Familien

Ei herlig bok

Da jeg som tiåring skulle begynne på ny skole på et nytt sted, kom jeg til å si at jeg skulle begynne i tredjeklassen under oppropet i skolegården, ikke i fjerde som var det riktige. Dermed havnet jeg i feil klasse, på feil trinn. Etter å ha oppdaget fadesen gikk det i alle fall en halvtime før jeg endelig rakk opp hånda og sa at det hadde skjedd en feil. Og det først etter å ha resonert meg frem til at det var bedre å si fra enn å gå hele året om igjen. Nesten sånn er det med hovedpersonen i Hest, hest, tiger, tiger. Hun svarer feil, ender i de merkeligste situasjoner, men i motsetning til meg blir hun værende.

Hest, hest, tiger, tiger er en direkteoversettelse av det kinesiske ordtaket ”mama huhu”, som betyr noe a la ”kunne vært verre”. Akkurat sånn er livet til hovedpersonen, Honey: ikke helt bra, men kunne vært verre. Honey har hareskår og føler seg langt i fra vakker. Hun har ei hjerneskadet storesøster som krever mye oppmerksomhet, og selv om mora gjør så godt hun kan, faller mye av ansvaret for søstera på Honey. Faren bor et par kvartaler unna. Han går på steroider, driver en eller annen lyssky virksomhet og bommer stadig penger av dattera si. Alt for tidlig har Honey måtte lære seg å ta seg av andre og klare seg selv.

Når Honey svarer feil – eller lyger som hun selv kaller det – er det enten fordi hun trenges annetsteds, ikke vil skape besvær eller rett og slett drives med av situasjonen: Hun blir værende på kinesiskkurset selv om hun egentlig bare skal hente passeren på klasserommet sitt. Og hun går på bussen når sjåføren spør om hun ikke skal være med, selv om hun bare står der og tenker. En slik situasjon er det som fører Honey til hospitset til den dødende Marcel. Han har ingen andre, så hun fortsetter å komme tilbake på besøk.

Honey har et stort hjerte og hun tenker sjelden på egne behov. Hun er strengt tatt ganske forsømt, uten at boka blir sentimental av den grunn. Honey er nemlig sterk. Hun klarer seg selv. Hest, hest, tiger, tiger er ei lun fortelling om ei jente fra en familie litt utenom det vanlige. Boka har mye ironi og humor og er full av ubehagelige situasjoner som Honey selv definerer som ”for mye”: Ting som i utgangspunktet er kult, men som når grensa overskrides bare blir pinlig, som farens muskler:

Far min har svære overarmar. Kolossale, faktisk. Dei er så store at han ikkje kan halde dei rett ned langs sidene. Dei står alltid et stykke ut frå kroppen og strittar som på ein actionhelt, sjølv om det eigentleg ikkje er mykje action i han. Ein gong jobba han som flyttemann, så fekk han vondt i ryggen og slutta. Så vidt eg veit, ser han temmeleg mykkje på tv. Men heldigvis kan han fremdeles løfte vekter på treningssenteret eit par gongar i veka. (5)

Boka er skrevet i førsteperson og det er Honey som er forteller. Vi ser altså verden med barnets øyne. Mye av humoren i boka har opphav i den naive fortellerstemmen, som i avsnittet over, hvor vondt i ryggen og løfte vekter nevnes i samme åndedrag. Som person utvikler Honey seg fint i løpet av fortellinga. Hun lærer etter hvert både å tenke på seg selv og sette grenser for hva hun kan godta av andre, uten at hun blir mindre godhjertet av den grunn.

Hest, hest, tiger, tiger er ei herlig bok som tar for seg viktige temaer som familie, oppvekst og grensesetting. Andre stikkord er søskenkjærlighet og forelskelse. Historien er tragikomisk og jeg fniste meg gjennom store deler av fortellinga. Boka er nydelig oversatt fra dansk til nynorsk av Brit Bildøen. Den er tiltenkt barn i aldersgruppen 9-12 år, men kan godt leses av ungdom og voksne også. Passer for alle mellom 9 og 90.

Litt om forfatteren: Mette Eike Neerlin (f. 1979), dansk forfatter, skriver bøker for barn og unge. Hun debuterte i 2011 med romanen I anden række. Den prisbelønnede Hest, hest, tiger, tiger kom i 2015.

  • Hest, hest, tiger, tiger
  • Mette Eike Neerlin
  • Barn, 9-12 år, 126 s.
  • Samlaget, 2017

Bibliotekari

Advertisements

En lesefest av dimensjoner

Det er sjelden jeg blir så oppslukt i bøker som jeg ble i denne. Jandy Nelsons Jeg gir deg sola er en lesefest av dimensjoner.

Det er to hovedpersoner i Jeg gir deg sola. Tvillingparet Noah og Jude. Synsvinkelen skifter mellom disse to fra kapittel til kapittel. Noahs forteller sin historie når han er 13, Jude tre år senere når hun er 16.

Noah er ikke som alle andre og føler ikke at han passer inn i miljøet på skolen sin, så da mora foreslår at han og søstera skal søke på kunstskole, blir han overlykkelig. Det samme gjelder ikke for Jude. Hun er lykkelig med livet slik det er og har ikke lyst til å bytte skole. Hun synes ikke at hun ikke er like flink som broren, og etter hvert blir hun utrolig sjalu fordi hun føler at mora bare ser Noah, og ikke henne.

I Noahs del av historien dreier det seg for det meste om kunst og kjærlighet. Han har sin seksuelle oppvåkning og finner ut at han liker gutter bedre enn jenter. Han får seg til og med en kjæreste, men forholdet ødelegges på grunn av fordommer og andre konflikter som oppstår underveis. Det blir et tøft år for Noah, som etter hvert både mister kjærligheten og kunsten.

I Judes del av historien handler det om å rette opp i udådene hun har begått de siste årene. Hun og broren snakker ikke lenger sammen, de er nesten som fiender å regne. Jude ønsker både å bli venner med broren igjen og forsone seg med forholdet til mora, som plutselig døde i en trafikkulykke.

Jeg gir deg sola er en intens og superspennende leseopplevelse, og boka tar for seg temaer som homofili, oppvekst, sjalusi og sorg. Jandy Nelsen er også kjent for boka Himmelen begynner her. Begge bøkene er kjempegode og du finner dem på biblioteket på norsk og på engelsk.

Bibliotekari

  • Jandy Nelson
  • Jeg gir deg sola
  • Roman, ungdom
  • Gyldendal, 2015
  • 421 s.

 

Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk

Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikkTittel: Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk

Forfatter: Jennifer E. Smith

Oversatt av: Holsve, Marie Moen

Forlag: Cappelen Damm

Utgivelsesår: 2012

Sidetall: 198

Romanen Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk, handler om ei jente på 17 ved navn Hadley Sullivan som skal reise fra New York til London for å være med i farens bryllup. Hadley er enda bitter etter skilsmissen mellom foreldrene. Hun har ikke truffet faren sin på et helt år og stemoren har hun aldri møtt. Hadley kommer 4 minutter for sent til flyet og må derfor vente 3 timer på neste fly. På flyplassen møter hun tilfeldigvis en britisk gutt ved navn Oliver. Ikke nok med at Hadley møtte han på flyplassen, men de endte til slutt opp med å sitte ved siden av hverandre i flyet, av ren tilfeldighet så klart. Dagen som begynte så forferdelig og som så ut til å bli den verste dagen i hennes liv, utviklet seg til å bli det helt motsatte.

Hadley tror ikke på skjebnen, men heller på tilfeldigheter. Hun har aldri i sitt liv kommet for sent til et fly før, og når det plutselig skjer så er det kun snakk om fire usle minutter. Hun klarer ikke å slutte å tenke på at alt kunne vært annerledes. Hvis hun bare hadde husket på boken som hun måtte springe inn i huset igjen og hente, eller at hun kanskje ikke hadde trengt å prøve kjolen enda en gang og mye mer. På flyplassen legger hun merke til en gutt (Oliver) som spiser en donuts. Gjentatte ganger møter disse på hverandre, og til og med på flyet ender hun opp med han rett ved sin side. Gjennom en 7 timers flytur sitter disse to og prater sammen. De som har vært ute og reist vet at man fort kan ende opp med å prate med en helt fremmed person om helt personlige ting. For mest sannsynlig blir man aldri å møte denne personen igjen. Så for første gang i Hadleys liv åpner hun seg for å snakke om familien. Etter hvert åpner Oliver seg og snakker ut om sine familieproblemer, og hvorfor han skal til London.

Handlingen strekker seg over en relativt kort tidsramme, faktisk ikke mer enn 24 timer. Man tenker kanskje at dette er en bok som handler om to personers følelser over for hverandre, men det er mer enn det. På flyturen åpner disse personene seg for å snakke om sine familieproblemer som er knyttet til frustrasjon og sorg.

Jeg synes at dette er en veldig søt roman. Kanskje ikke helt min sjanger, selv om den overasket. Boken holder en veldig fin flyt hele veien og er rett og slett enkel å lese. Jeg kan ikke akkurat si at det var slik at når jeg først begynte å lese så klarte jeg ikke å legge den fra meg, for sånn var det ikke. Det var ikke før de siste 50 sidene at jeg slet med å legge den fra meg. Jeg skal innrømme at boken gjorde meg litt rørt. Dette kan ha noe med at hovedpersonene er like gamle som meg.

Elev 11STEF

Jenny Valentine: Knust suppe

knust suppe«Knust suppe» er en ungdomsroman skrevet av den britiske forfatteren Jenny Valentine. Jenny Valentine er mest kjent for boka «Jakten på Violet Park» som er en av hennes to bøker som er oversatt til norsk. «Knust Suppe» ble utgitt i 2011, og er utgitt på forlaget Cappelen Damm. Boka er skjønnlitterær og handler hovedsakelig om familie, ungdom, sorg og død, og passer kanskje mest for unge jenter mellom 14-18 år.

Boka har en jeg-forteller, og vi får derfor vite mest om det hun tenker og føler. Teksten starter med et tilbakeblikk på noe som har hendt tidligere, altså starter teksten retrospektivt. Boka har også flere tilbakeblikk der hovedpersonen, Rowan, forteller om fortiden. Rowan er også jeg-fortelleren.

Hovedpersonen i «Knust Suppe» heter som sagt Rowan, og er en 15 år gammel jente. For to år siden døde Rowans storebror, Jack, noe som går hardt ut over både Rowan og hennes familie. Faren flytter ut, moren blir svært deprimert og er stort sett sengeliggende hele tiden. Rowan tar derfor omsorgen for sin lillesøster Stroma, hun lager mat, handler inn det mest nødvendige, rydder og vasker klær. Hun tar rett og slett ansvaret for alt det som foreldre vanligvis skal ha ansvar for, og dette er noe hun prøver å skjule for sin far.

Handlinga i boka forgår i moderne tid i London, og ofte i familiens hus som befinner seg i en liten «kjedelig» gate. I gata der de bor står husene tett, og den nærmeste naboen deres er en gammel sladredame, som tidligere brukte å være barnevakt for både Rowan, Jack og Stroma. Selv om Rowan, Stroma og moren deres ikke bor langt unna landeveier med flere gårder, grønn natur og trær, er det ikke mye natur i området der de bor.

Boken starter med å fortelle om en hendelse i en dagligvarebutikk der en tenåringsgutt litt eldre enn Rowan gir henne et bildenegativ han hevder hun har mistet. Rowan nekter for dette, men for å unngå oppstyr i den folksomme butikken sier Rowan takk og tar imot negativet. Rowan ønsker å finne ut av hva som er på bildet, og når en eldre jente som så Rowan motta bildenegativet tilbyr seg å hjelpe Rowan med å finne ut hva som skjuler seg på negativet, takker ikke Rowan nei. Rowan og jenta, Bee, får raskt god kontakt. Etter hvert klarer jentene å finne ut hva som skjuler seg på bildenegativet, og det viser seg at det er et bilde av Rowans døde bror, Jack. Rowan forstår ikke hva det skal bety, for hun vet at hun aldri verken har hatt eller mistet bildenegativet. Hun ønsker å finne ut hva sammenhengen er, og oppsøker derfor gutten i butikken. Etter mye fram og tilbake, klarer Rowan å finne gutten. Gutten, Harper, er bare på ferie i London, og bor midlertidig i en gammel ambulanse. Harper sier bestemt at han så Rowan miste bildenegativet, men er dette sant? Rowan og Harper utvikler et nært vennskap som skal komme til å bety mye. Det samme gjør vennskapet til Bee. For hvem er Bee egentlig? Trygge, rolige Bee, som alltid er der for Rowan, hun som gjerne hjelper til med å passe Sroma. Bee har flere hemmeligheter, både gode og vonde, og hjemme hos Rowan skjer det hendelser som tilslutt ender med et svært alvorlig sykehusopphold.

Boka har en åpen slutt. Vi får vite alle «hemmelighetene» og skjulte hendelsene man gjennom hele boken ønsker å finne ut av, men vi får allikevel ikke vite hva som kommer til å skje videre. Vi får ikke vite hvordan menneskene i boken reagerer når de får høre de «store nyhetene», og vi må selv tenke oss til hva som skjer videre.

Jeg synes handlingen i boka både var svært interessant og underholdende. «Knust Suppe» er dramatisk, og inneholder mye følelser. Den er realistisk, men er også ganske trist til tider. Det er en spennende bok som man ikke ønsker å legge fra seg. Boka starter midt i handlingen og fortsetter derifra gradvis veldig spennende. Etter hvert som man får nye svar, kommer nye spørsmål, og dette er absolutt med på å opprettholde spenningen. Avsløringen av Bees hemmeligheter er helt klart et vendepunkt i boka, og den ble etter min mening bare bedre og bedre etter hvert som jeg leste.

Boka er skrevet i fortid, men inneholder mange replikker noe som gjør at det virker som om den er skrevet i nåtid. Språket i boka er veldig bra, og det er veldig lett å forstå hva forfatteren mener. Boka er skrevet i normalprosa.

«Knust Suppe» består av 187 sider, og 21 kapittel. Bokomslaget på boka er veldig kreativt og morsomt. Forsiden ser ut som et postkort, og tittelen på boka er skrevet med fet, grønn skrift. Resten av bokomslaget består av fargene rød, blå og hvit.

Jeg likte boka veldig godt, fordi den er realistisk, underholdende, morsom og litt trist på samme tid, men det beste med hele boka er at spenningsnivået er høyt gjennom stort sett hele boka. Den er så spennende at når man først har begynt å lese, klarer man nesten ikke slutte. «Knust Suppe» er ei fantastisk bok for deg som liker realistiske, underholdende ungdomsbøker. Jeg anbefaler boka på det høyeste, men den passer kanskje aller best til jenter mellom 14 og 18 år.

Elev e/f