Mørke grener starter med at hovedpersonen, Jo Uddermann, gir ut en biografisk roman hvor han forteller historien om sin avdøde barndomsvenn Georg. Georg var sær. Han skapte situasjoner og elsket katastrofer, og i boka si forsøker Jo å forklare hva som gjorde at han satte fyr på skolen de gikk på. Men like etter at boka er utgitt begynner det å skje merkelige ting rundt Jo: Et avisutklipp om skolebrannen dukker opp i postkassa hans, barbiedukka til dattera får hodet skåret av og han finner et dødt ekorn ved garasjeporten. Dette er bare begynnelsen på en serie skremmende hendelser, som alle indikerer at noen ikke liker boka Jo har skrevet…
Et av temaene i boka er det etiske aspektet rundt den biografiske romanens tendens til å meske seg i andres privatliv. Hvor lurt det egentlig er å dele fortrolig informasjon om andre? Kan man være sikker på at man har tolket den andre riktig? Og hvor langt kan man egentlig gå før man innhentes av sitt eget prosjekt? Det jeg likte best med boka er all uroen i teksten. Den blir mer og mer foruroligende etter hvert som handlinga skrider fremover. Frobenius er en mester i å skape uhygge, og man har ikke lest mange sider før man skjønner at også Jo har sine svin på skogen. Etter hvert begynner man faktisk å lure på hvor mye sant det er i boka hans. Var Georg egentlig så ille? Og når til og med Jo begynner å tvile på fortolkninga si av Georg, samtidig som han blir mer og mer paranoid, er forvirringa total.
Mørke grener er så absolutt urovekkende, men selv om boka er uhyggelig, skulle jeg nesten ønske at Frobenius hadde tatt litt mer i, at han hadde kjørt på med enda mer paranoia. I tillegg synes jeg at slutten er for lite utspekulert og enkel. Jeg hadde liksom ventet meg noe helt eksepsjonelt siden resten av boka er så knakende god. Samlet sett er Mørke grener likevel en veldig god psykologisk thriller. Så du bør absolutt lese den!
Bibliotekar Kari Brenden-Bech
Bibliotekbloggen 