Trist, men lærerikt om schizofreni

Hidden valley road: Inside the mind of an American family er en av de aller beste bøkene jeg har lest i år. I boka forteller Robert Kolker historien til Galvin-familien i Colorado Springs i USA. Ekteparet Galvin kom fra relativt velstående familier. De giftet seg under 2. verdenskrig og i årene mellom 1945 og 1965 fikk de tolv barn. Don Galvin jobbet i militæret, Mimi var hjemme med barna. Familien var velrespektert. Etter hvert begynte det imidlertid å rakne for dem. En etter en ble barna deres diagnostisert som schizofrene. Hele seks av tolv ble alvorlig syke i ung voksen alder.

Boka ser ikke bare på indre forhold i familien, som mangel på kontroll og voldshandlinger søsknene imellom, men også på ytre faktorer som overgrep og behandlingstilbud. Samtidig som boka forteller om en familie i USA, sier den også mye om psykiatriens historie fra begynnelsen av 1900-tallet, frem til i dag. Særlig fremheves konflikten mellom de forskningsmiljøene som mente at schizofreni går i arv og de som mente at miljøet har avgjørende betydning, og de vidt forskjellige behandlingsmetodene de to fraksjonene tilbød: psykofarmaka eller terapi. Som resultat hadde syke i velstående familier langt bedre prognoser, fordi de dyrere behandlingstilbudene brukte betraktelig mye mer tid på terapi enn det offentlige tilbudet, som utelukkende behandlet symptomer, med psykofarmaka og elektrosjokk, for å gjøre pasientene lettere å hanskes med.

For Galvin-familien fikk det psykiatriske tilbudet i samtiden katastrofale følger. Likevel kunne nok Galvin-familien også selv ha gjort noe annerledes. Mangelen på konsekvenstenking og ideen om at ungene ordner opp seg imellom, gjorde stor skade. Mest interessant er likevel betydningen familien fikk for forståelsen av schizofreni. Som følge av studier av familiens arvemateriale, vet vi i dag at både arv og miljø har betydning for utviklingen av schizofreni og psykiske lidelser. Boka kan dermed både leses som en familiekrønike og som en slags lærebok i psykiatriens historie. Hidden valley road er både en fascinerende, trist og lærerik fremstilling av en familie og av en sykdom. Boka er intet mindre enn et imponerende stykke arbeid.  

Bibliotekari

  • Hidden valley road
  • Robert Kolker
  • Sakprosa, voksen
  • Doubleday, 2020
  • 400 s.

Nervepirrende spenning

Jeg elsket første del av Dødens spill-trilogien, Dødens spill. Forventningene var derfor skyhøye til oppfølgeren, Den sorte bruden. I første bok utløste Rebekka og Martin en kjede av hendelser ved å ta i bruk det gamle åndebrettet som Rebekka fant på farens kontor på loven, like etter at han døde. Mot slutten av boka forstår Rebekka at både hun og Martin er sjeler som vandrer. At ondskapen fikk makt over Hommelvik på grunn av noe de utløste i et tidligere liv.  

Jeg lurte svært på hvordan Elvedal skulle klare å skrive en logisk fortsettelse av Dødens spill uten å rote seg skikkelig bort i de store klisjeene. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for det løser hun ganske enkelt ved å flytte oss bakover i tid, til Rebekkas forrige liv som Helene.

Etter å i årevis ha flyttet fra fosterfamilie til fosterfamilie, har Helene endelig funnet sin plass i verden. Hun bor nå hos en forståelsesfull familie i Hommelvik. Så lenge alt funker hjemme, er det ikke så nøye at et par av «heksene» i klassen plager henne. Hun er såre fornøyd med sin nye familie og lykkelig over at broren, som har diverse utfordringer, også trives. Surret av stemmer som stadig plager henne, skyver hun standhaftig bort. Men en dag forsvinner plutselig den lille stesøsteren hennes. Hun kommer aldri hjem fra butikken hvor hun skulle kjøpe is. Helena plages av en voldsom skyldfølelse og trosser den biologiske morens advarsel om aldri å ta i bruk evnen til å kommunisere med de døde. Dermed kastes hun inn i et farlig spill styrt av onde krefter.

Den sorte bruden er en sidevender på høyde med Dødens spill. Dette er rett og slett ulidelig spennende. På tross av åndebrett, gyngende dukkevogner, ting som forsvinner og flyttes, stirrende dukker, åndemaning, gjenferd og besatte, er ikke boka særlig skummel. Men hva gjør vel det når man så til de grader koser seg i det universet Elvedal skaper.

Vi skal selvsagt enda lengre bakover i tid for å finne årsaken til at onde krefter slapp løs over det lille tettstedet i Trøndelag, til et enda tidligere liv, og jeg tipper at vi både skal bakover og fremover i tid i neste bok. Jeg gleder meg sykt til den kommer.

Bøkene er frittstående. Men selv om viktige detaljer fra bok én repeteres i bok to, anbefaler jeg å lese serien i rekkefølge, siden mange av personene er gjengangere i begge bøkene.

Litt om forfatteren: Den sorte bruden er Anne Elvedals andre bok. Når hun ikke skriver romaner for ungdom, skriver hun manus for TV og film. På merittlisten hennes finner vi Børning 2Kutoppen og Elias og jakten på havets gull, samt tv-seriene Twin og Wisting.

Bibliotekari

  • Den Sorte bruden (Dødens spill; 2)
  • Anne Elvedal
  • Grøsser, ungdom
  • Cappelen damm, 2021
  • 377 s.

En skamplett i norsk og svensk historie

Herrene sendte oss hit tar for seg en skamplett i norsk og svensk historie – norsk forbud mot svenske samers bruk av tradisjonelle sommerbeiteområder i Norge, og svenske myndigheters tvangsflytting av samer, hovedsakelig fra Karesuando, Kiruna og Tornedalen, til områder lengre sør i Sverige, som Jokkmokk- og Arjeplog kommune. Om boka sier forlaget følgende:

I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting.

De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges av gårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer i Sverige. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger i Norge og som ikke får se familien på mange år.

Labba gir stemme til flere tvangsflyttede familier, som forteller om sine opplevelser fra siste året de oppholdt seg på sine beiteplasser i Norge, til mange år etter at de var tvangsflyttet. Boka starter med opplevelsen til en kvinne som hadde sommerbeite på Senja, de andre familien som omtales mistet retten til å bruke beiteplassene sine på Ringvassøy og i Lyngen.

Siden jeg befinner meg på Finnsnes, føltes historien veldig nær. Jeg kan bare forestille meg sorgen over å være persona non grata på Senja, for så å flyttes langt inn i de mygg- og knott-befengte svenske granskogene, hvor du helt mister oversikten over terrenget. Det må ha vært helt fryktelig. Det er derfor ikke så rart at mange av de tvangsflyttede i alderdommen, da minnet begynte å svikte, ble notorisk oppsatt på å dra hjem til Norge. For hvem drømte vel om vinterbeiteområdet? Det var sommerbeiteområdet som var hjemme. Det drømte man om hele vinteren.

Herrene sendte oss hit er en sterk fortelling som sier noe om overgrepene mot det samiske folket i forrige århundre. Hvis jeg skal pirke på noe, må det være at alle stedsnavnene står på samisk. Jeg kunne ønske meg norske og svenske stedsnavn i fotnoter. Det hadde gjort leseprosessen betraktelig mye enklere. I ei bok som dette vil man jo vite hvor man befinner seg på kartet, og all googlingen virket forstyrrende inn på flyten i leseprosessen. Når det er sagt, er herrene sendte oss hit ei lærerik bok som jeg med glede anbefaler videre.

Bibliotekari

  • Herrene sendte oss hit: om tvangsflyttingen av samene
  • Elin Anna Labba
  • Oversatt av Trude Marstein
  • Sakprosa, voksen
  • Pax 2021
  • 202 s.    

Lappjævel!

Om Lappjævel! ikke er den desidert beste boka jeg har lest i år, er den en av de beste. Blant bøkene som kan måle seg er Hidden valley road, Hillbillyens klagesang, Herrene sendte oss hit, Jeg blir borte i mørket , Høgspenning livsfare og Hør her’a. Alle med vidt forskjellige temaer.

Om Lappjævel! sier forlaget følgende:

Samuel begynner på internatskole og havner nederst på rangstigen fordi han er samisk. Han savner foreldrene, samtidig som han prøver å glemme dem, prøver å være mindre samisk. Snart hører han ikke hjemme noe sted lenger. Han plages av medelevene og like mye av lærerne. Helt til han en dag får nok – og rømmer. Men hvor skal han dra? Hva er hjemme – hvor hører han til?

Lenge ble barn i Finnmark tvunget til å flytte på internat som et ledd i fornorskingspolitikken. Samuel i denne fortellingen er en av dem. Nedrejord løfter frem et stykke norgeshistorie det ikke snakkes mye om. Hun spinner en fortelling inspirert av faktiske hendelser som engasjerer, provoserer og berører.

Lappjævel! er egentlig beregnet på barn i alderen 9-12, men boka passer like godt ungdom og voksne. Historien er vond. Fra det øyeblikket Sammol setter foten sin innenfor internatskolen, forandres livet hans til et helvete. Han har ikke vært der lenger enn en halv time, før en av romkameratene, en kvensk gutt, får de andre barna til å pisse i senga hans. Dette setter standarden for oppholdet. De samiske elevene står nederst på hierarkiet, under de kvenske og de norske, og Sammol har ingen andre å støtte seg til enn en av lærerne, som har lært seg litt samisk for å avhjelpe den håpløse situasjonen til de samiske elevene som ikke forstår noe som helst, fordi all undervisning er på norsk. Både rektor og de andre voksne slår hardt ned på hvert eneste lille tilløp til å snakke samisk. Det er forbudt.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre i boka, men historien er troverdig. Ikke alle karakterene er like komplekse, likevel må de mest endimensjonale være akkurat slik de er, fordi systemet avfødte ondskap. Det jeg liker aller best ved historien er fremstillingen av Sammol. Han holder motet oppe på tross av alle påkjenningene. Han lar seg ikke knekke. Men til tross for sin styrke, ødelegges identiteten hans likevel. Han passer ikke lenger inn noen steder.

Lappjævel! gir oss en perfekt oppskrift på fremmedgjøring, og er medrivende, treffende og effektiv i sin skildring av fornorskningspolitikken i forrige århundre.

Legg merke til at forlaget bruker Sammols fornorskede navn Samuel i forlagsbeskrivelsen. Ikke bare er det pinlig, det viser også hvor langt vi er kommet.

Bibliotekari

  • Kathrine Nedrejord
  • Lappjævel
  • Aschehoug, 2020
  • Roman (barn, ungdom, voksen)
  • 198 s.

Vakker og vond

Jeg har lest veldig mange bøker som tar for seg psykisk sykdom, sorg og død. Helene Guåkers Høgspenning livsfare er en av de bedre. Boka handler om Lea som går i andre klasse på videregående. Lea bor på hybel og har ingen venner. Hjemme på gården ligger mora syk. Hva som feiler henne får vi ikke svar på før langt uti historien. Hun skylder på hodepine og vil ikke stå opp. All oppmuntring er fåfengt og det blir vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med henne. Faren til Lea er ikke særlig meddelsom hva angår moras sykdom. Alt Lea kan gjøre er å gjette.

Forholdene i hjemmet sliter på hverdagen til Lea. Hun føler seg ensom og har ingen å prate om mora med. For å gjøre livet enklere for seg selv, skaper hun en alternativ identitet. Lea blir Vilde. Det er ikke slik at hun bytter navn, hun bestemmer seg bare for å være smart, morsom og kul, deretter kjører hun på. Den nye Lea/Vilde får nye venner og til og med en kjæreste. Men hva hjelper det når hun likevel ikke kan snakke med noen av dem om det som er vondt? Når hun stadig vekk må ty til løgner for å opprettholde fasaden?

Høgspenning livsfare handler kanskje mest av alt om å tørre å åpne seg og være ærlig både mot seg selv og mot andre. I boka handler dette like mye om foreldrene til Lea som om Lea selv. Lea har arvet tausheten fra familien sin. Kunne kanskje forholdene vært annerledes om de hadde pratet sammen? Åpenhet hadde kanskje ikke avverget katastrofen på slutten av boka, men kunne likevel spart alle for ekstra påkjenninger.

Høgspenning livsfare er både vond og vakker. Jeg lar meg sjelden virkelig bevege av bøker, men her felte jeg faktisk noen tårer mot slutten av historien. Kort sagt er dette er en gripende historie som på godt og vondt sier noe om det å være menneske. Anbefales varmt!

Bibliotekari

  • Helene Guåker
  • Høgspenning livsfare
  • Roman, ungdom
  • Samlaget, 2020
  • 211 s.
  • Nynorsk

Herlig tegneserie!

9788241919831Hvem husker vel ikke TV-serien Blindpassasjer? Ok da, ungdom har vel ikke noe forhold til den, men vi som er godt voksne satt klistret til TV-skjermen da serien ble sendt på NRK i 1978. Personlig minnes jeg best den fæle søppelkverna som offeret ble dyttet ned i. Jeg var ikke så gammel den gangen, og kverna gjorde et så uutslettelig inntrykk at tanken på den gir meg frysninger den dag i dag. Jeg har ikke sett serien på nytt i voksen alder. Det er jo ikke sikkert den har overlevd tidens tann og jeg har ikke hatt lyst til å ødelegge en god opplevelse. Derfor ble jeg ekstatisk da jeg oppdaget at Sigbjørn Lilleeng har adaptert manuset til tegneserieformat for en helt ny generasjon.

Forlaget om boka: Tegneserieversjon av sci-fi-klassiker Besetningen på romskipet Marco Polo våkner opp til nyheten om at én av dem er byttet ut med en replika. Men hvem? Inntrenger er en ny tegneserieadaptasjon av Bing & Bringsværds sci-fi-manus «Hvem av oss er den drepte?» fra 1977. Det var svært nyskapende da det kom, blant annet foregriper det trender og grep som senere ble udødeliggjort i filmklassikere som «Alien» (1979) og «The Thing» (1982). NRK filmatiserte manuset i 1978, som TV-serien «Blindpassasjer».

Blindpassasjer er en klassiker, og jeg tror sikkert at Sigbjørn Lillengs adaptasjon Inntrenger også kommer til å bli det. Det er veldig godt driv i tegneserien. De første sidene består utelukkende av bilder. Her introduserer Lilleng på mesterlig og effektivt vis selve settingen og forhistorien – romskipet Marco Polo og inntrengerens inntreden. Tempoet er høyt gjennom hele boka, og bilder og tekst spiller godt på lag slik at man slipper for mange tekstbobler. Personlig frydet jeg meg gjennom hele leseprosessen og ble trist fordi jeg ble for fort ferdig, noe som selvfølgelig kan ha sammenheng med gjensynsgleden. Men jeg tror helt sikkert at Lilleengs tegneserie vil slå godt an også blant yngre lesere. Historien er nemlig ikke mindre aktuell i dag enn den var for 43 år siden. Bærekraft, miljøvern og etiske dilemmaer knyttet til teknologi er viktige stikkord. Drivende god, frydefull underholdning!

Tv-serien finner dere på NRK nett-tv, tegneserien har vi selvsagt på biblioteket.

  • Sigbjørn Lilleeng
  • Inntrenger
  • Tegneserie, ungdom
  • Ena forlag

Bibliotekari

Superspennende og lettlest

Jente (17) ikke savnet av Camilla Sandmo har true crime-oppbygging og kan minne om Courtney Summers Sadie. Mens Summers nøster opp i historien gjennom podcasts, bruker Sandmo Messenger og Facebook som virkemiddel.

Kristiane forsvinner sporløst da hun er 17, men ingen savner henne før Beatrice, niesen hennes, begynner å nøste i saken mange år senere. Gjennom Facebook- og Messenger-innlegg får vi innblikk i Beatrices undersøkelse. Kristianes egen historie rulles ut i en førstepersonfortelling. Synsvinkelen skifter fra kapittel til kapittel mellom Beatrices undersøkelse og Kristianes fortelling.

Etter at faren til Kristiane dør, går familien i oppløsning. Mora er psykisk syk og tror at Kristiane er skyld i alle ulykker, også farens død. Kristiane, som ikke føler seg forstått verken av mora eller av søsteren si, flytter i et kollektiv. Alt går sin skjeve gang helt til Kristiane får ei ny venninne som får stor innflytelse på livet hennes. Men hvor ble det egentlig av Kristiane?

Jente (17) ikke savnet er vond å lese, samtidig som man blir så grepet av historien at det er vanskelig å legge boka fra seg. Historien har kul oppbygging og godt driv, og boka anbefales for de av dere som liker superspennende historier med uventede vendinger.

Bibliotekari

  • Jente (17) ikke savnet
  • Camilla Sandmo
  • Roman, ungdom
  • Vigmostad Bjørke, 2021
  • 268 s.

Hjerteskjærende om å leve med brannskader

Erin Stewarts Arr som vinger er en Faen ta skjebnen-read alike, uten den fremtredende kjærlighetshistorien. Her handler det ikke om kreft, men om å overleve med alvorlige brannskader.

Avas mor, far og kusine omkommer i en brann. Ava overlever og forsøker å navigere i en verden uten foreldrene og sin beste venninne. Brannskadene er smertefulle, og veldig synlige, så Ava nekter å bevege seg ute blant folk. Til slutt, ett år etter ulykken, går hun likevel med på å starte på skolen igjen…

Arr som vinger handler om sorg og den psykiske påkjenningen av veldig synlige brannskader. Boka har en gripende historie og bruker hele følelsesregisteret for å belyse et tema som det ellers ikke skrives så mye om. Anbefales varmt!

Bibliotekari

Forlaget om boka: Ava Lee har mistet alt det går an å miste: Foreldrene. Bestevennen. Hjemmet sitt. Til og med ansiktet. Hun trenger ikke et speil for å skjønne hvordan hun ser ut – hun ser sitt eget speilbilde i øynene til alle hun møter. Et år etter brannen som ødela livet hennes, har tanten og onkelen bestemt at hun bør begynne på skolen igjen. Bli «normal». Hva nå det er. Ava vet bedre. Det finnes ikke noe normalt liv for en som henne. Ingen vil bli sett sammen med Jenta Med Brannskader. Ikke nå. Ikke noen gang. Men da Ava treffer Piper, føler hun etter hvert at hun kanskje ikke trenger å møte marerittet alene. Piper er sarkastisk og direkte, og ikke redd for å skyve Ava ut av komfortsonen. Litt etter litt prøver Ava å skape seg et liv. Men Piper har egne problemer, og snart må Ava velge om hun igjen skal skjule seg bak arrene sine… eller våge å ta imot hjelp fra andre.

Arr som Vinger
Erin Stewart
Kagge, 2020
Roman, ungdom
404 s.

Fengende true crime med hårreisende historie

Jeg blir borte i mørket nøster Michelle McNamara i saken rundt «The golden state killer», en mann som på 70- og 80-tallet voldtok over førti kvinner og drepte 13 mennesker i Nord- og Sør-California. I boka beskriver McNamara ikke bare drapsmannens voldsturne, men også alle ofrene og nære pårørende. Vi kommer også tett på alt politiarbeidet utført i kjølvannet av saken.

McNamara sirklet inn drapsmannen, men klarte ikke å løse saken før hun brått gikk bort i 2016. På grunn av publisiteten hun skapte, samt moderne genteknologi og tjenester fra selskaper som My heritage, ble saken likevel løst i 2018, ikke lenge etter at boken kom ut.

Selv om det er mange mennesker og detaljer å holde styr på, er boka likevel superspennende. Jeg blir borte i mørket er en rystende historie om en mann som sirklet inn sine ofre, brøt seg inn i hjemmene til intetanende enslige kvinner og ektepar, kneblet, voldtok og drepte. I årevis. 

True crime er en sjanger som hittil har glimret med sitt fravær på biblioteket, men siden flere har etterlyst sjangeren, har vi kjøpt inn et knippe titler. Løp og lån! 🙂

Bibliotekari

Jeg blir borte i mørket
Michelle McNamara
Forlaget Press, 2020
Roman, voksen
344 s.

Truly devious av Maureen Johnson

Maureen Johnsons Truly devious er første bok i serien om detektivstudenten Stevie Bell på Ellingham-akademiet. På 1930-tallet blir akademieierens kone og datter kidnappet og en av elevene drept. Noen dager tidligere mottar Ellingham et trusselbrev i posten. Brevet settes i sammenheng med kidnappingssaken og drapet, som for øvrig aldri blir løst. I nåtid søker ungjenta Stevie seg til akademiet for å løse saken. Ikke lenge etter at hun har begynt å nøste i trådene, blir en av elevene funnet død. Kan dødsfallet ha sammenheng med den gamle saken?

Johnson bruker ganske lang tid på å etablere universet sitt i bok én, så det tar litt tid før det blir fart på sakene. Men boka blir etter hvert så ulidelig spennende at man knapt klarer å legge den fra seg. Det er mange tråder å nøste i her. Noen av spørsmålene får man svar på i bok én, resten tar man med videre i serien. Hvis jeg skal pirke på noe, er det at boka overhodet ikke er frittstående. Man får ikke noe ut av bare å lese den første boka i serien. Man må videre. Nå er kanskje ikke det noe stort problem akkurat her, for Truly devious avsluttes med en cliffhanger som tvinger deg videre, og bok to, The vanishing stair, står ikke tilbake for bok én. 

Truly devious er klassisk krim med et gotisk islett: Her er huleganger, hemmelige rom, gotisk arkitektur, øde beliggenhet, dukkehus og mørke skoger. Og siden dette er en ungdomsserie, inneholder fortellingen selvfølgelig også en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er, som den klassiske detektiven, uhyggelig smart, og hun mangler sosial intelligens. «Kjæresten» hennes har også sine ting å stri med. Jeg slukte serien rått og anbefaler den for de av dere som liker underholdende spenningsromaner.

  • Truly devious
  • Maureen Johnson
  • Roman, ungdom
  • Harper Collins, 2018
  • 416 s.
  • Engelsk tekst

Dødens spill av Anne Elvedal

Rebekkas far dør i en ulykke, og noen dager senere finner Rebekka et åndebrett på kontoret hans. Hun tar det med seg hjem og tester det ut sammen med kusina si. Jeg trenger vel ikke å si at de får kontakt? Rebekka avbryter seansen i panikk, men kontakten brytes likevel ikke. Var den kanskje der allerede? Stadig vekk fornemmer Rebekka farens tilstedeværelse, men hva er det han forsøker å fortelle henne? Ble han virkelig drept slik som åndebrettet påstår? Rebekka er en nysgjerrig og rettskaffen sjel, så da politiet avslutter etterforskninga og konkluderer med at farens dødsfall var en ulykke, tar Rebekka saken i egne hender…

Dødens spill er en krimgrøsser med mye fart og spenning. Det er mange tråder som skal nøstes opp, og saken tar flere uventede vendinger mot slutten. Boka er mer spennende enn den er skummel, uten at det gjorde noe, og som bonus inneholder den en kjærlighetshistorie med et ekstramysterium. Rebekka blir nemlig forelsket i gutten som er på besøk hos onkelen og kusina. Men hvem er han? Og hvorfor er det akkurat som om hun har møtt han før? 

Dødens spill er første bok i en planlagt trilogi for ungdom. Boka er frittstående, så man trenger i utgangspunktet ikke å bli med videre. Selv elsket jeg boka og ble så tatt på senga av den uventede, vakre cliffhangeren på slutten at jeg utvilsomt kommer til å kaste meg over neste bok. Flott underholdning for grøsserentusiaster i alle aldre.

Dødens spill er forfatterens første roman.

Bibliotekari

  • Dødens spill
  • Anne Elvedal
  • Roman, ungdom
  • Cappelen Damm, 2020
  • 352 s.

5 bøker å lese etter Karen M. McManus’ «One of us is lying»

Two can keep a secret
Av Karen M. McManus

Hvor ble det av tanta til Ellery? Hvem drepte skoleballdronninga for fire år siden? Ellery og broren flytter til bestemora i Echo Ridge etter at mora er innlagt på avrusning. Forsvinningssaken og mordet i Echo Ridge får fornyet aktualitet etter at de nominerte til årets dronningtittel trues på livet. Deriblant Ellery. Det haster med å løse saken, før det skjer noe igjen…

En intens, lettlest spenningsroman lagt til et amerikansk ungdomsmiljø. Romanen er frittstående.   

A Good girl’s guide to murder
Av Holly Jackson

Andie Bell ble myrdet av Sal Singh for fem år siden. Politiet vet det. Alle andre vet det. Men Pippa Fitz-Amobi er slett ikke så sikker. Da hun velger saken som oppgave i et prosjekt siste året på videregående, oppdager hun saker og ting som en person i byen desperat ønsker å holde skjult…  

A Good girl’s guide to murder er første bok i en frittstående serie med detektiven Pippa Fitz-Amobi som hovedperson. Advarsel! Serien er høyst avhengighetsskapende.

Neverworld wake
Av Marisha Pessl

Herlig spooky! Beatrice sliter med sorg etter kjærestens mystiske dødsfall på videregående. Hun har ikke lenger kontakt med vennene sine, men ett år etter avslutninga tar gjengen kontakt og Beatrice reiser til Wincroft for å få svar på hva som skjedde med Jim. Så inntreffer katastrofen. Bilen med de seks kolliderer, og sammen blir de sittende fast i et limbo de ikke kommer ut av før de har bestemt seg for hvem av dem som skal få leve. En original, uhyggelig og marerittaktig thriller! 

The one memory of Flora Banks
Av Emily Barr

Fascinerende om hukommelsestap! Floras korttidsminne er ødelagt. Etter et par timer, husker hun ikke hva som nylig har skjedd. Hun må stadig minne seg selv på hvem hun er og hvor hun bor. Som huskelapp bruker hun armene sine og en notisbok hun har liggende i veska. Så en dag kysser hun en gutt på stranda og minnet om kysset sitter som støpt. For å finne tilbake hukommelsen sin, begynner Flora å lete etter gutten. Hvem er han? Hvor er han? Og ikke minst, hva skjedde egentlig med Flora? The one memory of Flora Banks er en fengslende roman om ei ung jente som sliter.

We were liars
Av E. Lockhart

Hver sommer møtes den rike Sinclair-familien på si private øy. Men nå er det snart to år siden Cadence har møtt sine kusiner og fettere i løgner-klubben. Hun skriver brev til dem, men får ikke svar. Hva hendte egentlig den sommeren Cadence ikke klarer å huske?

En intelligent, medrivende og brutal roman med en overraskende vending som slår pusten ut av deg!  

 

Knut Hamsuns «Ringen» som tegneserie

Carolina, Nora og Ingrid på IB har laget en adaptasjon av Knut Hamsuns novelle «Ringen» (1897).

Serien, som består av 8 ruter, er elevenes egen fortolkning av novellen.

Som del av prosessen snakket de om hva de skulle ha med i hver enkelt rute, hvilke virkemidler de skulle bruke og hva som var viktig å formidle. Blant annet syntes de at det var viktig med en litt gammeldags koloritt i tegningene og i klærne til personene.

Handlinga i tegneserien er som i novellen lagt til et nordnorsk miljø og til kystsamfunnet.

Det de strevde mest med var selve tegningene og figurenes kroppsspråk. Ansiktsuttrykkene og kroppsspråket i tegningene formidler noe i stripene, og kommer godt frem. Elevene synes at det var vanskelig å tolke symbolikken i novellen. De ville ikke tolke for klart, men la stripene være like åpne for fortolkning som selve teksten. 

Selv synes elevene at det er viktig å holde seg tett opp mot originalen i en adaptasjon. De synes også at det er viktig å finne symboler, kjenne til virkemidlene som brukes i en tegneserie og tenke over hva man skal fokusere på. Alt i alt er de godt fornøyd med arbeidet.

Børning 3. Svikt i Børning 3

Skrevet av «Allhen»

Filmen Børning 3 med regissør Hallvard Bræin er en norsk actionfilm som hadde premiere i Norge 19. oktober 2020. Filmen handler om racing med en blanding av komedie. Anders Baasmo spiller hovedpersonen Roy i racingfilmen. Andre sentrale aktører i filmen er: Kathrine Thorborg Johansen, Ida Husøy, Otto Jespersen, Sven Nordin, Trond Halbo, Alexandra Maria Lara og Wenche Myhre.

Filmen viser oss først hva Roy har oppnådd i årene ved å vise oss en fest med vennene sine som drikker og danser. Vi får deretter en scene der han må kjøre til toppen av fjellet for å gifte seg med forloveden sin. Her sier de «Den første til toppen vinner» hvor Roy til slutt mister løpet og noen andre kommer først til topps. Spenningen var til stede i starten.

Skuespillerne hadde god synergi med hverandre som gjorde filmen morsom å se på. Skuespillerne har god kjemi med hverandre, og dette viser hvor mye de har opplevd å jobbe med hverandre fra sine tidligere filmer før Børning 3. Anders Baasmo spiller også hovedrollen veldig bra. Han har en rolle som far og racerbilkjører, og han spiller begge rollene godt. Skuespillerne spilte virkelig sin rolle godt, og dette gjorde filmen morsom å se på.

Noen av virkemidlene de brukte fungerte ikke så bra. Handling: Lange scener, raske kutt. I det siste løpet er scenene og kuttene gode, med unntak av at kameraet panorerer for langt fra løpet, noe som gjør det dårlig. I siste løp gikk bilene raskere og raskere, noe som får publikum til å føle spenning. Scenene med fugleperspektiv fungerte ikke, det ble for lang avstand til bilene, og løpet ble kjedelig å se på. Det er vanskelig å få både komedie og action i en og samme film, og filmskaperne bør bestemme seg for om dette skal være en komedie eller en actionfilm. Bruken av spesialeffekter i denne filmen var dårlig. Det er stunts som det var umulig å gjenskape, og bruken av CGI var veldig åpenbar på disse scenene. Kostymer: Hjelmen som Roy bruker for det siste løpet er en amerikansk hjelm siden hjelmen har en hvit og rød stripe med stjerner. Hvis Roy er den norske racinglegenden, hvorfor bruker han da en amerikansk hjelm? Roy fremstår som den norske racerlegenden, og da burde han ha brukt en norskinspirert hjelm. En hjelm med amerikansk flagg gir ikke mening. Det eneste Roys kostyme gjør er å forvirre publikum.

Filmen handler om en fyr som prøver å vinne et løp for å vinne forlovedenes godkjenning. Selve filmen har nesten ikke noe ordentlig mål enn bare å kjøre og få forloveden sin tilbake. Vi får til og med visst antagonister som ønsket å få ham til å miste bilen sin og ikke kunne konkurrere i det siste løpet, og kvinnen som stjal forloveden hans fra ham. Målet med filmen er veldig svakt, og dette gjør den til en svakere film enn de andre Børning-filmene. For å konkludere vil jeg si at jeg personlig elsker komedie- og actionfilmer, men filmen som denne regissøren laget er vanskelig å like generelt. Regissøren lagde en god komediefilm, men ikke en god actionfilm. Jeg tror at filmen hadde vært bedre om den bare ble ren komedie i stedet for racing og komedie som jeg personlig ikke synes passer sammen. Hvis du vil se en film med tøff bilkjøring, finnes det andre filmer som er bedre enn Børning 3. Jeg vil gi denne filmen terningkast 2.

Børning 3: En gjennomsnittlig action/komediefilm

Skrevet av «Phan Bich Hoang Anh».

Filmen Børning 3 med regissør Hallvard Bræin er en norsk action/komediefilm som hadde premiere i Norge 30. september 2020. Det er fortsettelsen av forrige film Børning 2.

Anders Baasmo Christiansen spiller hovedpersonen Roy. Andre sentrale skuespillere i filmen er: Katherine Thorborg Johansen, Alexandra Maria Lara, Otto Jespersen og Henning Baum.

I filmen følger vi Roy, som er en racer og er i ferd med å gifte seg med kjæresten Sylvia. Filmen begynner med en fest, der får vi vite om bryllupet og blir introdusert for Robin, som skal stjele bruden bort neste dag. Roy må kjøre med Robin i et billøp i Tyskland, Robins hjemmebane, og vinne for å få kjærligheten tilbake.

Skuespillerne er ok. De gjorde jobben sin. Det er ingen scene som fullt ut viser skuespillernes potensial, ikke engang den siste scenen som skal være emosjonell. Hovedpersonen er kjedelig. Når jeg ser på filmen, føler jeg ikke noe tilknytning eller følelser overfor karakterene. Men dette er mest på grunn av dårlig manus.

Kinematografien er ok overalt. Det er noen høydepunkter. Landskapet med fjell og fjorder er vakkert skutt. Fargen på filmen er lys med mye grønt, gult og rødt, noe som gjør at filmen ser livligere ut. Det er noen gode actionscener med racing, men CGI er litt dårlig utført.

Temaet for filmen er veldig generisk. Det er en film om Roy og hvordan han innser at familien betyr mye for ham. Innimellom er det noen racingsscener. Filmen gjør ikke en klar sammenheng mellom temaet og racing. Selv om det er en racerfilm, nevnes ikke viktigheten av racing. Handlingene er ikke dårlige, men kan gjøres bedre. Det er vitser i filmen som ikke er morsomme i det hele tatt, som politimannsscenene. På slutten er det ingenting som forblir i seernes sinn. Det er scener som ikke gir mening, for eksempel der en vilkårlig racersjåfør svinger inn foran Roy og gir ham umiddelbart tips om hvordan han kan vinne det siste løpet.

Alt i alt er det en gjennomsnittsfilm med liten betydning. Det er et godt valg å se denne filmen hvis du bare vil se for underholdningsformål. Jeg gir filmen terningkast 3.