  • Neverworld wake
  • Delacorte, 2018
  • Grøsser, ungdom
  • 327 s.

Bibliotekari

 

 

Biblioteket anbefaler grøssere

Liker du grøssere? Grøsserne våre er utstilt på biblioteket frem mot Halloween.

Tirsdag 27.10 kan du forresten stikke innom å få anbefalt en grøsser av en ekte entusiast. Da kommer nemlig bibliotekaren på jobb på kosteskaftet sitt! Og ikke nok med det. Grøsserentusiast, avdelingsleder og lærer Trond M. stiller også. Som hva er en dypt bevart hemmelighet…

utstilling bilde 2

Tonje Tornes: Kire 1. Hulder

Basic CMYKHovedpersonen i Hulder er femtenårige Erik – en typisk outsider. På en fjelltur sammen med mor si i Sirdal får Erik øye på ei hulder og blir helt trollbundet. Mora værer fare, kaster seg over huldra og stikker henne ned. Men da huldra faller om, er hun plutselig blitt et vanlig menneske. Mor til Erik blir erklært sinnssyk og legges inn på en psykiatrisk klinikk ikke så langt fra åstedet. Et år senere flytter Erik med faren til området for å være nærmere henne, noe hun ikke er særlig begeistret for, for huldra er jo ute etter sønnen hennes…

Hulder tilhører fantasysjangeren «low fantasy», som kjennetegnes av et innfall av overnaturlige hendelser i en verden lik vår. I denne fortellinga består det overnaturlige i tilstedeværelsen av huldrer og andre mytiske vesener i vår verden. Det jeg likte best med boka er den naturlige måten hulder-myten er integrert i fortellinga på. Og som gammel grøsserentusiast likte jeg også bokas grøssereffekter: kuldegysningene, marerittene, motivet galskap versus klarsynthet og hovedpersonens skepsis overfor den overnaturlige fortolkningsmåten i starten av boka. Det jeg ikke likte er den naive fremstillinga av personer, miljø og konflikter. Men bortsett fra det er boka grei. Det er godt driv i fortellinga, som både er spennende og litt skummel. Ja, Hulder er ei god bok som jeg med glede anbefaler for ungdom mellom 12-16 år.

Litt om forfatteren: Tonje Tornes (1977) er født i Bergen og bor i dag i Oslo. Hun har blant annet studert journalistikk, idehistorie og statsvitenskap, og jobber til daglig som tegneserieredaktør i Egmont. Hulder som er første bok i Kire-serien, er Tornes debut som ungdomsbokforfatter.

Bibliotekar Kari Brenden-Bech

Jan Tore Noreng: Skyggefødt

SkyggefødtJan Tore Noreng debuterte som forfatter i 2011 med ungdomsboka Dødens skole. To år senere kom science fiction-romanen Drømmejegeren og i år kom grøsseren Skyggefødt. Jan Tore Noreng bor i Mefjordvær på Senja, hvor han jobber som lærer. Noreng har gått på forfatterstudiet i Tromsø.

Fire vanskeligstilte ungdommer, Jon, Pia, Kalle og Andreas, stjeler en bil og rømmer fra ungdomshjemmet de bor på. De havner helt tilfeldig på en gammel forlatt, falleferdig gård langt inni skogen, og det tar ikke lang tid før de begynner å ane at de ikke er alene på gården. Det hjelper ikke at de blir uenige og at gruppen splittes…

Skyggefødt er en grøsser med utgangspunkt i folketroens underjordiske, i hulderfolk og tusseliknende skapninger, og det er faktisk veldig ok å lese en grøsser som ikke handler om spøkelser. Imidlertid synes jeg at det blir litt for opplagt hvem som skal komme til å overleve de underjordiske og hvem som skal komme til å dø, noe som har sin årsak i stereotypene. Når det er sagt, er Skyggefødt en spennende grøsser. Det er godt driv i fortellinga, og slutten, som er skikkelig uhyggelig, kan nok skremme vannet av noen hver. Skyggefødt passer best for målgruppa som er ungdom fra 12-16, og boka kan så absolutt anbefales.

Kari Brenden-Bech

André Bjerke: De dødes tjern

De dødes tjernDe dødes tjern er ikke noen ny roman. Den kom ut i 1942, og er skrevet av Bernard Borge, som er pseudonym for den kjente norske forfatteren André Bjerke (1918 – 1985). Dette er en krimroman som i tillegg til å presentere en nifs og spennende historie, viser Bjerkes interesse for psykologi. I 1958 ble romanen filmatisert. Både romanen og filmen har tålt tidens tann.

Handlingen starter hjemme hos Bernhard og Sonja Borge som nettopp har flyttet inn i ny leilighet. De har invitert noen vennepar for å feire dette, og utover kvelden er det mange taler som blir holdt til ære for Bernhard og Sonja. Da Bernhard holder sin egen tale forteller han blant annet hvor vanskelig det er å være forfatter, og hvor fælt han sliter med å hente nok stoff til kriminalromanen han har planlagt å skrive. Etter middagen trekker alle sammen seg til en annen del av leiligheten der de blir sittende og småprate. En av gjestene, Bjørn Werner, har nylig kjøpt seg hytte oppe i en skog et godt stykke unna. Til denne hytta knyttes det et sagn som han bestemmer seg for å fortelle de andre i selskapet. Sagnet er at hytta ble brukt som jakthytte av en mann med navn Tore Gruvik for over hundre år siden. Gruvik elsket søsteren sin over alt på jorden, men på en måte som vitnet om galskap. Da søsteren fikk seg kjæreste klikker det for Gruvik. Søsteren og kjæresten rømmer fra han og gjemmer seg i jakthytta, men Gruvik finner dem og dreper begge på bestialsk vis.  Etter tre dager skal Gruvik ha blitt forhekset av tjernet som lå et lite stykke unna hytta, og druknet seg i det. Derfor sies det at Tore Gruviks sjel skal besette alle som oppholder seg i Daumannshytta og drive dem ut i tjernet for å drukne dem.

Etter at Bjørn Werner har fortalt sagnet, sier han at han har tenkt å dra opp i det samme området for å gå på jakt. Noen dager senere finner Bernhard en lapp som en av gjestene, psykoanalytikeren Kai Bugge, har mistet. På lappen står det at en av hans pasienter har hatt en underlig opplevelse av å drukne i et tjern. Litt senere samme dag leser Bernhard Dagbladet hvor det står at politiet har ganske sikre bevis på at Bjørn Werner har begått selvmord ved å drukne seg i Blåtjern, men at liket hans enda ikke er funnet. Vennene føler på seg at det er deres plikt å finne ut hva som egentlig har skjedd med deres venn og bror, Bjørn Werner. De bestemmer seg for å pakke sakene og dra på hyttetur.

Da vennegjengen er kommet frem til den veien de må ta for å komme opp til hytta møter de Bråten, den lokale lensmannen i bygda. De får han med seg for å vise hvor de fant Werners hund skutt og hvor Werners fotspor går strake vegen rett ut i tjernet. Lensmannen forteller at Tore Gruvik etterlot seg en dagbok da han døde, hvor han tilsto alle udåder han hadde gjort. Han forteller også at hvert år den 23. august høres Gruviks dødsskrik.  I tillegg har Bråten funnet Gruviks særegne fotspor. De er lett å se for Gruvik hadde en trefot og et vanlig bein. Ikke nok med det, så har en sinnssyk morder nylig rømt fra bygda og søkt tilflukt oppe i den samme tjukke skogen som vennegjengen har tenkt seg inn i.

Neste dag finner Bugge ut at Werner også har etterlatt en dagbok, hvor han skriver at han har gått fra vett og forstand: Han ser en kråke med bare ett bein som han ikke greier skyte. Han tror han selv er blitt Tore Gruvik og at han ikke klarer å motstå en sterk trang til å drukne seg selv i Blåtjern. Det er ingens om vet om dagboken er forfalsket og Werner egentlig er blitt myrdet, eller om det han skriver er sant.

Senere samme dag begynner merkelige ting å skje. De finner fotspor som trolig er Gruviks, en av jentene er ute av hytta midt på natten og går i søvne rett mot tjernet, og de ser en mannsskikkelse ute. Når de våkner neste morgen er en av personene borte.

Jeg synes at boken er veldig god på mange måter. Både språket, oppbygningen, og måten Bjerke skriver på er bra. Alle hendelsene gjør boka spennende til en hver tid, slik en krimroman skal være.  I tillegg vet vi ikke om det som skjer har en naturlig forklaring, eller om overnaturlige krefter spiller inn. Bjerkes roman passer til alle som liker god krim, både unge og eldre, så les!

Elev 1cd

Goodreads choice awards 2012

The casual VacancyHvert år siden 2009 har brukerne av nettstedet Goodreads stemt frem årets favorittbøker, og listene over de beste engelspråklige bøkene i 2012 er klare. Vinneren av kategorien «skjønnlitteratur» er J.K. Rowlings The Casual Vacancy, eller Den tomme stolen som boka heter på norsk. Barry Fairbrother er i begynnelsen av førtiårene da han helt uventet dør, og etterlater den engelske landsbyen Pagford i sjokk. Stedet fremstår som en engelsk idyll, med sitt brosteinslagte torg og historiske kloster. Men under den vakre fasaden er det en by i krig. Det ledige setet Barry etterlater seg i sognerådet blir snart kilde til den største konflikten byen har opplevd. Hvem vinner dette valget preget av lidenskap, dobbeltspill og uventede avsløringer? (Forlagets omtale).

ShadowInnen kategorien «overnaturlig fantasy» stakk Deborah Harkness Shadow of the Night (Nattens skygge) av med seieren. Oxford, 1590: Heksen Diana og vampyren Matthew har reist tilbake i tiden for å gjemme seg for fiendene sine. De trenger også å finne en lærer til Diana, så hun kan forstå og mestre de mektige kreftene sine. Mens Diana prøver å finne ut av livet i hekseprosessenes Europa, må Matthew konfrontere en fortid han trodde han hadde lagt bak seg for godt. Sammen fortsetter de jakten på det mystiske manuskriptet Ashmole 782 og på hemmelighetene det skjuler – hemmeligheter som kan ha avgjørende betydning, ikke bare for hekser, vampyrer og demoner, men også for menneskene. Nattens skygge er andre bind i en storslått trilogi som tar deg med til engelske herskapshus, franske slott og spøkelseshus på den amerikanske østkysten. Dette er spenning, underholdning og magi fra øverste hylle – en internasjonal suksess som er under utgivelse i over 30 land (Forlagets omtale).

The fault in our starsI kategorien «unge voksne» vant John Greens The fault in our Stars. Den norske oversettelsen Faen ta skjebnen kommer ut i disse dager. Boka er fjorårets amerikanske ungdomsboksensasjon, den er beskrevet som «nesten genial» av New York Times og den er også en av de mest populære bøkene her på biblioteket: Hazel er 17 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen. Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt. Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg, så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k. Dette er en roman om liv og død. Om hvor morsomt, spennende og tragisk livet er. «Kreftbøker suger», sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus. Om å være ung og likevel stå med den ene foten i graven. Om å tro at man aldri kommer til å bli overrasket igjen. Og om å få sitt siste ønske oppfylt. Å bli berørt på så mange måter; le og gråte om hverandre mens man stadig forstår litt mer, det er litteratur når den er som aller, aller best (Forlagets omtale).

InsurgentBoka Insurgent av Veronica Roth fikk flest stemmer innen to kategorier: «fantasy og science fiction for unge voksne» og «beste bok». Insurgent er bok to i Divergent-trilogien, og den første boka i serien, Divergent, vant i 2011 de samme prisene som Insurgent vant i år: Tris har overlevd et brutalt angrep på sitt tidligere hjem og sin familie, men har betalt en fryktelig pris. Hun er tynget av sorg og skyldfølelse og blir stadig mer dumdristig i forsøket på å tilpasse seg sitt nye liv. Men skal hun klare å avsløre sannheten om den verdenen hun lever i, må hun bli enda sterkere, for foran henne ligger både forsakelser og vanskelige valg.

The walking deadInnen kategorien «grafiske romaner» vant bind 16 i zombiserien The walking dead. I dette bindet oppdager Rick samfunn med overlevende i nærheten, og begynner å utforske et større område. The Walking Dead er filmatisert og TV-serien er svært populær.

De tolvBok to i Justin Cronins Passage-trilogi, The Twelve (De tolv), stakk av med seieren innen kategorien «grøssere». I sin internasjonalt bestselgende og kritikerroste roman The Passage (Overgangen – Den Ene) skapte Justin Cronin en uforglemmelig verden som var i total omveltning på grunn av et statlig eksperiment som gikk veldig galt. Nå utvides perspektivet, og intensiteten forsterkes idet den episke fortellingen blir videreført med De Tolv. Endetiden var bare begynnelsen. Idet den menneskeskapte apokalypsen utfolder seg, forsøker tre mennesker å orientere seg i kaoset. Lila, lege og kommende mor, er helt knust av all volden og smitten som sprer seg, men fortsetter å planlegge for barnets fremtid, samtidig som samfunnet løses opp rundt henne. Kittridge, kjent for verden som «Denvers siste skanse», er blitt tvunget til å flykte fra sitt sikre sted og er nå ute på veien. Han forsøker å unngå de smittede, er godt bevæpnet, men alene og veldig klar over at en tank bensin bare kan ta ham et stykke på veien. April er en tenåring som kjemper for å holde sin lillebror trygg i et landskap preget av død og ødeleggelse. Disse tre vil forstå at de ikke er helt overlatt til seg selv – og at det er i fellesskap det ligger håp, selv på den mørkeste natt. Hundre år frem i tid slåss Amy og de andre for menneskehetens frelse uten å kjenne til at reglene har endret seg. Fienden har utviklet seg, en ny mørk orden har steget frem med en visjon om en fremtid uendelig mye mer skremmende enn utryddelsen av menneske. Hvis De Tolv skal falle, må en av de som er ute etter å tilintetgjøre dem betale en dødelig pris.

Fifty shadesInnen kategorien «kjærlighet» vant tredje bind i E.L James Fifty Shades-trilogi. Fifty Shades: Freed (Fifty shades: Fri). Anastasia har alltid visst at det ikke er enkelt å elske Christian Grey, og forholdet stiller dem begge overfor utfordringer de ikke hadde forventet. Anastasia må lære seg å dele Christian Greys livsstil uten å miste sin egen integritet og uavhengighet, og Christian må legge fra seg sitt behov for alltid å ha kontroll og kvitte seg med fortidas demoner. Når det virker som de har fått alt de kan ønske seg, skjer en tragedie som får Anastasias verste mareritt til å bli virkelighet (DnBB).

The lightM. L Stedmans The Light Between Oceans (Lys mellom to hav) vant kategorien beste historiske roman. Den norske oversettelsen kommer ut i mai. Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel. Årene går, og bringer med seg en stadig tyngre sorg over to spontanaborter og en dødfødt baby. En dag hører Isabel spedbarnsgråt. En båt har drevet i land, med en død mann og hans levende datter om bord. Den alltid ryddige og nøyaktige Tom, en mann som ikke har latt fire år i en skrekkelig krig gå ut over hans egne moralske prinsipper, vil avlegge rapport om mannen og babyen umiddelbart. Men Isabel har trykket det lille barnet til sitt bryst. Han går med på å beholde barnet, som de kaller Lucy. Når Lucy er to år gammel, vender den lille familien tilbake til fastlandet og blir minnet på at det finnes andre mennesker i verden. Deres valg har knust ett av dem (DnBB).

lets pretendÅrets morsomste bok var Let’s Pretend This Never Happened: a Mostly True Memoir av Jenny Lawson. Jenny innser at de mest ydmykende øyeblikkene i livene våre, de vi helst vil glemme, faktisk er de som definerer oss som menneske. I Let’s Pretend This Never Happened tar Lawson leseren med på en hysterisk morsom reise gjennom den bisarre oppveksten sin på landet i Texas, de oppskakende og pinlige årene på High School og gjennom forholdet til ektemannen Victor.

Det ble stemt frem bøker innen flere kategorier. Du finner dem alle her.

Goodreads