Omsorgssvikt

Neda Alaei: Dette er ikke oss

Dette er ikke oss er ei ungdomsbok om omsorgssvikt. Men i motsetning til mange andre bøker med dette temaet er det lys i enden av tunellen i denne historien. Nettopp dette er det jeg liker så godt med boka, at det ikke er bekmørk og at det går bra selv om alt synes håpløst i utgangspunktet.

Sanna går på ungdomsskolen. Mora er død og faren har sunket inn i mørket. Han klarer ikke å ta seg av Sanna og alt faller på henne: rydding, rengjøring, innkjøp og måltider. At Sanna må ta seg av faren sin, går ut over livet hennes. Hun mister kontakten med bestevenninna si Mie, som får en ny bestevenn, og hun synker ned i skolens pariakaste.

Men så begynner det en ny gutt i klasses, Yousef. Yousef viser Sanna interesse etter at han oppdager at de har en felles interesse, fotografering. Samtidig synes det som om han er flau over å vise seg sammen med henne. Han henger mest sammen med guttene i klassen, Mie og Mitra, Mies nye venninne. Både Mitra og Sanna forelsker seg i Yousef og trekantdramaet er et faktum.

Neda Alaei, bildet er lånt fra Gyldendal

Dette er ikke oss er ei nydelig lita bok om livets mørkeside. Som tittelen sier, har ting gått i oppløsning. «Dette er ikke oss» henspeiler i så måte både på Sanna, faren og på forholdet til Mie. Sanna er imidlertid en sterk karakter. Hun klarer seg selv når det er som vanskeligst. Men hun er jo fortsatt et barn, og det er ikke meningen at barna skal ta seg av foreldrene sine.

Dette er ikke oss passer både til lystlesing og til fordypningsoppgaven på vg3. Lettlest bok som anbefales på det sterkeste. Løp og lån!

  • Neda Alaei
  • Dette er ikke oss
  • Gyldendal, 2019
  • Roman, ungdom
  • 190 s.

 

En moderne klassiker

9788203363290

Det er kanskje litt drøyt å kalle ei bok en moderne klassiker året etter at den er utgitt. Men jeg gjør det likevel. Maria Kjos Fonns Kinderwhore er nemlig så fantastisk godt skrevet, med så mange presise og gode observasjoner fra begynnelse til slutt at det er umulig å ikke la seg imponere. Bare hør på denne begynnelsen:

Hanskene til mamma var av skinn, de kjentes som huden hennes. De var myke, med noen små rynker i læret. Jeg prøvde å se for meg at de var bleke, med negler og blodårer. Jeg var sju år, det var formiddag, mamma sov. Jeg tok den ene hansken i hånda, gikk ut i den grå lufta, det blåste, men hansken var varm i hånda mi. Hvis jeg konsentrerte meg, syntes jeg at jeg kunne kjenne pulsen hennes slå gjennom skinnet. Vi gikk til butikken, gjennom veiarbeid og eksos og tåke, jeg kjøpte en bolle i kiosken, spiste den i den våte lufta mens jeg holdt hansken med den andre hånda. Jeg fikk melis i ansiktet og lot hansken tørke den bort. Det var lørdag, og mamma og jeg gikk sammen gjennom tåka.

Bedre beskrivelse av fravær skal man lete lenge etter. Boka er full av denne typen bilder, som både beveger og sjokkerer.

Charlotte har ei mor som er pillemisbruker. Hun sover det meste av tiden og når hun ikke sover er hun ute på leit etter en mann. Mennene blir aldri lenge. De forsvinner stort sett før Charlotte har rukket å bli kjent med dem.

Da Charlotte er 12 år, får mora en kjæreste som forgriper seg på Charlotte. Fraværet av en forsørger og seksuelle overgrep driver Charlotte over i rusens verden. Veien tilbake til en normalisert hverdag blir lang og kronglete.

Kinderwhore er satt sammen av korte, fortettede bilder av en barndom og oppvekst på livets mørkeside. Romanen er sjokkerende, jeg tror aldri jeg har lest ei bok som er så kompromissløs i sin beskrivelse av fravær, omsorgssvikt og overgrep. Kinderwhore er kanskje litt krevende, så den anbefales for den litt mer erfarne leseren. Boka egner seg særlig godt til fordypningsoppgaven på vg3.

  • Kinderwhore
  • Maria Kjos Fonn
  • Roman, voksen
  • Aschehoug, 2018
  • 228 s

Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn av Bjørn Ingvaldsen

Lydighetsprøven er ikke noen munter fortelling. Her er omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, utenforskap og mobbing. Boka handler om Alvis. Alvis er ikke helt som andre barn. Han henger litt etter i utviklinga og finner seg ikke til rette på skolen. Eller kanskje det er rettere å si at skolen ikke tilpasses godt nok for Alvis. Alvis er den som gjør alt han blir bedt om, bare man maser eller truer nok. Han stjeler øl på butikken til de store guttene og klatrer opp i det høyeste treet bare man nøder ham til det.

Alvis har en del utfordringer og mora er ikke noen god forsørger. Verre er det imidlertid at den nye stefaren er voldelig og at Alvis systematisk mobbes og utnyttes av omgivelsene sine. Kun hos de små barna kan Alvis føle seg trygg.

Lydighetsprøven er en lettlest fortelling med korte kapitler og luft på sidene. Innholdet i historien har imidlertid ikke tatt skade av ordknappheten. Hvis jeg skal pirke på noe, må det være at alt er så svart. Her er det ingen lyspunkt. Ingen gode personer. Slik er det ikke i virkeligheten, tenkte jeg mens jeg leste. Det må da finnes noen, omså bare én, som kan fange opp problemene til barn som Alvis. I de fleste tilfeller er vel dette også riktig. Men så har man jo lest historier i mediene hvor det ikke har vært tilfelle og hvor det også har gått skikkelig galt, som det også gjør i historien om Alvis.

Jeg er ikke sikker på om jeg likte boka, til det er den for svart. Men hva jeg synes om den er egentlig ikke så viktig. Jeg er langt utenfor målgruppa og det viktige er at teksten verdsettes av ungdom, noe Lydighetsprøven absolutt gjør. Boka er nominert til Uprisen sammen med Baksiden, Kan vi bare late som, Killerinstinkt og Hevner.

Bibliotekari

Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton

I en kort, fortettet roman på knappe 180 sider møter vi Lucy Barton, en gift kvinne med to barn som lever i New York på 1980-tallet. Det er Lucy selv som forteller, eller prøver å gjøre det. Fortellingen er full av tidshull og viser bare bruddstykker av hennes fortid. Det tilbakeholdne preger i sterk grad både Lucy som person og fortellemåten, og utfordrer leseren til å gå inn i både Lucys her og nå og hennes fortid.

Tidshullene oppstår ikke fordi Lucy er en upålitelig forteller; hun minnes bare ikke klart sin egen fortid. På nåtidsplanet er hun innlagt på sykehus, uten at vi helt får vite hva som feiler henne. Ni uker varer sykehusoppholdet, og i løpet av denne tiden kommer moren på besøk. De to har ikke sett hverandre på flere år. Gjennom deres forsøk på samtaler trer konturene av barndommen fram; en barndom preget av omsorgssvikt, stor fattigdom og utenforskap. Kommunikasjonen mellom mor og datter er på ingen måte åpen, men trass den ordknappe formen aner vi både Lucys fortid og kjærligheten mellom de to. For begge gjelder det å holde ryggen rak. Elizabeth Strout makter på mesterlig vis å få fram hvordan det usagte eller det trivielle kan gjemme lag på lag med mening.

Romanen anbefales på det varmeste både som leseopplevelse og som et verk det går an å arbeide med i en litterær analyse.

Forfatter: Elizabeth Strout
Tittel: Jeg heter Lucy Barton
Forlag: Press, 2017
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Sider: 179

Kirsten E. Larsen

Agate Øksendal Kaupang: Å holde pusten

Å holde pustenAgate Øksendal Kaupang (f. 1993) debuterte som forfatter i fjor, bare 20 år gammel, med romanen Å holde pusten. Forfatteren er oppvokst i Kristiansand og på Østlandet, og har blant annet gått på forfatterstudiet på Bø.

Å holde pusten handler om en familie i oppløsning. Hovedpersonen i boka, ei ikke navngitt ungjente, må ta seg av familien sin fordi mora er bipolar og enten er ute og flyr etter menn eller er deprimert og ligger og sover. Faren forlot dem i sinne like etter at hovedpersonens lillesøster Emilie ble født og han oppdaget at han ikke var barnefaren. Det står dårlig til med den lille familien: De har dårlig råd, dårlig kosthold og det er ingen som følger opp barna i hjemmet, i barnehagen og på skolen. Ved å skjule de største bristene for barnevernet og for omverdenen, klarer de likevel å holde sammen. Morens levesett og den omsorgssvikten hun utsetter døtrene for, får imidlertid konsekvenser for de to barna, som etter hvert utvikler atferdsvansker og begynner å leve nokså utsvevende liv…

Å holde pusten er en sterk debut og ei flott skildring av en oppvekst på skyggesiden og av en familie i oppløsning. Språket i boka er godt, det flyter fint, og det er i det hele tatt lite å utsette på teksten. Også person- og miljøskildringene er gode. Bildet av den lille familien er faktisk så levende at man automatisk begynner å lure på hvor mye av dette som egentlig er selvopplevd. Å holde pusten tar for seg ei viktig problemstilling, omsorgssvikt ved psykiske lidelser. Boka er veldig god og den anbefales varmt!

Bibliotekar Kari Brenden-Bech, tidligere publisert i Karis bokprat