Oppvekst

Emily Fridlund: History of Wolves

History of Wolves var kortlistet til Bookerprisen i fjor og er ei av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Det er ikke så mye fart og spenning i denne boka. History of wolves er av den mer stille typen, men historien lever videre i deg og slipper ikke taket på lenge. Her er det mye å tygge på.

Hovedpersonen i History of Wolves er Linda. Historien er fortalt retrospektivt. Linda ser tilbake på hendelsene det året hun var fjorten, og historien ses til dels i etterpåklokskapens lys.

Linda er den venneløse outsideren. Hun vokser opp på et tidligere kollektiv i Minnesota, et godt stykke fra nærmeste landsby. Foreldrene lar henne seile sin egen sjø, så da hun får tilbud om å være barnevakt for Paul, hvis familie synes perfekt, slår Linda til.

For første gang på mange år finner Linda en mening i tilværelsen. Hun tilbringer mesteparten av tida hos Patra og Paul, og til tross for at det er noe som ikke stemmer med Paul, reagerer ikke Linda…

Viktige motiver i boka er ensomhet og utenforskap, skyld er imidlertid det mest sentrale temaet. Er vi skyldige i det vi ikke gjør? Parallelt med historien om Paul fortelles historien om en av Lindas lærere, som blir uskyldig dømt for overgrep mot ei jente på skolen. Han har ikke gjort noe, men er likevel lettet over dommen, for i fantasien er han skyldig. Paul foreldre frikjennes på sin side på religiøst grunnlag for noe de har gjort – unnlate å søke legehjelp for sønnen sin.

History of Wolves er en sterk og klok historie som gjør inntrykk. Ei nydelig bok som du absolutt bør få med deg!

Litt om forfatteren: Emily Fridlund har doktorgrad i litteratur og kreativ skriving. Hun har skrevet en rekke noveller. History of Wolves er hennes første roman.

  • Emily Fridlund
  • History of Wolves
  • Weidenfeld & Nicolson, 2017
  • Roman, voksen
  • 275 s.

 

 

 

Reklamer

Fengslende kjærlighetsroman

I etterordet til It ends with us, sier Colleen Hoover at alle de tidligere romanene hennes er rene underholdningsromaner. Hun skriver hverken for å oppdra, påvirke eller informere. It ends with us er imidlertid annerledes. Her ønsker hun å sette ord på noe hun selv har opplevd – vold i nære relasjoner.

Hovedpersonen i It ends with us er Lily. Lily vokser opp i en familie hvor vold er en del av hverdagen. Mora mishandles kontinuerlig av faren, men velger å ikke forlate ham. Hun gjør alt hun kan for å skjule og dekke over. Da Lilly i high school-alder oppdager at en av elevene på skolen hennes har flyttet inn i den fraflyttede rønna i nabolaget, forsøker hun å hjelpe ham med mat, varme klær og en dusj i ny og ne. Etter hvert innleder hun et forhold med Atlas, som gutten heter. Men faren setter en stopper for forholdet da han tar dem på fersk gjerning.

Noen år senere flytter Lily til Bosten. Etter farens begravelse møter hun Ryle, en dødskjekk kirurg. Ryle og Lily blir kjærester, men Ryle har et problem. Han tyr til vold når han blir sinna. Samtidig dukker Atlas opp i livet hennes igjen…

It ends with us ble kåret til årets kjærlighetsroman i Goodreads i 2016. Boka er både lettlest og underholdende, samtidig som den tar for seg et tema man helst ikke snakker om, vold. Historien er fortalt i førsteperson i presens. På denne måten får vi en nærhet handlinga, samtidig som vi blir godt kjent med Lily. Hendelsene fra ungdommen får vi innblikk i gjennom Lilys dagbok, som hun leser gjennom underveis i historien.

It ends with us er både fengslende og tankevekkende og anbefales for de av dere som liker legeromaner.

  • It ends with us
  • Colleen Hoover
  • Roman, voksen
  • Språk: engelsk
  • Simon & Schuster, 2016
  • 376 s.

 

Annerledes roman om kjærlighet og sorg

Adam Silveras History is all you left me føyer seg fint inn rekken av nye, spennende ungdomsromaner som tar for seg homofili. Men i motsetning til de fleste andre romaner som behandler temaet, er ikke dette noen komme-ut-av-skapet-historie. Det betyr ikke at alt er like enkelt for hovedpersonen, Griffin. Han og bestevennen, Theo, åpner seg for hverandre samtidig og blir kjærester. Men når Theo er ferdig med high school og flytter til California, slår Griffin opp. Theo får seg ny kjæreste før han plutselig dør i en ulykke. Griffins verden raser sammen.

Hovedtemaet i History is all you left me er sorg. Psykiske lidelser får også en plass i romanen. Griffin, som har en tvangslidelse, klarer hverken å forsone seg med tapet av sin første, store kjærlighet eller med Theos nye kjæreste. Han føler seg sveket, selv om det var han selv som slo opp. Som en del av sorgprosessen reiser han likevel fra New York til California sammen med Theos kjæreste. Her lærer han mer om seg selv og Theo.

History is all you left me er en litt annerledes historie om sorg. Det er selvsagt vondt å lese om all smerten Griffin føler, likevel er ikke dette noen deprimerende roman. Griffin klarer å forsone seg med fortida si og med savnet av Theo, og han går til slutt videre.

Bokas styrke ligger etter mi mening i måten homofilien er behandlet. Hovedpersonene kommer fra New York, en by som er så stor at man ikke nødvendigvis føler seg annerledes selv om man ikke er helt A4. Dermed blir ikke det å være annerledes noe stort tema i denne boka. For Theo og Griffin er ikke homofili noen stor sak. Heller ikke for foreldrene deres. Dermed blir kjærlighetshistorien mellom Griffin og Theo som enhver annen kjærlighetshistorie, hvor frykten for å bli avvist er større enn frykten for å stå frem som homofil. En nydelig og annerledes historie om sorg og kjærlighet.

  • Adam Silvera
  • History is all you left me
  • Roman, ungdom
  • Simon & Schuster, 2017
  • 294 s.

    Bibliotekari

Vakkert, men mørkt: Alt det lyse og alt det mørke av Brynjulf Jung Tjønn

Gravide Hildegunn møter mor si, Vibeke, på en institusjon. Hun har ikke sett henne på mange år. Møtet får Vibeke til å tenke på oppveksten sin i ei bygd på Vestlandet. Mora er borte, faren alkoholiker. Forholdet mellom far og datter er varmt og nært, men det er mye som ikke er på stell i hjemmet. En ulykke fører til at Vibeke skilles fra faren sin. Hun vokser opp hos tanta, i et kjærlighetsløst, rigid hjem.

Det er mye mørke i Alt det lyse og alt det mørke, men boka er likevel vidunderlig vakker. Hva er det som gjør oss til den vi er? Hvordan påvirker de nære relasjoner oss? Alt det lyse og alt det mørke er en oppvekstroman hvor et av temaene er alkoholisme. Boka er skrevet på et enkelt nynorsk, med lite tekst på hver side. Alt det lyse og alt det mørke anbefales spesielt til fordypningsoppgaven på vg3 sammen med f.eks. Meg eier ingen av Åsa Linderborg.

Litt om forfatteren: Brynjulf Jung Tjønn (f. 1980) er litteraturkritiker og forfatter. Han debuterte i 2002 med Eg kom til å elske. Siden har han skrevet en rekke romaner for barn, ungdom og voksne.

  • Brynjulf Jung Tjønn
  • Alt det lyse og alt det mørke
  • Roman, voksen
  • Cappelen Damm, 2017
  • 298 s.

Bibliotekari

Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton

I en kort, fortettet roman på knappe 180 sider møter vi Lucy Barton, en gift kvinne med to barn som lever i New York på 1980-tallet. Det er Lucy selv som forteller, eller prøver å gjøre det. Fortellingen er full av tidshull og viser bare bruddstykker av hennes fortid. Det tilbakeholdne preger i sterk grad både Lucy som person og fortellemåten, og utfordrer leseren til å gå inn i både Lucys her og nå og hennes fortid.

Tidshullene oppstår ikke fordi Lucy er en upålitelig forteller; hun minnes bare ikke klart sin egen fortid. På nåtidsplanet er hun innlagt på sykehus, uten at vi helt får vite hva som feiler henne. Ni uker varer sykehusoppholdet, og i løpet av denne tiden kommer moren på besøk. De to har ikke sett hverandre på flere år. Gjennom deres forsøk på samtaler trer konturene av barndommen fram; en barndom preget av omsorgssvikt, stor fattigdom og utenforskap. Kommunikasjonen mellom mor og datter er på ingen måte åpen, men trass den ordknappe formen aner vi både Lucys fortid og kjærligheten mellom de to. For begge gjelder det å holde ryggen rak. Elizabeth Strout makter på mesterlig vis å få fram hvordan det usagte eller det trivielle kan gjemme lag på lag med mening.

Romanen anbefales på det varmeste både som leseopplevelse og som et verk det går an å arbeide med i en litterær analyse.

Forfatter: Elizabeth Strout
Tittel: Jeg heter Lucy Barton
Forlag: Press, 2017
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Sider: 179

Kirsten E. Larsen

Fantastisk ungdomsbok

Julie Buxbaums Tell me three things var på lista over beste ungdomsbøker i Goodreads Choice Awards i 2016. Jeg likte boka veldig godt, og kastet med derfor selvsagt over hennes siste roman, What to Say Next, da den kom for noen uker siden. Jeg ble ikke skuffet. What to Say Next kan best beskrives som en krysning mellom Nicola Yoons Verden er en boble og Jennifer Nivens Dager med blå himmel. Ei fantastisk bok som jeg med glede anbefaler videre.

Hovedpersonene i What to Say Next er Kit Lowell og David Drucker. Kit er en veltilpasset tenåring, men hun sliter med sorg etter farens død. David er skolens enstøing og han holder seg stort sett for selv. Etter farens død klarer ikke Kit å forholde seg til lystigheten til venninnene sine lenger, så hun tilbringer lunsjpausen sammen med David, som av en eller annen grunn sier akkurat de rette tingene. Kit og David blir gode venner og snart beveger vennskapet seg over i noe mer.

David har Asperger syndrom og det er ikke alltid like lett å forstå han. Han er uhyre intelligent, men sliter sosialt. Han har imidlertid et stort hjerte og han forsøker virkelig å forstå konteksten og sette seg inn i andres følelser. I den grad diagnosen hans er noe problem, er det andre som lager problemet…

What to Say Next er en medrivende roman som tar for seg viktige tema som sorg, døden, mobbing, isolasjon og identitet. Persongalleriet i boka er flott, særlig herlig er beskrivelsen av David, som av og til gjør noen skikkelig pinlige, sosiale blundere. Historien er spennende og boka kan skilte med en overraskende vri på slutten. What to Say Next er kort sagt ei fantastisk bok. Løp og lån!     

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. What to say next kom nå i sommer.

Forfatter: Julie Buxbaum
Tittel: What to Say Next
Forlag: Delacorte, 2017
Målgruppe: Ungdom
Sider: 292

 

  

 

 

Sterk kost

Per Knutsens Broren til Hugo er usedvanlig sterk kost. Handlinga i boka er lagt til en liten gård på norskekysten i etterkrigstida. Vi følger Erkki, broren til Hugo, gjennom oppveksten. Faren til Hugo drikker og går ikke av veien for å straffe kona og barna med fysisk vold. Også mora er kald og voldelig. Oppveksten til Erkki og Hugo preges med andre ord både av vold og alkoholisme. Når det blir klart at Hugo, Erkkis bror er homofil, forsøker foreldrene alle mulige slags «kurer». Den ene verre enn den andre…

Broren til Hugo er en sterk leseopplevelse og en fantastisk god roman. Boka skildrer de fattigslige kårene mange vokste opp under på bygda i Norge i etterkrigstida, samtidig som den viser hvor vanskelig det var å være annerledes og homofil. Det er lett å glemme at homofili var forbudt her i landet helt frem til begynnelsen av 70-tallet, og at det før den tid ofte ble regnet som en styggedom som kunne kureres.

Broren til Hugo anbefales varmt for alle. Den passer særlig godt til forrdypningsoppgaven på vg3 sammen med en annen roman som tar for seg oppvekst i Norge, eventuelt homofili.

Litt om forfatteren: Per Knutsen (f. 1951) har skrevet en rekke romaner og skuespill for barn, ungdom og voksne. Broren til Hugo stakk av med Havmannprisen i 2017.

 

  • Per Knutsen
  • Broren til Hugo
  • Cappelen Damm, 2016
  • Roman, voksen
  • 190 s.

Bibliotekari

Underholdende kjærlighetshistorie i e-postformat

Før avstemninga var avsluttet i slutten av november i fjor, tittet jeg på ungdomsbøkene i kategorien Best young adult fiction i Goodreads choice awards 2016, og merket meg Tell me three things. Boka fikk høy skår, så jeg forventet vel egentlig at den skulle nå høyere enn den 15. plassen den endte opp på. Men plassering til tross, boka er god og den anbefales herved varmt.

Ungjenta Jessie har mistet mora si i kreft. Faren har giftet seg på nytt og Jessie må flytte fra Chicago til Los Angeles, hvor den nye stemora bor sammen med sønnen sin, som er jevngammel med Jessie. Stemora er rik, svært rik, og møtet med den nye, kostbare privatskolen blir litt av kultursjokk for Jessie, som langt fra får noen enkel start i LA. Men så en dag skjer det plutselig noe uventet. Jessie mottar en e-post fra en ukjent avsender, Sombody/nobody. SN vil det beste for Jessie, han anbefaler henne venner og kommer med velmente råd, og brevvekslinga blir starten på et vennskap som etter hvert beveger seg over i noe annet. Men hvem er denne SN, og er han nå egentlig så interessert i å møte Jessie ansikt til ansikt?

Tell me three things kan skilte med viktige temaer som bearbeiding av sorg, kjærlighet og mobbing, og boka har svært gode person- og miljøkarakteristikker: Det snobbete miljøet på Jessies nye privatskole er sikkert tegnet og konfliktene mellom Jessie, den nye familien og faren er troverdige skildret og lett å leve seg inn i. Jessie er ei sympatisk, løsningsorientert og tøff jente som klarer seg til tross for all motgangen, og som person utvikler hun seg fint i løpet av historien. Personene er i hovedsak ikke stereotype, den fæle stebroren og stemora viser seg etter hvert å være både hjelpsomme og empatiske. Eneste unntak fra regelen er skolens mest populære jente, som ikke har et eneste forsonende trekk.

Det som driver historien i boka fremover, er spenninga knyttet til SNs identitet. Gjetter Jessie rett og vil de noensinne møtes? Om ikke løsninga på mysteriet kommer som noe stort sjokk, inneholder oppklaringsscenen en overraskende vri som jeg fant svært fornøyelig.

Tell me three things er ei realistisk og humoristisk fortelling om å lære seg å leve med sorg, om vennskap og mobbing og om å finne seg selv og kjærligheten. En solid historie som både er spennende og underholdende. Et godt alternativ til John Green.

Litt om forfatteren: Julie Buxbaum, tidligere advokat, debuterte med The Opposite of Love i 2008. I 2009 kom After you. Tell me three things (2016) er hennes første bok for ungdom. Ny ungdomsbok, What to say next, er nylig kommet på engelsk.

Tidligere publisert i Karis bokprat

Ei herlig bok

Da jeg som tiåring skulle begynne på ny skole på et nytt sted, kom jeg til å si at jeg skulle begynne i tredjeklassen under oppropet i skolegården, ikke i fjerde som var det riktige. Dermed havnet jeg i feil klasse, på feil trinn. Etter å ha oppdaget fadesen gikk det i alle fall en halvtime før jeg endelig rakk opp hånda og sa at det hadde skjedd en feil. Og det først etter å ha resonert meg frem til at det var bedre å si fra enn å gå hele året om igjen. Nesten sånn er det med hovedpersonen i Hest, hest, tiger, tiger. Hun svarer feil, ender i de merkeligste situasjoner, men i motsetning til meg blir hun værende.

Hest, hest, tiger, tiger er en direkteoversettelse av det kinesiske ordtaket ”mama huhu”, som betyr noe a la ”kunne vært verre”. Akkurat sånn er livet til hovedpersonen, Honey: ikke helt bra, men kunne vært verre. Honey har hareskår og føler seg langt i fra vakker. Hun har ei hjerneskadet storesøster som krever mye oppmerksomhet, og selv om mora gjør så godt hun kan, faller mye av ansvaret for søstera på Honey. Faren bor et par kvartaler unna. Han går på steroider, driver en eller annen lyssky virksomhet og bommer stadig penger av dattera si. Alt for tidlig har Honey måtte lære seg å ta seg av andre og klare seg selv.

Når Honey svarer feil – eller lyger som hun selv kaller det – er det enten fordi hun trenges annetsteds, ikke vil skape besvær eller rett og slett drives med av situasjonen: Hun blir værende på kinesiskkurset selv om hun egentlig bare skal hente passeren på klasserommet sitt. Og hun går på bussen når sjåføren spør om hun ikke skal være med, selv om hun bare står der og tenker. En slik situasjon er det som fører Honey til hospitset til den dødende Marcel. Han har ingen andre, så hun fortsetter å komme tilbake på besøk.

Honey har et stort hjerte og hun tenker sjelden på egne behov. Hun er strengt tatt ganske forsømt, uten at boka blir sentimental av den grunn. Honey er nemlig sterk. Hun klarer seg selv. Hest, hest, tiger, tiger er ei lun fortelling om ei jente fra en familie litt utenom det vanlige. Boka har mye ironi og humor og er full av ubehagelige situasjoner som Honey selv definerer som ”for mye”: Ting som i utgangspunktet er kult, men som når grensa overskrides bare blir pinlig, som farens muskler:

Far min har svære overarmar. Kolossale, faktisk. Dei er så store at han ikkje kan halde dei rett ned langs sidene. Dei står alltid et stykke ut frå kroppen og strittar som på ein actionhelt, sjølv om det eigentleg ikkje er mykje action i han. Ein gong jobba han som flyttemann, så fekk han vondt i ryggen og slutta. Så vidt eg veit, ser han temmeleg mykkje på tv. Men heldigvis kan han fremdeles løfte vekter på treningssenteret eit par gongar i veka. (5)

Boka er skrevet i førsteperson og det er Honey som er forteller. Vi ser altså verden med barnets øyne. Mye av humoren i boka har opphav i den naive fortellerstemmen, som i avsnittet over, hvor vondt i ryggen og løfte vekter nevnes i samme åndedrag. Som person utvikler Honey seg fint i løpet av fortellinga. Hun lærer etter hvert både å tenke på seg selv og sette grenser for hva hun kan godta av andre, uten at hun blir mindre godhjertet av den grunn.

Hest, hest, tiger, tiger er ei herlig bok som tar for seg viktige temaer som familie, oppvekst og grensesetting. Andre stikkord er søskenkjærlighet og forelskelse. Historien er tragikomisk og jeg fniste meg gjennom store deler av fortellinga. Boka er nydelig oversatt fra dansk til nynorsk av Brit Bildøen. Den er tiltenkt barn i aldersgruppen 9-12 år, men kan godt leses av ungdom og voksne også. Passer for alle mellom 9 og 90.

Litt om forfatteren: Mette Eike Neerlin (f. 1979), dansk forfatter, skriver bøker for barn og unge. Hun debuterte i 2011 med romanen I anden række. Den prisbelønnede Hest, hest, tiger, tiger kom i 2015.

  • Hest, hest, tiger, tiger
  • Mette Eike Neerlin
  • Barn, 9-12 år, 126 s.
  • Samlaget, 2017

Bibliotekari

Drivende god ungdomsroman om homofili

Monika Steinholm (f. 1983) er fra Kvaløya og bor dag i Tromsø. Hun er utdannet litteraturviter og har også et forfatterstudium bak seg. Steinholm debuterte i 2015 med ungdomsboka Fuck verden, om ungjenta Gunn som søker sine røtter etter å ha flyttet til Håkøya sammen med mora si. Den vanskelige andreboka, Nærmere kommer vi ikke, står på ingen måte tilbake for den kritikerroste debutromanen.

Nærmere kommer vi ikke er en frittstående fortsettelse av Fuck verden, men denne gangen er Gunn og Niklas´ roller marginale. Hovedpersonene er Edor og Niklas´ bestevenn, Jens. Andre skoleår på videregående er over. Det er sommer på Kvaløya og Niklas og Gunn som er nyforelskede, bruker enhver anledning til å klå på hverandre. Dette blir smertefullt for Jens som er forelsket i Niklas, og en dag får han nok og reiser til Finnsnes til onkel Torstein og onkel Phil. Men først kommer han ut av skapet. På Finnsnes møter han Edor og kjæresten hans, Beate. En gnist tennes og Edor og Jens utvikler et forhold.

Herlige personkarakteristikker

Personkarakteristikkene i boka er originale og komplekse: Den karikerte beskrivelsen av de homofile onklene som går i de lilla paljettjakkene 80-tallsduoen Bobbysocks brukte i Grand Prix, setter farge på fortellinga. Beskrivelsene av Edor og Jens gir historien dybde: Boka er skrevet i førsteperson og Jens og Edor får tildelt hver sine kapitler. Denne synsvinkelen gjør at vi kommer tett innpå personene, deres tanker og følelser.

Den digre, rødhårede Jens kjører lettmotorsykkel, men er ellers svært forsiktig: Han kan ikke svømme, er redd for blod og er litt for opptatt av hva andre tenker om ham. Skateren Edor bærer på en stor sorg og en nagende skyldfølelse. Han plages av tvangstanker, lever farlig og oppfører seg til tider usmakelig. Når han forelsker seg i Jens kompliseres hans verden ytterligere. Man kunne nok ønske seg en klarere forståelse for Edors melodramatiske oppførsel. Men Edor tenker ikke over hva han gjør, og siden perspektivet er hans, får vi ingen klare svar. Vi må lese mellom linjene.

Intens kjærlighetshistorie

Nærmere kommer vi ikke tar for seg et viktig tema – homofili. Og det er utviklinga av forholdet mellom Edor og Jens som er drivkrafta i denne historien, som er fortalt med både inderlighet og med lun humor. Selve kjærlighetshistorien er intens, fengslende og sår, og personene baler både med egne og andres fordommer:

– Vi ses i morgen, sier Jens.
– I morgen, sier jeg og kysser ham.
(…) Da jeg snur meg, ser jeg det. Trynet til pappa i stuevinduet. Jeg vet ikke hvor lenge han har stått der. Lenge nok ser det ut som. Han er som forsteina. Rører seg ikke, selv om jeg ser rett på ham. Fuck! (210-211)

Nærmere kommer vi ikke har et enkelt, likefrem og ungdommelig språk som er godt tilpasset målgruppa. Imidlertid er historien såpass kompleks og interessant at boka godt kan leses av voksne også.

Populært tema med lokal vri

Det siste året er det utgitt en rekke skeive romaner for ungdom: Leons hemmelighet av Tor Fretheim, Som ild av Sara Lövestam og Simon og Homo Sapiens-agendaen av Becky Albertalli. Samtidig har Skamserien gitt temaet særlig aktualitet gjennom kjærlighetshistorien mellom Isak og Even.

At nord-norske forfattere kan behandle temaet minst like godt som andre, viser Steinholm med Nærmere kommer vi ikke. Boka står på ingen måte tilbake for amerikanske blockbustere som Will Grayson, Will Grayson. Selv om den lokale koloritten ikke gjør temaet i seg selv mer aktuelt, får man en større nærhet til historien fordi den utspiller seg i vårt eget nabolag. Den karikerte skildringa av det erkehomofile onkelparet som arrangerer Finnsnes første Gay Pride, kan nok bli for mye for enkelte. Men denne leseren finner dem både sjarmerende, fargerike og ekte. Finnsnes blir aldri det samme igjen etter denne utgivelsen.

Alt i alt en fengslende historie som både er ektefølt og realistisk.

  • Monika Steinholm
  • Nærmere kommer vi ikke
  • Roman, ungdom, 238 s.
  • Vigmostad & Bjørke, 2016

Bibliotekari, tidligere publisert i Karis bokprat