Tromsungdom leser 2013

Ursula Poznanski: Erebos

ErebosBoken er skrevet av Ursula Poznanski, og ble originalt skrevet på tysk. Tittelen er ikke endret i oversettelse, og heter Erebos på norsk som på tysk. Boken ble først utgitt av Loewe Verlag GmbH i 2010, men er oversatt til norsk av Henning Hagerup og publisert av Cappelen Damm forlag i 2012, i en utgave på 485 sider. Boken er skjønnlitterær, og skrevet i drama-sjangeren. Den er i hovedsak rettet mot ungdommer.

Hovedkarakteren i boken er Nick Dunmore. Han går for øyeblikket på videregående, og er en generelt godt likt fyr som spiller basketball. Det er ikke så mye spesielt med Nick, bortsett fra at han har langt hår som han holder i en hestehale. Colin er bestevennen hans, men forholdet deres blir nokså turbulent ettersom handlingen utvikler seg. Brynne er en jente som tydeligvis liker Nick, mens Nick selv foretrekker den artistiske og litt mystiske Emily. Det er flere karakterer i boka, som Emilys og Nicks venner og de som blir involvert i mysteriet på skolen deres.

Handlinga foregår i England, mer spesifikt i dagens London, på en normal videregående skole og i normale engelske nabolag.  Hovedkarakterene drar noen ganger inn til byen, og da tar de T-banen. London er en folksom by, og de fleste husene er gamle mursteinbygg. T-banen er godt opplyst og litt kjølig, og hektisk til visse tider på dagen, akkurat som i virkelighetens London. I store og flotte London er det en god del steder som ikke er like imponerende som de gamle og historiske byggene, men heldigvis forviller ikke Nick seg inn i dem, siden han er en ganske snill gutt.

Historien begynner med at Nicks bestevenn, Colin, ikke dukker opp på basketballtrening. Flere av lagkameratene har skulket basketballtreningen i det siste. I tillegg har flere elever på skolen begynt å skulke mistenkelig mye, og de holder seg mye for seg selv. Nick blir nysgjerrig på hva som foregår, og en dag får han utlevert en CD av Brynne.  En mystisk pakke har sirkulert på skolen, og det viser seg at den inneholdt et veldig bra dataspill. Nick, som så mange andre før ham, blir helt oppslukt av spillet og verdenen, og plutselig ber det ham om å utføre oppdrag i den virkelige verden. På grunn av en rekke uheldige hendelser blir han brutalt fratatt privilegiet til å spille dette spillet, og han blir helt desperat. Rystende nok blir en god venn av ham skadet, og Nick og noen andre frykter at det var fordi han var en mostander av spillet. Nick kommer i mer kontakt med jenta han er forelsket i, nemlig Emily, og sammen med noen andre prøver de å finne ut hva hensikten med spillet egentlig er, og eventuelt hvem som står bak. Sannheten viser seg å være langt mer alvorlig enn de trodde.

Handlingen blir fortalt i kronologisk rekkefølge, med noen merkelige innslag av sitater skrevet i kursiv. I begynnelsen virker de noe malplassert og forvirrende, men på slutten av boka går det plutselig et lys opp for deg og du innser hvem som skrev dem. Slutten kan beskrives som noenlunde åpen. Konflikten løses opp med få overraskende problemer, men du får ikke vite mye om hva som skjedde med karakterene etterpå. Masse tråder nøstes opp, men du får ikke noen klarhet i hvor veien videre går.

Min personlige mening om boka er at den var grei nok. Den inneholder noen overraskende elementer, men jeg klarte likevel å forutse hvordan historien ville utvikle seg. Det var ikke så ille at jeg kunne gjette meg til alt, men det ble ikke så veldig spennende for meg. Det var en skjønnlitterær bok, men visse detaljer med spillet ble for nøyaktige. Det virket rett og slett ikke mulig, selv om Nick levde seg veldig inn i det.

Boken er oversatt av Henning Hagerup. Jeg er egentlig litt skeptisk til oversatte bøker, siden de ofte mister mye av spenningen sin i oversettelse. Det er fordi ting blir formulert på en annen måte, og fordi forfatterens ordvalg ofte ikke vil vises i den oversatte versjonen. Språket var lett, og for folk som ikke leser mye fra før av vil nok dette være en god ting. Jeg er vant til å lese langt og tungt stoff, og da ble dette for kjedelig og fargeløst. Beskrivelsene var kjedelige, og noen var unødvendige imens andre steder manglet det derimot skildringer. Jeg er ikke fornøyd med flyten i teksten og mellom kapitlene, spesielt på grunn av innslagene med de mystiske kursiv-skriftene som bare fikk alt til å stoppe helt opp på en lite spennende måte.

Min helhetlige mening om boken er ikke så alt for positiv. Det er ikke en bok jeg misliker, men jeg klarte ikke å knytte noe spesielt bånd til karakterene i løpet av historien. Språket var flatt med fargeløse beskrivelser, og oppmerksomheten var rettet mot helt feile detaljer. Det var lite vekt på følelser, noe som igjen førte til at jeg ikke ble sterkt knyttet til noen av karakterene. Ingen av dem virket spesielle i mine øyne, eller skilte seg spesielt ut fra resten av karakterene. Den eneste grunnen til at jeg var på Nicks side var på grunn av moralske verdier og for at det ikke var noen annen karakter jeg kunne kjenne meg igjen i. Det var bare karakterer på den siden som var imot spillet du ble ordentlig kjent med, og de ble lagt fram på en veldig positiv måte slik at du nesten måtte være på deres side. Det ble ikke noen konflikt inni meg når jeg leste boken, ikke noe som drev meg videre og gjorde meg usikker på hvem jeg egentlig ville skulle vinne. De fleste historier som er slik gjør ofte at det blir uhyre spennende, fordi om du ikke vet hvem du heier på har du heller ikke fått noe bilde av hvem som kommer til å vinne konflikten.

Selvfølgelig vil jeg ikke nekte for at det er en god historie, men med et såpass spennende og nytt tema syntes jeg ikke at Poznanski utnyttet mulighetene sine til det fulle. En historie som dette har stort potensiale innenfor karakterutvikling og handling, men jeg ble nok skuffet. I tillegg endte boka i en eneste stor kjisjé. Hovedkarakteren fikk jenta, og hun hadde fått en tatovering som symboliserte hvor glad hun var i ham, og absolutt alt gikk bra. Ingen ble alvorlig skadd eller drept, ingen som står hovedpersonen nær i alle fall. De går på videregående. De er tenåringer. Jeg vet at noen gjør slike ting, men det ble urealistisk og alt for kjedelig. Det virket egentlig som om forfatteren bare skrev noe for å få en ordentlig slutt, og slik blir det egentlig ikke noe ordentlig slutt av. Vi fikk ikke vite mye om Nicks familie, selv om vi fikk inntrykk av at ting ikke var helt ideelle. Dette var faktisk noe jeg ble litt nysgjerrig på, så det var litt skuffende at vi ikke fikk vite noe mer om det. Nick tenkte dessuten overraskende lite over det faktum at hans oppdrag for spillet var i den virkelige verden, helt til han fikk et veldig alvorlig oppdrag. Dette syntes jeg virket litt for tregt, spesielt siden Nick ikke var en dum person. Begynnelsen av boken var veldig treg, det var først litt etter at jeg hadde kommet over halvveis at spenningen virkelig begynte å pakke seg opp. Alt i alt syntes jeg at mange ting var alt for åpenbare, blant annet det med Emily.

Jeg vil avslutte med å si at dette ikke er en bok jeg vil anbefale til erfarne lesere, selv om det ikke var en veldig dårlig bok. For tenåringer som har lest litt før og som er klar for å begi seg ut på litt tykkere bøker, er nok dette en god bok. For voksne tror jeg neppe at den hadde vært veldig spennende å lese. Det er ikke en av de bøkene jeg vil anbefale først om noen spør, fordi jeg har lest bøker som er langt bedre enn denne, både lengre og kortere. Ikke en bok jeg angrer på å ha lest, selv om jeg tenker at jeg nok kunne ha valgt noe litt mer lærerikt og spennende.

Av elev i 1EF

George R. R. Martin: I Vargens Tid

i vargens tidI Vargens Tid, engelsk originaltittel: A Game of Thrones, ble skrevet av George R. R. Martin, og først utgitt i 1996 i USA. Den ble utgitt i Norge for første gang i 2011 av Vendetta Forlag, mest sannsynlig på grunn av TV-serien Game of Thrones som har fått enorm suksess, og som er basert på boka. Denne boka går under sjangeren Fantasy. Det er den første boka i en serie på syv som på norsk heter En Sang av Is og Ild og den engelske originaltittelen er A Song of Ice and Fire.

Hovedpersonene i denne boka kan være ganske vriene å presentere, ettersom de faktisk er hele åtte stykker. Det er også gjennom hovedpersonene vi får oppleve handlingen, synspunktet blir byttet mellom karakterene for hvert kapittel. Den aller viktigste av hovedkarakterene er nok Eddard Stark, som er Herre over Winterfall i nord. Eddard, eller Ned, er en oppriktig, men tøff mann som setter ære aller høyest. Et annet ord som godt kan beskrive Ned er nok «jordnær» siden han virker som om han har hodet med seg, og prøver å gi folk verdig behandling på alle områder, også når han selv gjør feil og vanærer seg en sjelden gang.

Den andre hovedpersonen i boka er Catelyn Stark, Ned Starks kone. Hun er også en jordnær kvinne med hodet på rette plassen, og hun som ektemannen er opptatt av ære, rettferdig behandling, og det å gi andre sjanser til å gjøre det rette. Disse egenskapene kan derimot være litt vanskelige å oppdage hos henne når den tredje hovedpersonen er i nærheten; Jon Snø. Jon Snø er Neds sønn født utenfor ekteskap, bare et par måneder etter ekteparets førstefødte barn og sønn Robb. Selv om Ned tok ham til seg som sin egen sønn, nekter Catelyn å gjøre det samme. For henne er Jon er minne om utoskap, og over tid har hun utviklet et hat mot ham. Jon selv tar etter faren, og ser ut til å ha alle egenskapene familien Stark er kjent for. Det som gjør at han skiller seg ut, er behandlingen han får fra andre. Å få et barn utenfor ekteskap var skamfulle greier, og det var ikke mye ære til overs for «bastardene», så Jon må finne andre måter å hedre navnet sitt på.

Hovedperson fire og fem er Sansa og Arya Stark, som er døtrene til Ned og Catelyn. Selv om de er søstre, og aldersforskjellen ikke er så veldig stor, er de hverandres rake motsetninger. Sansa er pen og pyntelig, og rett og slett alt en «Lady» bør være. Hun elsker å ta seg ut i fine kjoler, og det vakre ytre har hun etter moren sin. Dagene bruker hun på å drømme om å gifte seg med en rik, kjekk og nobel ridder, eller kanskje til og med prinsen selv. Arya derimot har ikke lyst til å være en «Lady». Hun vil mye heller gå i bukser og fekte og slåss sammen med brødrene sine. Ikke er hun veldig pen heller. Hennes utseende kommer fra farens side av familien, noe som har resultert i kallenavnet «Arya Hesteansikt». En sjette hovedperson er Ned og Catelyns nest yngste sønn Brandon, eller bare Bran. Bran er bare et barn ennå, og hans største drøm er å bli en mektig og dyktig ridder. Dagene hans brukes til Catelyns misnøye til å klatre rundt på taket på borgen der familien bor, og hvem vet hva slags hemmeligheter og ulykker han kan havne i der.

En sjuende hovedperson er Tyrion Lannister. Lannisterslekten er en sterk slekt, og de er ikke direkte kjent for å være av de snilleste. I tillegg er Tyrions søster Cersei gift med Kong Robert Baratheon selv, altså er hun selve dronningen i landet. Problemet for Tyrion med å være i slik en ærefull, respektert slekt, er at han er dverg. Ikke en veldig attraktiv dverg heller kommer det fram i boka. Siden han da har mistet mange muligheter til respekt ved å være født som han er, har han brukt mye tid på å lese bøker og tilegne seg kunnskap, noe som har resultert i en alvorlig skarp tunge og et minst like skarpt sinn.

Den siste hovedpersonen vi møter i boka er Daenerys Targaryen, også kalt Dany. Daenerys historie foregår på et helt annet kontinent enn fortellingen om resten av hovedpersonene, selv om hun originalt kommer fra samme sted. Grunnen til det er at hun måtte flykte fra landet sammen med broren Viserys på grunn av opprøret om tronen som den eldste og avdøde broren Rhaenys satt på. Familien Targaryen skal visstnok ha vært de siste som eide drager, og det sies at de er tilknyttet dragene ennå, selv om skapningene er utdødd. Daenerys er en godhjertet person, men i begynnelsen virker hun ganske svak på grunn av brorens stramme grep om henne. Likevel er Daenerys en veldig sterk person, noe hun og mange andre får erfare senere.

Handlingen i boka foregår i en fiktiv fantasyverden med egne land og kontinenter. Tiden er satt til middelalderen. Landet til hovedpersonene, kalt «De Syv Kongedømmer», er et ganske langt land der det er iskaldt i nord og godt oppimot sydentemperaturer i sør. Helt nord i landet er Veggen. Det er en stor vegg av is som er flere hunder meter høy, og som har vært der helt siden de første mennene kom til landet for tusenvis av år siden. Den ble bygget for å holde diverse skumle skapninger borte, blant annet kjemper, vintervarger og De Andre. De Andre sies å være iskalde spøkelser som hater alt med varmt blod rennende i årene. Likevel har de ikke blitt sett på århundrer, og de blir mest brukt i historier for å skremme barn. En måte å beskrive normene i landet er vel egentlig å si at det er som i middelalderen, med jarler og riddere og konger og turneringer og hele pakken. I tillegg fungerer ikke årstidene i boka som de gjør i våre liv. De gode, varme somrene kan vare i over et tiår, og vintrene kan vare enda lengre enn det. I tillegg til at vintrene er lange, er de beinharde og bitende kalde, og selv den sterkeste mann frykter dem. Det er faktisk dette Stark-familiens slagord handler om: Stålsett dere; vinteren kommer.

Daenerys land, Vaes Dothrak, er enda varmere enn den sørlige delen av De Syv Kongedømmer, og folkene hun bor sammen med har varm, karamellfarget hud. Landet består stort sett av store gressletter, noen store fjell på en side, og en stor del stekende ørken. Hun reiser sammen med Dothraki-folket, ettersom at hun er blitt gitt i gave til lederen (khal) av en stor «flokk» (khalasar) med mennesker og hester. Hester og krig er stort sett det som betyr noe i livet til disse menneskene. De tar stolthet og seier ganske høytidelig, og hester er en grunnleggende del av livene deres, ettersom at de både rir på dem, spiser dem og drikker melken deres.

Boka begynner med at familien Stark finner et nyfødt kull med vintervarger uten mor på vei hjem etter å ha henrettet en rømling fra Veggen. Valpene skulle egentlig bli avlivet, men Jon mente at det var et tegn på at de skulle ha dem, siden det var akkurat én ulv til hvert barn, og siden familiens våpenskjold har en vintervarg på seg. Ikke lenge etter får Ned vite at Kong Roberts høyre hånd plutselig har gått bort, og at kongen vil ha Ned til å være hans nye Hånd. Ned er usikker på om han vil ta jobben og ansvaret på seg, men bestemmer seg fort for at det er det han er nødt til da han får brev fra den tidligere Håndens kone, som også er Catelyns søster, om at Håndens død ikke var så rent tilfeldig likevel. Enda mer spennende blir det da Bran faller ned fra et gammelt, forlatt tårn, og en mann utstyrt med Tyrion Lannisters kniv blir sendt for å kutte over strupen hans mens han ligger bevisstløs. Etter dette sklir det bare ut mer og mer, og det ender opp med et salig kaos av en krig som drar med seg hele kongeriket og enda mer til.

På den andre siden av havet blir Daenerys tvunget til å gifte seg med en khal sånn at broren Viserys skal få nok menn til å storme De Syv Kongedømmer og ta tronen som rettmessig tilhører ham. Dany er først redd, men så venner hun seg til livet som khaleesi, altså som dronning over ektemannens folk. Med tittelen kommer også ny makt, og Daenerys finner sider ved seg selv som hun ikke ante eksisterte.

Handlingen er fortalt i kronologisk rekkefølge. Den starter med en liten prolog som blir mer og mer relevant jo lenger ut i boka du kommer, og handlingen går stort sett rett framover. Den eneste formen for tilbakeblikk du finner, er når karakterene selv ser tilbake og husker, altså i form av tankereferat. Tiden handlingen spenner seg utover blir ikke nøyaktig fastsatt, men likevel kan du merke at det går oppimot et år fra boka starter til den slutter. Slutten er ikke det som ville karakteriseres som en åpen slutt, ettersom det er ganske tydelig hva som skjer. Likevel vet du ikke helt hva som skjer videre. Boka blir avsluttet, men det blir ikke handlingen, så for å vite hva som skjer videre må du lese andreboka, og kanskje hele resten av serien også.

Handlingen i boka er temmelig brutal, til tider direkte tragisk. Det er mye drama og alvorlige saker som skjer, og forfatteren er utrolig flink til å få deg til å tro at sånne ting faktisk kan skje. Han blander gammel virkelighet og mystiske skapninger på en måte som gjør at det virker helt naturlig at det skal finnes spøkelser og drager og gud vet hva. Mye av handlingen blir vist gjennom replikker og kommunikasjon mellom karakterene. Det er ofte replikker i bruk, men ikke så hyppig at boka minner mer om et skuespill enn om en roman. Språket ellers er også veldig godt. Det er lite å klage på, selv om det til tider kan virke rimelig avansert. Språket er tøft, men det fungerer godt med handlingen.

Jeg syntes dette var en veldig god bok. Av og til var kapitlene litt trege å komme seg igjennom, men det gikk fort over siden boka har en tendens til å overraske deg med uventede hendelser når du minst venter det. Det er et brutalt univers de lever i, for det var jo sånn det var i middelalderen. Forfatteren prøver ikke å dekke over brutaliteten, noe som gjør handlingen mer troverdig. Han er også flink til å påvirke følelser hos leserne. Jeg er nesten sint på ham fordi han får meg så påvirket av lesingen, og så fryktelig involvert; noen ganger smilte jeg fra øre til øre på grunn av det som skjedde, men aller mest hadde jeg bare lyst til å kaste boka gjennom rommet eller eventuelt gi en av karakterene en skikkelig omgang juling. Som sagt er det et veldig brutalt univers, og det er mye trist og tragisk som skjer, så dette er ikke en bok jeg ville anbefalt for sarte lesere. Heller ville jeg ikke anbefalt boka til de som ikke er veldig glad i å lese, for det er nokså tungt stoff å ta inn, men hvis du liker bøker som Harry Potter, Ringenes Herre eller Eragon, er dette helt klart boka for deg.

Elev 1 EF

Den 4. Parallell: Lasarusfenomenet av Kjetil Johnsen

Lasarus-fenomenetTittelen på boka som jeg valgte å lese er «Lasarusfenomenet» (2009) og er skrevet av Kjetil Johnsen. Den ble utgitt av Gyldendal Norsk Forlag A/S i 2009. Boken tilhører serien som kalles «Den 4.parallell» og er norske ungdomsromaner i sjangrene science fiction og thriller. Denne serien inneholder fire bøker, og de tre neste bøkene heter «Carrington-katastrofen (2010)», «Aeon-paradokset (2010)» og «Maria-eksperimentet (2011)».

Handlingen i boka starter med at Emma og hennes familie er på ferie på et dinosaur- museum i USA. Ellers skjer handlingen på flere plasser som i Nevada-ørkenen i USA der faren til Emma jobber, på et sykehus og i huset til onkelen i Vernal, i Utah.

Hovedpersonen i boka er Emma, men andre viktige personer er onkelen hennes, Harry og lillebroren. Emma er en jente på 15 år, som i begynnelsen av boken mister moren og faren i en bilulykke. Lillebroren er stum og har en merkelig atferd. Onkel Harry er en rik businessmann i USA og han skal passe på Emma etter denne ulykken, men skjuler noe for Emma helt fra starten av.  Faren er forsker innen kvantemekanikk på en base i Nevada.

Emma er fortsatt i sjokk, og hun husker nesten ingenting fra ulykken. Handlingen går ut på at hun prøver å bli frisk fysisk, mens hun samtidig prøver å finne ut hva som egentlig skjedde i ulykken. Midt oppi alt dette kaoset prøver hun også å finne ut følelsene hun har som er så merkelige. Når de er hos legen for å prøve å finne ut hva det er med henne, sier han at det bare er Deja-vu følelser.

Fortellingen er fortalt i tilbakeblikk, fordi etter bilulykken har Emma fått delvis hukommelsestap. Dette fører til at hun etter hvert i boken husker flere ting fra både før, etter og i ulykken, som gjør at vi får tilbakeblikk på den. Emma får også flere ganger tilbakeblikk på hva som skjedde med henne når hun fikk disse rare følelsene.

I boken er det åpen slutt:

Caine hadde ikke på seg noe på overkroppen. Han hadde bandasjert den ene skulderen. Hun så på stoffet i bandasjen at han hadde brukt skjorten. Han holdt en revolver i den friske hånden. Hun spurte: -Hvor er vi? –Jeg vet ikke. Han kikket bakover. Det grønne løvverket rørte seg. –Men du må få oss bort herfra. Nå. Gjør den greia di. Vi må bort før de spiser oss.

Her får man ikke vite hvordan det vil slutte og hva som helst kan skje videre. Boken tilhører en serie, så vi vil få vite hva som skjer i neste bok.

Jeg synes handlingen i boken er veldig spennende, fantasifull og litt overnaturlig. Det er et stort fokus på de parallelle verdener og hvordan man reiser mellom dem. I tillegg er den spennende, fordi det er mange actionscener i boken

Språket i boken er veldig bra, og den er ganske lettlest. Forfatteren skriver i både jeg-person og tredje-person, noe som gjør at du både får innsyn i Emma’s tanker og samtidig alt det alle andre gjør. Det er ganske mange replikker og samtaler mellom personer, og det er både lange og korte setninger i boken. Dette gjør boken lettlest.

Min vurdering; Jeg gir boken terning kast 5. Den er veldig lettlest, den har fantastisk handling og den ville blitt en utrolig tøff film. Jeg likte med andre ord boka veldig godt. Jeg ville anbefalt den til aldergrensen mellom 12-18, og den passer for alle som har interesser for science-fiction historier.

Elev, 11STEF

Matilda av Roald Dahl

MathildaBoka jeg har lest, heter Matilda. Den er skrevet av den britiske forfatteren Roald Dahl. Boka ble utgitt i 1988 av Jonathan Cape i London og har illustrasjoner av Quentin Blake. Denne boka er en blanding av barnelitteratur, fantasi, humor og fiksjon. Den handler om Matilda Wormwood som er seks år og har foreldre som overhodet ikke bryr seg om henne og ikke vet noe om hvor smart hun egentlig er. I tillegg har hun telekineseevner og dette aner foreldrene heller ikke noe om. Foreldrene hennes er rike, fordi faren driver et bilfirma. Mora er gal etter bingo og vinner noen ganger en storgevinst som sper på inntektene. Foreldrene ser på Matilda som et lite barn med få talent, men hun har egentlig mange talent. For eksempel er hun flink til å regne store tall uten kalkulator og sluker voksenbøker.

Før Matilda begynte på skolen, lærte hun seg å lure foreldrene med sine overnaturlige evner, men også med andre apestreker. En gang gjemte hun en papegøye i pipen så de trodde det spøkte, en annen gang hadde hun superlim i hatten til Mr. Wormwood. Matilda begynte senere på skolen og der møtte hun en fantastisk lærer, Miss Jennifer «Jenny» Honey. Hun ble fort sjokkert over hvor smart Matilda er. Hun vil flytte Matilda til en høyere klasse hvor hun kan lære mer. Dette likte ikke rektoren, Miss Trunchbull, så hun nekter. Miss Honey snakker med foreldrene, men ingen tror på henne. Matilda får et sterkt bånd med Miss Honey.  Ofte er de sammen i Honeys lille hytte i skogen.  Der forteller Miss Honey om sin traumatiske barndom og om huset som tanten Trunchbull så kaldhjertet tok fra henne.

Matilda utvikler sin evner ved å øve hjemme på dette. Under en time som Miss Trunchbull leder, bruker Matilda sine telekinetiske evner og tar en bit kritt mot tavla og skremmer Miss Trunchbull og later som hun er Magnus ånd og beordrer Miss Trunchbull til å gi huset og pengene tilbake til datteren. Livredd flykter Trunchbull fra huset.

Matilda blir av den nye rektoren satt inn i sjette-klassen, og der oppdager hun at hun ikke lenger kan bruke telekinese-kreftene sine.  Miss Honey tror grunnen er at Matilda bruker mer tid på skolen.  Møtene mellom Miss Honey og Matilda skjer fortsatt i barndomshjemmet hennes, men en dag kommer Matilda hjem og ser at foreldrene pakker ned sakene sine. De flykter fra politiet som har oppdaget farens ulovlige aktiviteter. Matilda får da tillatelse av foreldre til å bo hos Miss Honey.

Denne boka leste jeg på engelsk.  Språket i boka var noe gammeldags, og skrevet på en veldig formell måte, men handlingen er veldig spesiell og morsom. Boka har på en åpen slutt og alt kan skje for Matilda. Hun har mistet evnene sine og hun bor ikke lenger hos foreldrene sine. De kunne ikke gi henne den kjærligheten en seksåring trenger.

Min personlige mening om boka er at den er helt fantastisk. Lenge har jeg hatt planer om å lese boka, fordi jeg har sett filmen sikkert tjue ganger. Aldri kjedet jeg meg når jeg leste boka og jeg la den bare bort når jeg skulle sove. Den er morsom, har mange metaforer og viser hvor fantastisk godt Roald Dahl skriver. Hjernen hans må ha vært et fantastisk sted, med alle disse ideene og fantastiske historiene! Boka er skrevet på en søt, utrolig morsom måte.  Jeg har lest så utrolig mange bøker av Roald Dahl, men jeg må si at dette er den beste. Jeg anbefaler boka Matilda til alle!

Elev, 11STF

Kildeliste:
http://www.brighthubeducation.com/homework-help-literature/63343-matilda-book-vs-movie/
http://en.wikipedia.org/wiki/Matilda_(novel)
http://en.wikipedia.org/wiki/Matilda_(1996_film)

Dmitry Glukhovsky: Metro 2033

Metro 2033Boka jeg skal anmelde heter Metro 2033 og er skrevet av russiske Dmitry Glukhovsky. Boka ble først utgitt som elektronisk bok i 2002, og i bokform i 2005. I 2012 ble den utgitt på norsk på Bokforlaget. Boka forteller om tilstandene i Moskvas metro i år 2033. Jeg valgte å lese boka som krim rundt påsketider, men en mer passende sjanger vil være fantasy, eller kanskje post-apokalyptisk science fiction.

Handlingen finner som sagt sted i Moskvas undergrunn akkurat 20 år fra nå. Allerede nå, i 2013, ødelegger menneskene for seg selv med atombomber, og jorda blir liggende tilsynelatende ubebodd og øde. Etter at bombene er blitt sluppet, klarer noen mennesker i Moskva å redde seg selv nede i metroen. Denne undergrunnen ble i virkeligheten under andre verdenskrig brukt som bomberom, og har i senere tid blitt enda bedre utrustet til slikt bruk. Dette var nok med på å inspirere forfatteren til å skrive boka.

Boken har nesten 600 tettskrevne sider med lange kapitler, men til tross for det var det ingen problem å lese den på en uke. For hver side man leser skjønner man at det er noe mer mening med den enn at Artjom skal nå målet. Det viser seg at målet han har satt seg ikke er det virkelige målet i det hele tatt. I hvert kapittel er det skuddveksling, mareritt, overnaturlige hendelser, mysterier og store spørsmål som både reflekteres over og på en måte svares på, og det er utrolig hva forfatteren har fått presset inn i en spennende framtidsroman.

Boka er fylt med kjennetegn og fellestrekk med annen litteratur, for eksempel Dantes vandring i underverdenen, verdenen i Orwells 1984 og Frodos reise med ringen. Ikke nok med det, men alle folkeslag er representert, og han beskriver hvordan resultatet av alt vi mennesker har gjort slår tilbake på oss selv. Mot slutten av boka spør man seg selv om det virkelig er «de svarte» som må bekjempes, eller om det er alle de andre.

Det er deilig å lese en framtidsspådom som ikke inneholder umulig teknologi og ekstrem rikdom blandet med litt magi. Metro 2033 er rett og slett en reel framtidshistorie, hvis en atomkrig skulle bryte ut. Den viser at vi også må ta store tilbakeskritt, ikke bare arbeide oss opp og frem. Barn som er født nede i undergrunnen har aldri sett overflaten, og mangelen på sol og vitaminer gjør at alle er spinkle, underernærte albinoer. Menneskene i metroen gjør nytte av rester av dagens hverdagslige gjenstander. Strøm er de nesten fri for, maten oppe i verden er farlig, og maten nede i undergrunnen er muggen, menneskene er fattige, men allikevel er det noen som klarer å skrape til seg alt de kan og bli rikere. Metroen er litt som Husøy med hele verden representert på et lite område, selvfølgelig uten sammenligning for øvrig.

Forfatteren virker kritisk til menneskeheten i seg selv, og får fram mange av våre svakheter. Til tross for det klarer han å vekke en slags medfølelse for nesten alle som kommer inn i Artjoms liv. Etter å ha lest boka fikk jeg inntrykk av at den først og fremst var skrevet for å skildre livssyn. Vi møter som sagt satanister, som etter å ha havnet nede i undergrunnen tror at de er utvalgt og at alt de trenger å gjøre er å grave dypt nok, så kommer de til helvete. Vi møter kannibaler som ikke kan snakke, men som tror på Store Orm, en slange som tygger stein for å grave tuneller som menneskene kan leve i. Noen venter på Jehova og sprer budskapet i Bibelen. Artjom selv håper på at myten om Iakttakerne er sann, og at noen virkelig passer på beboerne i metroen hele tiden.

Kievskaya

Kievskaya metrostasjon. Bildet er lånt fra Wikipedia

Etter å ha lest boka har jeg fått ganske stort innblikk i russisk arkitektur. Metrostasjonenes store marmorsøyler, mosaikkbilder og store messingstatuer, det gamle Leninbiblioteket og TV-tårnet i Moskva er nøye skildret, både de estetiske og de praktiske funksjonene i byggene. Men når jeg leste boka så jeg ikke for meg at det kunne være vakkert der nede.

Da jeg arbeidet med anmeldelsen, fant jeg ut at det var laget et dataspill basert på boka, altså et spill hvor bare farene, våpnene, mutantene og drapene blir med. Dette overrasket meg. I en slik produksjon faller mye av essensen i boka ut, og bare den nokså banale actionhistorien blir igjen.

Metro 2033

Bilde fra spillet

Språket i boka var bra, sett bort fra noen manglende bokstaver og mellomrom. Det kommer ikke av forfatterens språk, men av dårlig korrekturlesing av den norske oversettelsen, noe som er veldig vanlig for bøker som skal komme ut i norsk pocket i full fart.

Historien var skrevet kronologisk, og det eneste uregelmessige var Artjoms drømmer som man ikke før senere skjønte var bare drømmer og ikke noe mer. Boka har dialoger, men de er for det meste lette å følge. Det vanskeligste var alle de russiske navnene på stasjoner, bygninger og mennesker. Heldigvis var det et metrokart fremst i boka, så nå har jeg full kontroll på alle stasjonene.

Jeg likte boka, til tross for at framtidshistorier ikke er det jeg liker best. Jeg sitter igjen med inntrykk av at Dmitry Glukhovsky har skrevet mange store, lure tanker, og gjemt dem inni en akkurat passe komplisert historie. Det er en bok man lærer mye av, samtidig som den er spennende. Forfatteren kan sammenliknes med en flink geografilærer; han er ikke redd for å stille de store spørsmålene, for han vet at det ikke finnes noe eksakt svar. Glukhovsky har rett og slett fylt en hel bok med gode svar, så får vi se hvilket eller hvilke av dem som stemmer til slutt.

Elev e/f

Jenny Valentine: Knust suppe

knust suppe«Knust suppe» er en ungdomsroman skrevet av den britiske forfatteren Jenny Valentine. Jenny Valentine er mest kjent for boka «Jakten på Violet Park» som er en av hennes to bøker som er oversatt til norsk. «Knust Suppe» ble utgitt i 2011, og er utgitt på forlaget Cappelen Damm. Boka er skjønnlitterær og handler hovedsakelig om familie, ungdom, sorg og død, og passer kanskje mest for unge jenter mellom 14-18 år.

Boka har en jeg-forteller, og vi får derfor vite mest om det hun tenker og føler. Teksten starter med et tilbakeblikk på noe som har hendt tidligere, altså starter teksten retrospektivt. Boka har også flere tilbakeblikk der hovedpersonen, Rowan, forteller om fortiden. Rowan er også jeg-fortelleren.

Hovedpersonen i «Knust Suppe» heter som sagt Rowan, og er en 15 år gammel jente. For to år siden døde Rowans storebror, Jack, noe som går hardt ut over både Rowan og hennes familie. Faren flytter ut, moren blir svært deprimert og er stort sett sengeliggende hele tiden. Rowan tar derfor omsorgen for sin lillesøster Stroma, hun lager mat, handler inn det mest nødvendige, rydder og vasker klær. Hun tar rett og slett ansvaret for alt det som foreldre vanligvis skal ha ansvar for, og dette er noe hun prøver å skjule for sin far.

Handlinga i boka forgår i moderne tid i London, og ofte i familiens hus som befinner seg i en liten «kjedelig» gate. I gata der de bor står husene tett, og den nærmeste naboen deres er en gammel sladredame, som tidligere brukte å være barnevakt for både Rowan, Jack og Stroma. Selv om Rowan, Stroma og moren deres ikke bor langt unna landeveier med flere gårder, grønn natur og trær, er det ikke mye natur i området der de bor.

Boken starter med å fortelle om en hendelse i en dagligvarebutikk der en tenåringsgutt litt eldre enn Rowan gir henne et bildenegativ han hevder hun har mistet. Rowan nekter for dette, men for å unngå oppstyr i den folksomme butikken sier Rowan takk og tar imot negativet. Rowan ønsker å finne ut av hva som er på bildet, og når en eldre jente som så Rowan motta bildenegativet tilbyr seg å hjelpe Rowan med å finne ut hva som skjuler seg på negativet, takker ikke Rowan nei. Rowan og jenta, Bee, får raskt god kontakt. Etter hvert klarer jentene å finne ut hva som skjuler seg på bildenegativet, og det viser seg at det er et bilde av Rowans døde bror, Jack. Rowan forstår ikke hva det skal bety, for hun vet at hun aldri verken har hatt eller mistet bildenegativet. Hun ønsker å finne ut hva sammenhengen er, og oppsøker derfor gutten i butikken. Etter mye fram og tilbake, klarer Rowan å finne gutten. Gutten, Harper, er bare på ferie i London, og bor midlertidig i en gammel ambulanse. Harper sier bestemt at han så Rowan miste bildenegativet, men er dette sant? Rowan og Harper utvikler et nært vennskap som skal komme til å bety mye. Det samme gjør vennskapet til Bee. For hvem er Bee egentlig? Trygge, rolige Bee, som alltid er der for Rowan, hun som gjerne hjelper til med å passe Sroma. Bee har flere hemmeligheter, både gode og vonde, og hjemme hos Rowan skjer det hendelser som tilslutt ender med et svært alvorlig sykehusopphold.

Boka har en åpen slutt. Vi får vite alle «hemmelighetene» og skjulte hendelsene man gjennom hele boken ønsker å finne ut av, men vi får allikevel ikke vite hva som kommer til å skje videre. Vi får ikke vite hvordan menneskene i boken reagerer når de får høre de «store nyhetene», og vi må selv tenke oss til hva som skjer videre.

Jeg synes handlingen i boka både var svært interessant og underholdende. «Knust Suppe» er dramatisk, og inneholder mye følelser. Den er realistisk, men er også ganske trist til tider. Det er en spennende bok som man ikke ønsker å legge fra seg. Boka starter midt i handlingen og fortsetter derifra gradvis veldig spennende. Etter hvert som man får nye svar, kommer nye spørsmål, og dette er absolutt med på å opprettholde spenningen. Avsløringen av Bees hemmeligheter er helt klart et vendepunkt i boka, og den ble etter min mening bare bedre og bedre etter hvert som jeg leste.

Boka er skrevet i fortid, men inneholder mange replikker noe som gjør at det virker som om den er skrevet i nåtid. Språket i boka er veldig bra, og det er veldig lett å forstå hva forfatteren mener. Boka er skrevet i normalprosa.

«Knust Suppe» består av 187 sider, og 21 kapittel. Bokomslaget på boka er veldig kreativt og morsomt. Forsiden ser ut som et postkort, og tittelen på boka er skrevet med fet, grønn skrift. Resten av bokomslaget består av fargene rød, blå og hvit.

Jeg likte boka veldig godt, fordi den er realistisk, underholdende, morsom og litt trist på samme tid, men det beste med hele boka er at spenningsnivået er høyt gjennom stort sett hele boka. Den er så spennende at når man først har begynt å lese, klarer man nesten ikke slutte. «Knust Suppe» er ei fantastisk bok for deg som liker realistiske, underholdende ungdomsbøker. Jeg anbefaler boka på det høyeste, men den passer kanskje aller best til jenter mellom 14 og 18 år.

Elev e/f

Gunnhild Corwin: Idas dans – en mors beretning

idas dansEn av de sterkeste bøkene som noensinne er skrevet, skjuler seg bak tittelen «Idas dans – en mors beretning». Boken er en biografi skrevet av Gunnhild Corwin, mor til dødssyke Ida, som lever i frykten om at kreften en dag skal ta knekken på datteren. Boken er en fabelaktig bok som virkelig beskriver hva ordene sorg, motgang, familie og ikke minst, kjærlighet, er. Boken er gitt ut av forlaget Dinamo i 2005.

Boken handler først og fremst om Ida, hovedpersonen i boken. Ida hadde tidligere vært en livlig og aktiv 18-åring, som brant for ballettdansing, kjæresten og sine beste venner. Kreften kom brått på da Ida og moren var på sykehuset for å ta noen tester på noe de trodde var kyssesyken. Sammen med både venner og familie går de inn i en ny reise i kampen mot kreft, langt vekk fra alt som er godt og kjent. Moren Gunnhild, blir en veldig sentral støttespiller, den sterkeste av dem alle. Hun føler seg så liten i forhold til den sterke sykdommen, men vet at hun må stille opp for datteren. Hun definerer seg selv flere gang som «verdensmesteren», den som klarer alt og aldri går i møte med murveggen. Det er det hun må være for Ida. Hun kan ikke bryte sammen, Ida trenger henne.

Sammen med «verdensmesteren» har Ida flere gode støttespillere. Pappa Bjarne er alltid god å ha, og passer alltid på pappas prinsesse. Selv om han noen ganger rømmer på jakt for å få en pause fra all kreften (selvfølgelig med tillatelse fra hans prinsesse), vet Ida at pappa alltid er der for henne. Ida er ikke bare pappas prinsesse, men også Jonas. Jonas er Idas kjæreste, men for familien Corwin er han mer som en sønn.

Ellers får Ida mye hjelp fra resten av familien. Søster Vibeke, som er utdannet helsesøster, hjelper stadig til med blodprøver og diverse, noe som gjør det mye lettere for Ida å være hjemme når hun føler for det. Sykehuset gjør meg kvalm og gir meg en følelse av døden, var noe Ida ofte sa og ga uttrykk av i boken. Ved at Ida ofte har den muligheten til å være hjemme, er det med på å gjøre familiebåndene sterkere. Søster Cecilie er også sentral i boken. Sammen med sitt barn er de ofte på besøk hos Ida. Tanterollen er viktig for henne og er til god hjelp når sykdommen er på sitt verste. Familie er et begrep som står sterkt i boken. Det bygges også opp gjennom denne skrevne biografien. Til sammen danner de et team, et team som står sammen når livet ikke er en dans på roser. Nemlig «Team Corwin».

Ida har også mange gode venner som hun vet stiller opp når hun vil ha noen som står litt utenfor sykdommen å snakke med. Bestevenninne Anniken er en av dem, men vet også når det er lurt å gi Ida litt tid for seg selv. Det er noe hele familien Corwin sitter stor pris på.

Det er store kontraster mellom miljøene i boken. Ida går fra å leve et aktivt liv der hun var i fysisk aktivitet store deler av dagen gjennom skole, dans og andre sosiale aktiviteter, til et liv som omhandler en sykdom som setter stort preg på hennes livsstil og gjør det slik at hun må tilbringe store deler av dagen i en sykehusseng. En aktiv mor som elsket jobben sin har også gått over til et annet miljø som inneholder hjemmekontor og sykehusbesøk hver dag. Ida kjemper mot en slik kraftfull sykdom, noe som gjør at også kontrasten mellom liv og død er sterk, og veldig brutal. Hun hopper flere ganger fra det ene stadiet til det andre. Av og til ender hun også i midten, i gråsonen, hvor alt kan skje og ingen vet når det smeller. Livet og å leve får plutselig en annen betydning, og det handler om å leve i nuet. «Det kommer en dag i morgen» er ikke et ordtak som familien Corwin lenger kan stole på. Ida, sammen med familien, blir dermed satt i et helt annet lys enn det hun har vært vant til.

Handlingen foregår for det meste hjemme i Mariesvei, hvor Ida, mamma, pappa og bror bor. Vibeke og Cecilie, sammen med familien, og Jonas er ofte innom. Mest for å besøke Ida, men også for sosiale sammenkomster når det arrangeres. Handlingsrommet er fra start til slutt på Idas sykdom, noe som tilsvarer rundt ett år.

Det blir reflektert mye rundt og om sykdommen. Boken inneholder mye fakta om leukemi, om hvordan sykdommen opptrer, hva den fører til, forskjellige bivirkninger og hva som må til og hva som må gjøres. Det er også et kapittel i boken, «Leukemiens sanne ansikt», der Gunnhild forteller mye fakta om selve sykdommen og hva som gjør det til en slik brutal ødeleggelse på kroppen. Boken kan også presenteres som faglitteratur på grunn av innholdet og faktaopplysningene om sykdommen.

Idas og familiens frykt ovenfor sykdommen og døden er  tema gjennom disse 300 sidene av boken. Idas tanker om døden er tatt med, noe som løfter nivået på boken enda høyere. Vi lesere får høre tanker om kreften innenfra, fra en person som går igjennom den utenkelige kampen for oss alle. En kamp som vi alle tenker «Nei, det hender jo ikke med meg».

Gunnhild og Ida utvikler et sterkt mor-datter forhold gjennom boken. De reflekterer ofte sammen om Idas tanker om døden og hvordan «det perfektet stedet» må være. Ida deler også sine tanker om hvordan hun tror mor vil takle døden, og formulerer det slik at det er en av hennes største bekymringer. Eksempler på disse bekymringene er: «Alle sier at det å miste et barn er det verste noen kan oppleve. (..) Jeg vil ikke gå fra deg, mamma. Jeg vil ikke at du skal få det vondt.»

Vi kan også få et innblikk i hva sykdommen gjør med en person. Hvordan en person sakte men sikkert brytes ned mentalt, og får store belastninger både på seg selv og dens selvbilde. Et utdrag fra Idas dagbok er tatt med i boken, der hun reflekterer over akkurat dette. «Min største frykt nå er vel å miste meg selv. (..) Det er vanskelig å se seg selv i speilet når jeg vet at personen som stirrer tilbake, er en kreftsyk utgave av meg selv.»

Dette er en viktig bok, fordi den omhandler så ufattelige mange viktige tema. En viktig bok om kreft, sinne, latter, sorg og død, men også om ubeskrivelig kjærlighet og kampvilje fra de som står midt i og utenfor kampen mot kreft. Den reflekterer over liv og død på en sterk måte, og viser virkelig hvor fort livet kan bli snudd opp ned. At det er viktig å leve der og da er også noe som virkelig kommer godt fram i boken. Dette er en bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Boken har gitt meg et annet syn på enkelte ting i livet, og den setter virkelig merker etter seg.

elev vg1 e/f

Sanne Munk Jensen: En dag skinner sola også under hundens hale

En dag skinner solaBoka jeg har lest heter «En dag skinner sola også under hundens hale» og er skrevet av Sanne Munk Jensen. I Norge ble den utgitt av Cappelen Damm 1. april 2008. Dette er en ungdomsroman som i følge forlaget passer best til ungdom mellom 14 og 18 år.

Handlinga foregår flere steder. I en dansk liten by, i København og på en internatskole på et lite sted i Danmark. Omgivelsene er ikke veldig detaljert beskrevet, men jeg klarer likevel å se for meg omtrent hvordan det må se ut. Vi skifter mellom Almas barndom og hennes liv som 20-åring, men noen betydelig endring i miljøet er det egentlig ikke. Handlingen foregår i vår tid.

Alma er hovedpersonen i boka, og har en polsk mor og dansk far. Hun er mellom 18 og 25 år gammel og bor i Danmark. I løpet av boka får vi flere glimt fra barndommen og ungdomstiden hennes. Alma har mot sin vilje tatt på seg rollen til moren, og passet på sin yngre søster Amelia. Alma har hatt det ganske tøft, og i slutten av boka skjer det en overraskende vending som viser at hun som følge av flere vanskelige opplevelser, kanskje ikke har det så bra som det blir gitt uttrykk for. Som leser sitter man igjen og lurer på hvor mye av det Alma har fortalt som virkelig har skjedd, og hva hun bare hare funnet på.

Almas mor er mildt sagt ute og kjører. Hun er fra Polen, og har ikke lenger kontakt med faren til Alma. Hun er alkoholisert, selvopptatt og ikke i stand til å ta seg av barna sine.

Amelia er Almas lillesøster, og likner mer på moren sin enn det Alma gjør. Hun begynner i ung alder med narkotika og alkohol, og rømmer flere ganger både fra moren og Alma. Moren til Amelia verken klarer eller vil ta vare på Amelia, så Amelia bor en stund sammen med Alma.

Tobi er kjæresten til Alma, og forholdet deres er til tider ganske ustabilt. De blir sammen, slår opp, og så videre. Men siden de ikke klarer å glemme hverandre innser de at det kanskje er meningen at de skal være sammen.

På internatskolen møter Alma Julie. Hun og Alma blir gode venninner. Det viser seg at Julie er lesbisk og forelsket i Alma. I løpet av boken blir Alma usikker på sin egen seksuelle legning, fordi hun mistenker at hun kan ha gjensidige følelser for Julie.

Bernt er stefaren til Alma, og kommer inn i livet hennes når hun begynner på internatskole. Jeg mener han er en viktig person å nevne, fordi han er snill og prøver å hjelpe Alma når moren ikke strekker til.

Boka handler om Almas liv fra hun er en liten jente til hun er rundt 20 år. Vi møter først Alma når hun er i tjueårene, og hun leter febrilsk etter søsteren Amelia, som er forsvunnet og som hun føler hun har sviktet. I løpet av boka gir hun oss tilbakeblikk på barndommen. På slutten av boka skjer det en overraskende vending som jeg tviler på at mange hadde sett skulle komme.

Da moren blir sammen med en ny mann, sender hun Alma på «Bisnapgård Efterskole», hvor hun møter Julie. De blir gode venner, og etter hvert viser det seg at Julie er lesbisk og forelsket i Alma. Alma vet ikke helt hvordan hun skal takle dette, for hun blir usikker på om hun også er lesbisk. Hun liker Julie, men på hvilken måte?

Når Alma begynner å studere i København møter hun Tobi. De blir sammen og er ennå sammen når Alma er i tjueårene. Forholdet deres er komplisert og de slår stadig opp med hverandre, for så å bli sammen igjen.

Det med at søsteren til Alma er borte, ligger gjennom hele boka rett under overflaten. Vi slipper liksom aldri fra det faktum at hun er forsvunnet og at Alma føler skyld for det. Først i slutten nøstes trådene sammen, og samtidig som man blir helt forvirret, skjønner man litt mer hvorfor boken er som den er. Det er helt klart noe med Alma som vi ikke får vite før i slutten av boka, og som har en hel del å si for hennes oppfatning av det som skjer rundt henne.

Fortellingen er både i fortid og «nåtid». Alma er i tjueårene i «nåtiden», men over halvparten av boken består av tilbakeblikk på barndommen hennes. Først kan det være litt forvirrende at hun stadig skifter mellom fortid og nåtid, men etter hvert blir det naturlig, og man tenker ikke over det.

Slutten har en vending som er veldig overraskende. Det er ikke en åpen slutt, fordi jeg får vite hvordan det går med nesten alle personene i historien, men likevel sitter jeg igjen med noen spørsmål. For eksempel: «Hvordan går det egentlig med Alma?» og «Får hun hjelp?»

Jeg synes handlingen til tider blir fortalt på en morsom måte, men samtidig har den en trist og kanskje litt bitter undertone. For eksempel når Alma forteller at hun hater moren: «Og det gjorde jeg virkelig. Jeg hatet henne. Kanskje det ikke var fordi hun var ond. Og kald og beregnende, og følelsesløs, uintelligent og sosialt handikappet.»

Dette er tross alt ikke en koselig historie som blir fortalt. Både moren og søsteren Amelia er begge ute på kjøret og dette har gjort at Alma har blitt fortere voksen enn mange andre på hennes alder. Historien blir fortalt på en realistisk måte, og det som skjer er dessverre noe som godt kunne hendt i virkeligheten.

Sanne Munk Jensen skriver på en enkel og forståelig måte, men det blir samtidig ikke simpelt, og jeg liker måten hun hopper fra fortid til nåtid på. Det er både korte og lange setninger, og jeg synes det er greit at hun varierer, slik at språket ikke blir forutsigelig og kjedelig. I tillegg er det replikker og dialog, noe som gjør at vi slipper 200 sider med handlingsreferat. Siden boken er skrevet fra Almas synsvinkel blir det veldig subjektivt. Når personene blir beskrevet er det viktig at man husker på dette, det at det er hva Alma synes om dem som blir beskrevet. Derfor må man ta det med en klype salt om personene blir beskrevet som slemme eller forferdelige mennesker.

Jeg likte boken fordi jeg syntes den fortalte en bra historie, og jeg likte måten forfatteren vendte om på nesten alt på slutten. Det viser hvor mye makt forfatteren har over leseren. Selv om historien til tider er trist og dyster, synes jeg den viste bra at selv om man har dårlige utgangspunkt er det mulig å ende opp noenlunde bra. Det som er litt morsomt er at vi har fått møte forfatteren av boka, Sanne Munk Jensen. Hun fortalte at historien har tatt utgangspunkt i en mor og hennes to døtre. Disse to døtrene har samme mor, men utvikler seg til å bli to helt forskjellige personer. Jeg synes det var spennende at hun tatt utgangpunkt i noe hun faktisk har hørt om. På originalspråket heter boken «En dag skinner solen også på en hunds røv». Forfatteren selv sier at hun ikke er fornøyd med at det danske ordet «røv» er blitt oversatt med «hale». Forlaget begrunnet det med at det å kalle det «ræv» ville blitt for vulgært. Jeg vil anbefale «En dag skinner sola også under hundens hale» til folk som ønsker å lese noe litt annerledes. Det er ikke en lykkelig historie, men den har sine lysglimt. Alt i alt en god bok.

Elev vg1 e/f

Referanser:Utdrag fra «En dag skinner sola også under hundens hale», side 183.

Varulvene i Montpellier av Jason

varulvene

  • Tittel: Varulvene i Montpellier
  • Forfatter: Jason (John Arne Sæterøy)
  • Utgitt i: 2010
  • Forlag: Magikon forlag
  • Sjanger: Skjønnlitterær tegneserie

Hovedpersonen i boka er Sven. Han er juveltyv og kler seg ut som varulv når han går ut for å stjele. Dette gjør han fordi han mener at folk blir redde og får panikk når de ser varulver, og dermed ikke får tid til å skyte eller ta bilde av han. Sven er ganske ensom og på fritiden liker han å spille sjakk. Han er forelsket i naboen sin, Audrey, men problemet er at Audrey allerede har en samboer.

Handlinga er lagt til en vakker og ganske stor by på sørkysten av Frankrike som heter Montpellier. I selve boka er byen skildret som en svært fin by med masse store og flotte bygninger og parker. Jeg legger spesielt merke til at Montpellier er en by med masse fin og spesiell arkitektur. Jeg tipper at tegneren har lagt stor vekt på å få fram den flotte arkitekturen i Montpellier. I tillegg får jeg inntrykk av at det er et varmt klima i byen når jeg leser og ser på bildene i boka. Store deler av handlinga foregår på toppen av de mange høye bygningene og husene i Montpellier. Men handlinga er også lagt til andre plasser i byen som på gata, i parken, på kirkegården, på stranda, i husene Sven er på tyvetokt i og rundt det godt brukte sjakkbrettet til Sven. Handlinga foregår i nyere tid og jeg får inntrykk av at det som forfatteren har fått frem i boka, skjer på sensommeren og høsten på 2000-tallet.

Boka starter med at Sven er på en av sine mange tyvetokter midt på natta i et hus i Montpellier. Han kryper inn vinduet, lister seg stille inn i stua og begynner å rote i noen skuffer.  Plutselig blir lyset i stua slått på, og eieren av huset trer inn i stua. Når hun ser at Sven er utkledd som varulv får hun panikk. Hun løper rundt i stua og roper. Sven hopper ut vinduet i en fei, løper hjem og legger seg. Neste dag våkner han til en kraftig overraskelse. Han er avbildet på forsiden av den lokale avisen midt i tyvetokten. Dette leser de ekte varulvene i Montpellier, og de liker absolutt ikke at en vanlig person kler seg ut som de. De kaller inn til et møte, og der bestemmer de seg for å prøve å drepe Sven.

Resten av boka handler om Svens intense kamp mot varulvene, i tillegg til hans følelser for nabojenta Audrey. Vil Sven klare å bekjempe varulvene samtidig som han klarer å kapre Audreys hjerte?

Fortellingen i denne boka er fortalt i en kronologisk rekkefølge. Det vil si at handlingene i boka skjer dag for dag etter hverandre, uten tilbakeblikk.

En vet ikke helt hva som skjer videre etter slutten og den er absolutt åpen for ulike tolkninger. Med andre ord er en åpen slutt!

Handlingen i boka er humoristisk, spennende, fantasifull og overnaturlig. Den er humoristisk, fordi karakterene i boka kommer med mange artige kommentarer som fikk meg til å le. I tillegg har tegneren tegnet karakterene og situasjonene i boka på en ganske humoristisk måte, så humor er absolutt et sterkt virkemiddel i boka. Jeg synes også boka er spennende. Det er nok mest på grunn av varulvenes jakt på Sven. Spenningen tar seg opp i slutten av boka når varulvene finner ut at de skal drepe Sven. Det siste jeg kan si om handlingen er at den er fantasifull og ganske overnaturlig, fordi forfatteren har brukt varulver sentralt i boka, noe som for meg er ganske så overnaturlig. Den er fantasifull fordi Sven kler seg ut som varulv når han skal ut på tyvetokt. I tillegg er det ganske fantasifullt at en stor del av handlingen finner sted på takene til de mange store bygningene i Montpellier.

Jeg synes språket er bra og i tillegg er den ganske kort og inneholder masse bilder.

Mitt inntrykk av boka har vært bra. Jeg likte boka, fordi forfatteren brukte mange av de virkemidlene jeg liker å lese om, for eksempel spenning og humor. Jeg må også rose han som har fargelagt bildene i boka. Det er en som går under pseudonymet Hubert. (Jeg fant ikke ut hva hans egentlige navn var). Han har brukt fine farger. Jason har selv illustrert boka. Han har tegnet karakterene og de ulike hendingene i boka på en fin og morsom måte.

Min konklusjon av boka er at det alt i alt var ei bra bok. Det som var bra med boka var blant annet virkemidlene som ble brukt, språket, tegningen og ikke minst spenningskurven som ble bygd gradvis opp helt fra starten av. Jeg vil absolutt anbefale denne boka. Jeg vil anbefale den til alle over 10 år, fordi de som er yngre enn dette vil nok ikke skjønner humoren i boken helt.

Terningkast: 5

Tobias, elev i vg1 e/f

Stephen King: Varulvens år

Er du interessert i Stephen Kings grøsserromaner? Kommer du kanskje fra utlandet og er ikke ennå så sikker i språket? En veldig god og lettlest bok av Stephen King heter Varulvens år. Det er en kort og spennende bok som er ikke er spesielt utfordrende verken språklig eller tematisk. Boka har ikke bare tekst, det finnes også mange illustrasjoner som gjør handlingen tydelig.

Varulvens årForfatteren av Varulvens år er altså Stephen King. Han er en veldig kjent amerikansk forfatter. Varulvens år inneholder illustrasjoner av Berni Wrightson, og disse tydeliggjør handlingen som allerede nevnt. I tillegg representerer illustrasjonene spennende kunst, og leseren blir trukket med i handlingen på grunn av bildene.

Boka er publisert i 1986 og er utgitt av Fredhøis Forlag A/S.

Handlingen utspiller seg i en by som heter Tarker’s Mills. De viktigste personene i fortellingen er Marty Coslaw og Pastor Lowe. Marty Coslaw er en ung gutt som sitter i rullestol. Lowe er pastor i stedets kirke. Boka handler om varulvens framferd og herjinger i 12 måneder. Hver fullmåne oppstår en varulv som angriper enkelte personer fra Tarker’s Mills. De aller fleste kan ikke forsvare seg mot varulvens angrep… de fleste… men det finnes en i boka som kan forsvare seg… han heter Marty Coslaw.

Men før så skjer rammer ulykken mange, og skrekken brer seg i byen.

Romanen kan leses som en kritikk av sider ved kirken. King vil kanskje gjøre det tydelig gjennom pastoren at personer knyttet til kirken ikke alltid er så entydige og gode som de ser ut. Kirken kan ha en fin fasade, men det ser kanskje ikke like bra ut på innsiden når vi undersøker enkeltindivider nærmere. Vi finner mange eksempler i både fortiden og nåtiden som beviser det.

Varulvens år er en kjempefin bok for ungdommer. Den fungerer også bra dersom norsk ikke er ditt morsmål. Jeg har bare bodd noen måneder i Norge, og følte romanen fungerte godt som en kombinasjon av språktrening og underholdning. Konflikten er lett å forstå, og språket er enkelt og lettlest. Handlingen er ikke noe spesiell rent litterært, men underholdende og spennende. På bakgrunn av dette vil jeg anbefale å lese Varulvens år.

Elev 1cd