Døden

Fantastisk ungdomsbok

Julie Buxbaums Tell me three things var på lista over beste ungdomsbøker i Goodreads Choice Awards i 2016. Jeg likte boka veldig godt, og kastet med derfor selvsagt over hennes siste roman, What to Say Next, da den kom for noen uker siden. Jeg ble ikke skuffet. What to Say Next kan best beskrives som en krysning mellom Nicola Yoons Verden er en boble og Jennifer Nivens Dager med blå himmel. Ei fantastisk bok som jeg med glede anbefaler videre.

Hovedpersonene i What to Say Next er Kit Lowell og David Drucker. Kit er en veltilpasset tenåring, men hun sliter med sorg etter farens død. David er skolens enstøing og han holder seg stort sett for selv. Etter farens død klarer ikke Kit å forholde seg til lystigheten til venninnene sine lenger, så hun tilbringer lunsjpausen sammen med David, som av en eller annen grunn sier akkurat de rette tingene. Kit og David blir gode venner og snart beveger vennskapet seg over i noe mer.

David har Asperger syndrom og det er ikke alltid like lett å forstå han. Han er uhyre intelligent, men sliter sosialt. Han har imidlertid et stort hjerte og han forsøker virkelig å forstå konteksten og sette seg inn i andres følelser. I den grad diagnosen hans er noe problem, er det andre som lager problemet…

What to Say Next er en medrivende roman som tar for seg viktige tema som sorg, døden, mobbing, isolasjon og identitet. Persongalleriet i boka er flott, særlig herlig er beskrivelsen av David, som av og til gjør noen skikkelig pinlige, sosiale blundere. Historien er spennende og boka kan skilte med en overraskende vri på slutten. What to Say Next er kort sagt ei fantastisk bok. Løp og lån!     

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. What to say next kom nå i sommer.

Forfatter: Julie Buxbaum
Tittel: What to Say Next
Forlag: Delacorte, 2017
Målgruppe: Ungdom
Sider: 292

 

  

 

 

Advertisements

Underholdende kjærlighetshistorie i e-postformat

Før avstemninga var avsluttet i slutten av november i fjor, tittet jeg på ungdomsbøkene i kategorien Best young adult fiction i Goodreads choice awards 2016, og merket meg Tell me three things. Boka fikk høy skår, så jeg forventet vel egentlig at den skulle nå høyere enn den 15. plassen den endte opp på. Men plassering til tross, boka er god og den anbefales herved varmt.

Ungjenta Jessie har mistet mora si i kreft. Faren har giftet seg på nytt og Jessie må flytte fra Chicago til Los Angeles, hvor den nye stemora bor sammen med sønnen sin, som er jevngammel med Jessie. Stemora er rik, svært rik, og møtet med den nye, kostbare privatskolen blir litt av kultursjokk for Jessie, som langt fra får noen enkel start i LA. Men så en dag skjer det plutselig noe uventet. Jessie mottar en e-post fra en ukjent avsender, Sombody/nobody. SN vil det beste for Jessie, han anbefaler henne venner og kommer med velmente råd, og brevvekslinga blir starten på et vennskap som etter hvert beveger seg over i noe annet. Men hvem er denne SN, og er han nå egentlig så interessert i å møte Jessie ansikt til ansikt?

Tell me three things kan skilte med viktige temaer som bearbeiding av sorg, kjærlighet og mobbing, og boka har svært gode person- og miljøkarakteristikker: Det snobbete miljøet på Jessies nye privatskole er sikkert tegnet og konfliktene mellom Jessie, den nye familien og faren er troverdige skildret og lett å leve seg inn i. Jessie er ei sympatisk, løsningsorientert og tøff jente som klarer seg til tross for all motgangen, og som person utvikler hun seg fint i løpet av historien. Personene er i hovedsak ikke stereotype, den fæle stebroren og stemora viser seg etter hvert å være både hjelpsomme og empatiske. Eneste unntak fra regelen er skolens mest populære jente, som ikke har et eneste forsonende trekk.

Det som driver historien i boka fremover, er spenninga knyttet til SNs identitet. Gjetter Jessie rett og vil de noensinne møtes? Om ikke løsninga på mysteriet kommer som noe stort sjokk, inneholder oppklaringsscenen en overraskende vri som jeg fant svært fornøyelig.

Tell me three things er ei realistisk og humoristisk fortelling om å lære seg å leve med sorg, om vennskap og mobbing og om å finne seg selv og kjærligheten. En solid historie som både er spennende og underholdende. Et godt alternativ til John Green.

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. Ny ungdomsbok, What to say next, er nylig kommet på engelsk.

Tidligere publisert i Karis bokprat

En lesefest av dimensjoner

Det er sjelden jeg blir så oppslukt i bøker som jeg ble i denne. Jandy Nelsons Jeg gir deg sola er en lesefest av dimensjoner.

Det er to hovedpersoner i Jeg gir deg sola. Tvillingparet Noah og Jude. Synsvinkelen skifter mellom disse to fra kapittel til kapittel. Noahs forteller sin historie når han er 13, Jude tre år senere når hun er 16.

Noah er ikke som alle andre og føler ikke at han passer inn i miljøet på skolen sin, så da mora foreslår at han og søstera skal søke på kunstskole, blir han overlykkelig. Det samme gjelder ikke for Jude. Hun er lykkelig med livet slik det er og har ikke lyst til å bytte skole. Hun synes ikke at hun ikke er like flink som broren, og etter hvert blir hun utrolig sjalu fordi hun føler at mora bare ser Noah, og ikke henne.

I Noahs del av historien dreier det seg for det meste om kunst og kjærlighet. Han har sin seksuelle oppvåkning og finner ut at han liker gutter bedre enn jenter. Han får seg til og med en kjæreste, men forholdet ødelegges på grunn av fordommer og andre konflikter som oppstår underveis. Det blir et tøft år for Noah, som etter hvert både mister kjærligheten og kunsten.

I Judes del av historien handler det om å rette opp i udådene hun har begått de siste årene. Hun og broren snakker ikke lenger sammen, de er nesten som fiender å regne. Jude ønsker både å bli venner med broren igjen og forsone seg med forholdet til mora, som plutselig døde i en trafikkulykke.

Jeg gir deg sola er en intens og superspennende leseopplevelse, og boka tar for seg temaer som homofili, oppvekst, sjalusi og sorg. Jandy Nelsen er også kjent for boka Himmelen begynner her. Begge bøkene er kjempegode og du finner dem på biblioteket på norsk og på engelsk.

Bibliotekari

  • Jandy Nelson
  • Jeg gir deg sola
  • Roman, ungdom
  • Gyldendal, 2015
  • 421 s.

 

Melina Marchetta: Jellicoe Road

Jellicoe roadTrenger du noe spennende å lese på høstkveldene? I så fall anbefales Melina Marchettas Jellicoe Road. Du finner den både på norsk og engelsk på bibioteket.

Jellicoe Road handler om ungjenta Taylor. Som barn blir hun forlatt på 7-Eleven av mora si. Like etter dukker en viss Hannah opp og tar henne med til Jellicoe hvor hun begynner på skole. Taylor har bare vage minner om barndommen sin, og da Hannah plutselig en dag forsvinner, bestemmer Taylor seg for å finne mora si igjen…

Parallelt med Taylors historie rulles en gammel tragedie i Jellicoe opp. De to historiene er uløselig knyttet sammen, og den gamle gjengkrigen mellom skoleelevene i Jellicoe har også sitt utspring i den gamle tragedien. Men hvordan henger det hele sammen?

Jellicoe road er en historie med flere lag. Ei kjempespennende YA-bok som anbefales varmt.

Bibliotekari

Rannveig Leite Molven: Ordet for hva jeg er nå finnes ikke

OrdetForfatter: Rannveig Leite Molven
Tittel: Ordet for hva jeg er nå finnes ikke
Forlag: Cappelen Damm, 2012
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Sider: 177

Jeg var på leting etter bøker med temaet sorg, og snublet over denne. Ordet for hva jeg er nå finnes ikke handler om ei mor som uventet mister dattera si som er fire år. Dødsårsaken er uklar, men hvorfor hun døde er egentlig litt underordnet. I denne boka er det selve sorgen som er hovedtema: Ordet for hva jeg er nå finnes ikke er et 177-siders dypdykk i et formørket sinn.

Ordet for hva jeg er nå finnes ikke er ingen handlingsstyrt roman. Boka er satt sammen av små episoder som omhandler alt fra prestens besøk og en innleggelse på sykehus, til reisen til Canada og forholdet med Jay. Forlaget har valgt en teksttype som minner om skrivemaskinens, og språket i boka er poetisk og suggererende:

En annerledes stillhet; uttømt, forventningsløs, en stillhet som ikke er begynnelsen på noe annet, som bare er, ikke ekspanderer, ikke kommer før en lyd, før en bevegelse, før en stemme som begynner å snakke, det er stillheten etterpå, etter at du har ropt på meg, etter at jeg har smilt til deg, etter alt vi var, stillheten som varer, forblir, blir en del av meg, fyller meg, blir meg, mens jeg langsomt glemmer, mens jeg prøver å huske, prøver å holde fast, holde deg fast, holde dagene som blir borte fast, holde deg tettere, holde deg, huske deg, mens jeg prøver å gripe deg, samtidig som jeg vet at fingrene mine tankene mine bare griper tomt rom, luft […] (s. 41)

Ordet for hva jeg er nå finnes ikke er blitt kalt en formfullendt roman. Det er den. Jeg likte boka veldig godt og anbefaler den herved varmt både for deg som ønsker en smakebit av sorgen og for deg som skal skrive en oppgave med sorg som tema.

Bibliotekari

Brynjulf Jung Tjønn: Så vakker du er

Så vakker du erForfatter: Brynjulf Jung Tjønn
Tittel: Så vakker du er
Forlag: Cappelen Damm, 2013
Sider: 114
Målgruppe: Ungdom

 
Dette er ei av de vakreste ungdomsbøkene jeg har lest. Boka er lettlest, språket poetisk, temaet viktig. Så vakker du er handler om unggutten Henrik. Henriks onkel er syk, svært syk, og det blir snart klart at han kommer til å dø. Henrik har et nært forhold til onkelen sin, og sykdommen tar naturligvis på Henrik også. Samtidig er Henrik forelsket. Svært forelsket. Og det er det denne boka handler om. Det skjøre skillet mellom liv og død, sorg og lykke.

Så vakker du er vant Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2013. Boka er altså opprinnelig skrevet for ungdom, men den kloke måten temaet er behandlet på og det flotte språket, gjør at den passer like godt for voksne. Sidene er luftige, formet som små dikt, og boka egner seg derfor godt for de av dere som ikke liker lange tekster. Så vakker du er anbefales altså for alle, også til dere som bare trenger litt å lese på nynorsk.

Bibliotekari

David Walliams: Gangster-Bestemor

Gangster-bestemorSynes du at bestemoren din er kjedelig? Det synes Ben. Hver bidige fredag må Ben være hos sin kjedelige bestemor i hennes kålstinkende hus. Han får ikke annet å spise enn kål og han må spille Scrabble hele kvelden. Han hater å være der. Bestemor er så kjedelig…

Grunnen til at han må være der er at foreldrene alltid skal på «Stjernene danser» og se Flavio Flavioli danse. Foreldrene hans vil at Ben skal bli profesjonell danser istedenfor rørlegger. En dag drar Ben til kioskeieren Raj for å kjøpe månedens rørleggernytt. Der forklarer han til Raj hvor kjedelig bestemoren er. Men Raj sier at han ikke er så sikker på det. Og det får han rett i…

En kveld Ben er hos bestemoren får han nok av kål og får lyst på kjeks, noe som han vet at bestemoren har i kakeboksen sin. Han klatrer opp og tar ned kakeboksen. Men innholdet er noe helt annet enn det Ben hadde trodd. Kakeboksen er full av ringer, smykker og juveler. Han skynder seg å sette boksen på plass og skynder seg tilbake til plassen sin og den tamme kålsuppen.

Senere når Ben er hos bestemoren begynner hun å fortelle historier. Hun ber han hente kakeboksen, det er nå det hele starter. Hun forteller om den første ringen hun stjal, hvordan det gikk til og at alle tyvers drøm er å få tak i kronjuvelene. Ben klekker så ut en plan om hvordan han og bestemoren skal stjele kronjuvelene og dermed begå tidenes ran.

Gangster-Bestemor er en morsom fortelling som jeg anbefaler for deg som har lyst til å høre om en litt annerledes bestemor. Det er deler i boken som ikke er så spennende at det gjør noe, men som likevel er med på å holde historien oppe.

Robin Kjærnsmo, elev 12TLB

 

 

 

 

Mariann Aaland: Det var stille, det snødde

Det var stille, det snøddeDenne boka bet jeg meg merke i da den dukket opp i ei kulturfondeske på biblioteket like før jul, og det tok ikke lang tid før jeg var i gang med lesinga. Det var stille, det snødde er ei nøktern skildring av det som skjer i etterkant av et selvmord, av hvilke spørsmål man stiller seg og hvordan man reagerer på sjokket.

Hovedpersonen i Det var stille, det snødde, ei ung, ikke navngitt kvinne, har fri fra jobben sin i Oslo og er på besøk på hjemstedet da hun finner faren sin død i huset hans. Han har hengt seg i trappa. Faren og mora flyttet fra hverandre ei stund tidligere og kvinna bor i barndomshjemmet hos mora under oppholdet hjemme. Faren bor i et hus i nærheten. Etter det tragiske selvmordet følger vi jenta og familien i ei uke, frem til begravelsen. Barndomshjemmet fylles opp av pårørende. I tillegg til hovedpersonens kjæreste, kommer tanter og onkler og besteforeldre, og alle reagerer forskjellig på sjokket og sorgen over dødsfallet.

Hvorfor hovedpersonens far begår selvmord er egentlig ikke noe tema i Det var stille, det snødde, selv om det stadig hintes om mulige årsaker. I stedet konsentrerer boka seg om alt det andre: om sjokket, sorgen og forberedelsen til begravelsen. Forfatteren dveler stadig ved de pårørendes reaksjon, på hovedpersonen som virker kald og uberørt, på mora som slukker sorgen i alkohol og bestemora som nekter å godta at sønnen har tatt livet sitt, og som ender opp med å bebreide alle andre for selvmordet. Selv om jeg likte boka, synes jeg av og til at den blir i overkant prosaisk fordi den bare hakker i overflata og ikke går i dybden og analyserer årsaken til selvmordet. Konsekvensen er at vi ikke får noe ordentlig bilde av denne familien. Det var stille, det snødde er likevel ei utmerket skildring av sorgreaksjoner. Ei flott bok som jeg gjerne anbefaler videre.

Litt om forfatteren: Mariann Aaland (f. 1981) er oppvokst på Gvarv i Telemark, men bor i dag i Oslo. Aaland har studert ved forfatterstudiet i Bø og i Tromsø. Det var stille, det snødde er hennes debutroman.

Kari Brenden-Bech

Gunnhild Corwin: Idas dans – en mors beretning

idas dansEn av de sterkeste bøkene som noensinne er skrevet, skjuler seg bak tittelen «Idas dans – en mors beretning». Boken er en biografi skrevet av Gunnhild Corwin, mor til dødssyke Ida, som lever i frykten om at kreften en dag skal ta knekken på datteren. Boken er en fabelaktig bok som virkelig beskriver hva ordene sorg, motgang, familie og ikke minst, kjærlighet, er. Boken er gitt ut av forlaget Dinamo i 2005.

Boken handler først og fremst om Ida, hovedpersonen i boken. Ida hadde tidligere vært en livlig og aktiv 18-åring, som brant for ballettdansing, kjæresten og sine beste venner. Kreften kom brått på da Ida og moren var på sykehuset for å ta noen tester på noe de trodde var kyssesyken. Sammen med både venner og familie går de inn i en ny reise i kampen mot kreft, langt vekk fra alt som er godt og kjent. Moren Gunnhild, blir en veldig sentral støttespiller, den sterkeste av dem alle. Hun føler seg så liten i forhold til den sterke sykdommen, men vet at hun må stille opp for datteren. Hun definerer seg selv flere gang som «verdensmesteren», den som klarer alt og aldri går i møte med murveggen. Det er det hun må være for Ida. Hun kan ikke bryte sammen, Ida trenger henne.

Sammen med «verdensmesteren» har Ida flere gode støttespillere. Pappa Bjarne er alltid god å ha, og passer alltid på pappas prinsesse. Selv om han noen ganger rømmer på jakt for å få en pause fra all kreften (selvfølgelig med tillatelse fra hans prinsesse), vet Ida at pappa alltid er der for henne. Ida er ikke bare pappas prinsesse, men også Jonas. Jonas er Idas kjæreste, men for familien Corwin er han mer som en sønn.

Ellers får Ida mye hjelp fra resten av familien. Søster Vibeke, som er utdannet helsesøster, hjelper stadig til med blodprøver og diverse, noe som gjør det mye lettere for Ida å være hjemme når hun føler for det. Sykehuset gjør meg kvalm og gir meg en følelse av døden, var noe Ida ofte sa og ga uttrykk av i boken. Ved at Ida ofte har den muligheten til å være hjemme, er det med på å gjøre familiebåndene sterkere. Søster Cecilie er også sentral i boken. Sammen med sitt barn er de ofte på besøk hos Ida. Tanterollen er viktig for henne og er til god hjelp når sykdommen er på sitt verste. Familie er et begrep som står sterkt i boken. Det bygges også opp gjennom denne skrevne biografien. Til sammen danner de et team, et team som står sammen når livet ikke er en dans på roser. Nemlig «Team Corwin».

Ida har også mange gode venner som hun vet stiller opp når hun vil ha noen som står litt utenfor sykdommen å snakke med. Bestevenninne Anniken er en av dem, men vet også når det er lurt å gi Ida litt tid for seg selv. Det er noe hele familien Corwin sitter stor pris på.

Det er store kontraster mellom miljøene i boken. Ida går fra å leve et aktivt liv der hun var i fysisk aktivitet store deler av dagen gjennom skole, dans og andre sosiale aktiviteter, til et liv som omhandler en sykdom som setter stort preg på hennes livsstil og gjør det slik at hun må tilbringe store deler av dagen i en sykehusseng. En aktiv mor som elsket jobben sin har også gått over til et annet miljø som inneholder hjemmekontor og sykehusbesøk hver dag. Ida kjemper mot en slik kraftfull sykdom, noe som gjør at også kontrasten mellom liv og død er sterk, og veldig brutal. Hun hopper flere ganger fra det ene stadiet til det andre. Av og til ender hun også i midten, i gråsonen, hvor alt kan skje og ingen vet når det smeller. Livet og å leve får plutselig en annen betydning, og det handler om å leve i nuet. «Det kommer en dag i morgen» er ikke et ordtak som familien Corwin lenger kan stole på. Ida, sammen med familien, blir dermed satt i et helt annet lys enn det hun har vært vant til.

Handlingen foregår for det meste hjemme i Mariesvei, hvor Ida, mamma, pappa og bror bor. Vibeke og Cecilie, sammen med familien, og Jonas er ofte innom. Mest for å besøke Ida, men også for sosiale sammenkomster når det arrangeres. Handlingsrommet er fra start til slutt på Idas sykdom, noe som tilsvarer rundt ett år.

Det blir reflektert mye rundt og om sykdommen. Boken inneholder mye fakta om leukemi, om hvordan sykdommen opptrer, hva den fører til, forskjellige bivirkninger og hva som må til og hva som må gjøres. Det er også et kapittel i boken, «Leukemiens sanne ansikt», der Gunnhild forteller mye fakta om selve sykdommen og hva som gjør det til en slik brutal ødeleggelse på kroppen. Boken kan også presenteres som faglitteratur på grunn av innholdet og faktaopplysningene om sykdommen.

Idas og familiens frykt ovenfor sykdommen og døden er  tema gjennom disse 300 sidene av boken. Idas tanker om døden er tatt med, noe som løfter nivået på boken enda høyere. Vi lesere får høre tanker om kreften innenfra, fra en person som går igjennom den utenkelige kampen for oss alle. En kamp som vi alle tenker «Nei, det hender jo ikke med meg».

Gunnhild og Ida utvikler et sterkt mor-datter forhold gjennom boken. De reflekterer ofte sammen om Idas tanker om døden og hvordan «det perfektet stedet» må være. Ida deler også sine tanker om hvordan hun tror mor vil takle døden, og formulerer det slik at det er en av hennes største bekymringer. Eksempler på disse bekymringene er: «Alle sier at det å miste et barn er det verste noen kan oppleve. (..) Jeg vil ikke gå fra deg, mamma. Jeg vil ikke at du skal få det vondt.»

Vi kan også få et innblikk i hva sykdommen gjør med en person. Hvordan en person sakte men sikkert brytes ned mentalt, og får store belastninger både på seg selv og dens selvbilde. Et utdrag fra Idas dagbok er tatt med i boken, der hun reflekterer over akkurat dette. «Min største frykt nå er vel å miste meg selv. (..) Det er vanskelig å se seg selv i speilet når jeg vet at personen som stirrer tilbake, er en kreftsyk utgave av meg selv.»

Dette er en viktig bok, fordi den omhandler så ufattelige mange viktige tema. En viktig bok om kreft, sinne, latter, sorg og død, men også om ubeskrivelig kjærlighet og kampvilje fra de som står midt i og utenfor kampen mot kreft. Den reflekterer over liv og død på en sterk måte, og viser virkelig hvor fort livet kan bli snudd opp ned. At det er viktig å leve der og da er også noe som virkelig kommer godt fram i boken. Dette er en bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Boken har gitt meg et annet syn på enkelte ting i livet, og den setter virkelig merker etter seg.

elev vg1 e/f

Idas (siste) dans

idas dansIdas dans av Gunnhild Corwin, er en sann historie om Ida som får kreft som 18 åring. Boka er skrevet av Idas mor. Idas dagbok og liv etter kreftdiagnosen, familiens håndtering av sykdommen og deres refleksjon gir grunnlag for det moren skriver. Skrivemåten er enkel og oversiktlig. Kapitlene er korte (ca. fra 3-10 sider), og det er enkelt å følge bokas struktur. Idas dans ble utgitt i 2005, men selve historien fant sted i 2002. Den er utgitt på Dinamo forlag.

Boka handler om temaene kreft, det å være foreldre, døden, sorg og styrke. Det høres kanskje dystert ut, men boka er vinklet på en måte som gjør at det ikke bare er negativitet, men også mange lyspunkter. Forfatteren er flink til å se det positive i alt negativt, og utnytter alle øyeblikk fullt ut. Selv om boka tar for seg mye sykdomsprat, er det nokså mye humor, for eksempel når Gunnhild og Ida går på epleslang i rullestol.

Det er flere konflikter i boka, men hovedkonflikten er Idas sykdom som er leukemi. Leukemi er en kreftsykdom, og Ida får sykdommen som 18-åring. Vi følger hennes 14 måneders kamp for å overleve og hennes opp- og nedturer gjennom sykdommen. Bokas tittel er Idas dans. Tittelen henspeiler til at Ida er en svært dyktig ballettdanser og det er hennes lidenskap, men når sykdommen slår til må hun la drømmen om å bli profesjonell danser gå.

En annen konflikt vi får ta del i, er morens indre konflikt. Denne konflikten handler om hennes tanker og følelser rundt å vite at barnet hennes har fått kreft, og sjansene er minimale for å overleve. Hvordan skal hun tenke? Hvordan skal hun komme videre? Er det greit å gå videre? Spørsmål som dette blir stilt i boka, og noen blir ikke besvart.

Familien står sentralt, og boka viser hvor viktig det er å ha familie som støtter deg og stiller opp for deg uansett hvilke valg du tar. Vi blir kjent med kjernefamilien til Ida, og hele tiden omtales de som støttende og hjelpende. Familien er miljøet rundt Ida, for hun har til tider ingen krefter til å gjøre stort annet enn å sove og slappe av. Når Ida er på bedringenes vei, hender det at hun er sammen med venner og kjæreste. Som Gunnhild skriver: «Vi klarer det vi må.». Jeg synes denne setningen beskriver boka veldig godt!

Etter dansenJeg synes boka var godt skrevet og det er en god historie. Den appellerer til mange lesere i og med at det ikke blir for privat. Boken tar også for seg temaer som er aktuelle i dagens samfunn. Det er ikke oppfunnet en medisin som kurerer kreft, og derfor er det et interessant tema å lese om. Situasjonen rundt sykdommen og familien blir godt beskrevet, samt at vi blir kjent med personalet på sykehuset. De blir skildret levende og vi får høre forfatterens mening og tanker om de ulike personene. Personene dukker opp underveis etter hvert som familien møter dem. Dette synes jeg er en god metode for å møte nye mennesker i ei bok. Det er også en oppfølger til denne boka som kom ut i 2011, og den heter Etter dansen.

«Vi ser oss ikke som «ofre for en urettferdighet». Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker å tro at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet.»

«Jeg gir meg selv en ny leveregel: Jeg skal dempe mitt behov for å vite alt, og ta vare på dagen i dag. […] Lev her og nå.»

Jeg valgte å lese denne boka på grunn av bokomslaget og alle positive tilbakemeldinger fra personer. Som sagt er det en god bok, og jeg anbefaler den hvis du vil lese en gripende historie som både er inspirerende og setter hverdagen i perspektiv. Boka viser tydelig hvilke verdier som blir viktige når uforutsette og dramatiske hendelser oppstår.

Elev 1cd

http://s.cdon.com/media-dynamic/images/product/001/874/1874964.jpg