Utenforskap

Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn av Bjørn Ingvaldsen

Lydighetsprøven er ikke noen munter fortelling. Her er omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, utenforskap og mobbing. Boka handler om Alvis. Alvis er ikke helt som andre barn. Han henger litt etter i utviklinga og finner seg ikke til rette på skolen. Eller kanskje det er rettere å si at skolen ikke tilpasses godt nok for Alvis. Alvis er den som gjør alt han blir bedt om, bare man maser eller truer nok. Han stjeler øl på butikken til de store guttene og klatrer opp i det høyeste treet bare man nøder ham til det.

Alvis har en del utfordringer og mora er ikke noen god forsørger. Verre er det imidlertid at den nye stefaren er voldelig og at Alvis systematisk mobbes og utnyttes av omgivelsene sine. Kun hos de små barna kan Alvis føle seg trygg.

Lydighetsprøven er en lettlest fortelling med korte kapitler og luft på sidene. Innholdet i historien har imidlertid ikke tatt skade av ordknappheten. Hvis jeg skal pirke på noe, må det være at alt er så svart. Her er det ingen lyspunkt. Ingen gode personer. Slik er det ikke i virkeligheten, tenkte jeg mens jeg leste. Det må da finnes noen, omså bare én, som kan fange opp problemene til barn som Alvis. I de fleste tilfeller er vel dette også riktig. Men så har man jo lest historier i mediene hvor det ikke har vært tilfelle og hvor det også har gått skikkelig galt, som det også gjør i historien om Alvis.

Jeg er ikke sikker på om jeg likte boka, til det er den for svart. Men hva jeg synes om den er egentlig ikke så viktig. Jeg er langt utenfor målgruppa og det viktige er at teksten verdsettes av ungdom, noe Lydighetsprøven absolutt gjør. Boka er nominert til Uprisen sammen med Baksiden, Kan vi bare late som, Killerinstinkt og Hevner.

Bibliotekari

Emily Fridlund: History of Wolves

History of Wolves var kortlistet til Bookerprisen i fjor og er ei av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Det er ikke så mye fart og spenning i denne boka. History of wolves er av den mer stille typen, men historien lever videre i deg og slipper ikke taket på lenge. Her er det mye å tygge på.

Hovedpersonen i History of Wolves er Linda. Historien er fortalt retrospektivt. Linda ser tilbake på hendelsene det året hun var fjorten, og historien ses til dels i etterpåklokskapens lys.

Linda er den venneløse outsideren. Hun vokser opp på et tidligere kollektiv i Minnesota, et godt stykke fra nærmeste landsby. Foreldrene lar henne seile sin egen sjø, så da hun får tilbud om å være barnevakt for Paul, hvis familie synes perfekt, slår Linda til.

For første gang på mange år finner Linda en mening i tilværelsen. Hun tilbringer mesteparten av tida hos Patra og Paul, og til tross for at det er noe som ikke stemmer med Paul, reagerer ikke Linda…

Viktige motiver i boka er ensomhet og utenforskap, skyld er imidlertid det mest sentrale temaet. Er vi skyldige i det vi ikke gjør? Parallelt med historien om Paul fortelles historien om en av Lindas lærere, som blir uskyldig dømt for overgrep mot ei jente på skolen. Han har ikke gjort noe, men er likevel lettet over dommen, for i fantasien er han skyldig. Paul foreldre frikjennes på sin side på religiøst grunnlag for noe de har gjort – unnlate å søke legehjelp for sønnen sin.

History of Wolves er en sterk og klok historie som gjør inntrykk. Ei nydelig bok som du absolutt bør få med deg!

Litt om forfatteren: Emily Fridlund har doktorgrad i litteratur og kreativ skriving. Hun har skrevet en rekke noveller. History of Wolves er hennes første roman.

  • Emily Fridlund
  • History of Wolves
  • Weidenfeld & Nicolson, 2017
  • Roman, voksen
  • 275 s.

 

 

 

Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton

I en kort, fortettet roman på knappe 180 sider møter vi Lucy Barton, en gift kvinne med to barn som lever i New York på 1980-tallet. Det er Lucy selv som forteller, eller prøver å gjøre det. Fortellingen er full av tidshull og viser bare bruddstykker av hennes fortid. Det tilbakeholdne preger i sterk grad både Lucy som person og fortellemåten, og utfordrer leseren til å gå inn i både Lucys her og nå og hennes fortid.

Tidshullene oppstår ikke fordi Lucy er en upålitelig forteller; hun minnes bare ikke klart sin egen fortid. På nåtidsplanet er hun innlagt på sykehus, uten at vi helt får vite hva som feiler henne. Ni uker varer sykehusoppholdet, og i løpet av denne tiden kommer moren på besøk. De to har ikke sett hverandre på flere år. Gjennom deres forsøk på samtaler trer konturene av barndommen fram; en barndom preget av omsorgssvikt, stor fattigdom og utenforskap. Kommunikasjonen mellom mor og datter er på ingen måte åpen, men trass den ordknappe formen aner vi både Lucys fortid og kjærligheten mellom de to. For begge gjelder det å holde ryggen rak. Elizabeth Strout makter på mesterlig vis å få fram hvordan det usagte eller det trivielle kan gjemme lag på lag med mening.

Romanen anbefales på det varmeste både som leseopplevelse og som et verk det går an å arbeide med i en litterær analyse.

Forfatter: Elizabeth Strout
Tittel: Jeg heter Lucy Barton
Forlag: Press, 2017
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Sider: 179

Kirsten E. Larsen