ukens bok

Odd Klippenvåg, Ada

Ada

Til tross for at Odd Klippenvåg (f.1951) har gitt ut hele 21 bøker, er han en forfatter som er noe anonym. Dette har imidlertid ikke noe med kvalitet å gjøre. Klippenvåg refereres gjerne til som forfatternes forfatter. Han kjennetegnes ved en språklig bevissthet, og en interesse for eksistensielle spørsmål. Romanene hans er korte, og utfordrer dermed leserens blikk for underteksten.

Romanen Ada (2014) er lagt til ei ikke navngitt øy i Nord-Norge, et miljø Klippenvåg kjenner godt da han selv opprinnelig er fra Lofoten. Hit kommer den unge Paul for å arbeide som lærer etter endt artium. Miljøskildringene er gode, og viser oss et gjennomsiktig samfunn midt på 1950-tallet. Menneskene er avhengige av hverandre og hjelper hverandre, men her er også uskrevne sosiale normer som regulerer hva som passer seg. Paul møter Ada, alenemor som vasker på skolen i tillegg til å drive et småbruk. Adas ansikt er skjemmet av en mislykket hareskåroperasjon og et stort, stygt fødselsmerke som dekker halve ansiktet. Hennes liv er preget av hardt arbeid, usynliggjøring og skam. Paul og Ada etablerer et varmt og nært vennskap, som utvikler seg til et kjærlighetsforhold.

Fortellerperspektivet er retrospektivt. Den aldrende Paul oppsøker øya en sommer, og minnene om hans store kjærlighet trenger seg på. Fortellerstemmen er usentimental og søkende, og balanserer fint tekstens såre undertone. Tematisk berører romanen mange viktige spørsmål: Hva er skjønnhet, hvilke vilkår gis den umake kjærligheten, skam, forstillelse, tap og selverkjennelse.

Etter å ha lest Ada er det bare ett å si: Odd Klippenvåg fortjener langt flere lesere!

Kirsten Elisabeth Larsen, norsklærer

Ukens bok: Adam Johnson, Barnehjemsbestyrerens sønn

Barnehjemsbestyrerens sønnAdam Johnsons roman The Orphan Master’s Son kom ut i USA i 2012, den norske oversettelsen i 2013.

Forfatteren tar oss med til Nord-Korea, et lukket skrekkregime der folks hverdag preges av vold, sult, løgner, angiveri og propaganda. Kim Jong Ils styre innebærer et nådeløst jerngrep om alle samfunnsforhold. Miljøet romanen tar oss inn i er et beksvart avhumanisert helvete. Likevel er her innslag av både varme og humor, bitende ironi, og sentralt i fortellingen blir etter hvert kjærligheten.

Romanen er todelt. I første del møter vi Pak Jun Do, og blir dratt inn i hans merkverdige historie. Han vet han er spesiell, og ser alle oppdrag han får i lys av dette. Vi møter han først på et barnehjem. Som 14-åring må han flytte derfra på grunn av sultkatastrofen, og kommer i statens tjeneste. Først er han tunnelsoldat og får opplæring i kamptrening i stummende mørke, dernest agent og kidnapper, og så mannskap på en fiskebåt der hans oppgave er å drive avlytting. Her vikles han inn i hendelser som fører han til Texas.

I andre del er kommandør Ga og den legendariske skuespilleren Sun Moon sentrale karakterer. Hvordan Pak Jun Do hører hjemme i denne delen bør leseren finne ut selv.

Flere har pekt på det problematiske i at Adam Johnson, en amerikaner som aldri har satt sine ben i Nord-Korea, skaper fiksjon ut av forholdene der. Hvor sant blir det bildet han tegner av landet? Til dette nevnes at Johnson har forholdt seg til et stort, seriøst og troverdig kildemateriale.

Her skal man ikke la seg skremme av at romanen er en 500 siders ”murstein”. Adam Johnson forteller med et sterkt driv som suger leseren inn i fortellingen, samtidig som han gir en rystende studie i politiske og sosiale forhold.

Norsklærer Kirsten Elisabeth Larsen

Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller

VinternovellerDe tre novellene i Ingvild H. Rishøis samling Vinternoveller (2014) viser en sikker sans for sjangeren. Alle handler de om mennesker som ikke hører til de mest privilegerte i samfunnet, og som befinner seg i en situasjon eller tilstand der det ikke skal mye til før alt rakner. Sentralt står også barnet, som er prisgitt en skjør voksenverden. Denne situasjonen forsterkes av at handlingen foregår i et vinterlandskap preget av mørke, slaps og kulde. Men tross vinterkulden og det stakkarslige som nesten blir vondt å lese, er her også mye varme; ikke minst skinner dette gjennom i fortellerperspektivet.

Rishøi evner å vekke empati hos leseren ved å balansere en røff hverdagsrealisme med det sentimentale og det nærmest eventyrlige. Det ubehjelpelige og stakkarslige kontrasteres fint med en poetisering av miljøskildringene, og når alt er som mørkest kan vi se medmenneskelig storhet i det små. Det er som i eventyret – det fins «hjelpere», og det skal ikke så mye til for å skape håp. Her er også et tydelig klasseperspektiv som kommer fram i både tematikk og språk. Det siste er preget av en muntlighet farget av talemålet i Oslo øst.

Samlingen anbefales på det varmeste.

Kirsten Elisabeth Larsen, norsklærer