Sanne Munk Jensen

Sanne Munk Jensen: En dag skinner sola også under hundens hale

En dag skinner solaBoka jeg har lest heter «En dag skinner sola også under hundens hale» og er skrevet av Sanne Munk Jensen. I Norge ble den utgitt av Cappelen Damm 1. april 2008. Dette er en ungdomsroman som i følge forlaget passer best til ungdom mellom 14 og 18 år.

Handlinga foregår flere steder. I en dansk liten by, i København og på en internatskole på et lite sted i Danmark. Omgivelsene er ikke veldig detaljert beskrevet, men jeg klarer likevel å se for meg omtrent hvordan det må se ut. Vi skifter mellom Almas barndom og hennes liv som 20-åring, men noen betydelig endring i miljøet er det egentlig ikke. Handlingen foregår i vår tid.

Alma er hovedpersonen i boka, og har en polsk mor og dansk far. Hun er mellom 18 og 25 år gammel og bor i Danmark. I løpet av boka får vi flere glimt fra barndommen og ungdomstiden hennes. Alma har mot sin vilje tatt på seg rollen til moren, og passet på sin yngre søster Amelia. Alma har hatt det ganske tøft, og i slutten av boka skjer det en overraskende vending som viser at hun som følge av flere vanskelige opplevelser, kanskje ikke har det så bra som det blir gitt uttrykk for. Som leser sitter man igjen og lurer på hvor mye av det Alma har fortalt som virkelig har skjedd, og hva hun bare hare funnet på.

Almas mor er mildt sagt ute og kjører. Hun er fra Polen, og har ikke lenger kontakt med faren til Alma. Hun er alkoholisert, selvopptatt og ikke i stand til å ta seg av barna sine.

Amelia er Almas lillesøster, og likner mer på moren sin enn det Alma gjør. Hun begynner i ung alder med narkotika og alkohol, og rømmer flere ganger både fra moren og Alma. Moren til Amelia verken klarer eller vil ta vare på Amelia, så Amelia bor en stund sammen med Alma.

Tobi er kjæresten til Alma, og forholdet deres er til tider ganske ustabilt. De blir sammen, slår opp, og så videre. Men siden de ikke klarer å glemme hverandre innser de at det kanskje er meningen at de skal være sammen.

På internatskolen møter Alma Julie. Hun og Alma blir gode venninner. Det viser seg at Julie er lesbisk og forelsket i Alma. I løpet av boken blir Alma usikker på sin egen seksuelle legning, fordi hun mistenker at hun kan ha gjensidige følelser for Julie.

Bernt er stefaren til Alma, og kommer inn i livet hennes når hun begynner på internatskole. Jeg mener han er en viktig person å nevne, fordi han er snill og prøver å hjelpe Alma når moren ikke strekker til.

Boka handler om Almas liv fra hun er en liten jente til hun er rundt 20 år. Vi møter først Alma når hun er i tjueårene, og hun leter febrilsk etter søsteren Amelia, som er forsvunnet og som hun føler hun har sviktet. I løpet av boka gir hun oss tilbakeblikk på barndommen. På slutten av boka skjer det en overraskende vending som jeg tviler på at mange hadde sett skulle komme.

Da moren blir sammen med en ny mann, sender hun Alma på «Bisnapgård Efterskole», hvor hun møter Julie. De blir gode venner, og etter hvert viser det seg at Julie er lesbisk og forelsket i Alma. Alma vet ikke helt hvordan hun skal takle dette, for hun blir usikker på om hun også er lesbisk. Hun liker Julie, men på hvilken måte?

Når Alma begynner å studere i København møter hun Tobi. De blir sammen og er ennå sammen når Alma er i tjueårene. Forholdet deres er komplisert og de slår stadig opp med hverandre, for så å bli sammen igjen.

Det med at søsteren til Alma er borte, ligger gjennom hele boka rett under overflaten. Vi slipper liksom aldri fra det faktum at hun er forsvunnet og at Alma føler skyld for det. Først i slutten nøstes trådene sammen, og samtidig som man blir helt forvirret, skjønner man litt mer hvorfor boken er som den er. Det er helt klart noe med Alma som vi ikke får vite før i slutten av boka, og som har en hel del å si for hennes oppfatning av det som skjer rundt henne.

Fortellingen er både i fortid og «nåtid». Alma er i tjueårene i «nåtiden», men over halvparten av boken består av tilbakeblikk på barndommen hennes. Først kan det være litt forvirrende at hun stadig skifter mellom fortid og nåtid, men etter hvert blir det naturlig, og man tenker ikke over det.

Slutten har en vending som er veldig overraskende. Det er ikke en åpen slutt, fordi jeg får vite hvordan det går med nesten alle personene i historien, men likevel sitter jeg igjen med noen spørsmål. For eksempel: «Hvordan går det egentlig med Alma?» og «Får hun hjelp?»

Jeg synes handlingen til tider blir fortalt på en morsom måte, men samtidig har den en trist og kanskje litt bitter undertone. For eksempel når Alma forteller at hun hater moren: «Og det gjorde jeg virkelig. Jeg hatet henne. Kanskje det ikke var fordi hun var ond. Og kald og beregnende, og følelsesløs, uintelligent og sosialt handikappet.»

Dette er tross alt ikke en koselig historie som blir fortalt. Både moren og søsteren Amelia er begge ute på kjøret og dette har gjort at Alma har blitt fortere voksen enn mange andre på hennes alder. Historien blir fortalt på en realistisk måte, og det som skjer er dessverre noe som godt kunne hendt i virkeligheten.

Sanne Munk Jensen skriver på en enkel og forståelig måte, men det blir samtidig ikke simpelt, og jeg liker måten hun hopper fra fortid til nåtid på. Det er både korte og lange setninger, og jeg synes det er greit at hun varierer, slik at språket ikke blir forutsigelig og kjedelig. I tillegg er det replikker og dialog, noe som gjør at vi slipper 200 sider med handlingsreferat. Siden boken er skrevet fra Almas synsvinkel blir det veldig subjektivt. Når personene blir beskrevet er det viktig at man husker på dette, det at det er hva Alma synes om dem som blir beskrevet. Derfor må man ta det med en klype salt om personene blir beskrevet som slemme eller forferdelige mennesker.

Jeg likte boken fordi jeg syntes den fortalte en bra historie, og jeg likte måten forfatteren vendte om på nesten alt på slutten. Det viser hvor mye makt forfatteren har over leseren. Selv om historien til tider er trist og dyster, synes jeg den viste bra at selv om man har dårlige utgangspunkt er det mulig å ende opp noenlunde bra. Det som er litt morsomt er at vi har fått møte forfatteren av boka, Sanne Munk Jensen. Hun fortalte at historien har tatt utgangspunkt i en mor og hennes to døtre. Disse to døtrene har samme mor, men utvikler seg til å bli to helt forskjellige personer. Jeg synes det var spennende at hun tatt utgangpunkt i noe hun faktisk har hørt om. På originalspråket heter boken «En dag skinner solen også på en hunds røv». Forfatteren selv sier at hun ikke er fornøyd med at det danske ordet «røv» er blitt oversatt med «hale». Forlaget begrunnet det med at det å kalle det «ræv» ville blitt for vulgært. Jeg vil anbefale «En dag skinner sola også under hundens hale» til folk som ønsker å lese noe litt annerledes. Det er ikke en lykkelig historie, men den har sine lysglimt. Alt i alt en god bok.

Elev vg1 e/f

Referanser:Utdrag fra «En dag skinner sola også under hundens hale», side 183.

Velskriven ungdomsroman

Eg har lese boka En dag skinner solen også under hundens hale, som er skriven av den danske forfattaren Sanne Munk Jensen. Dette er hennar andre ungdomsroman og den var stor på marknaden då den blei gitt ut i 2008. Boka er skriven på dansk, men har blitt omsett til norsk av Sverre Knudsen. Boka er også omsett til mange andre språk, og har vunne mange prisar og fekk Gyldendals store Børne- og Ungdomspris. Forlaget som har gitt ut boka er Cappelen Damm.

«Per-fucking-fekt! En gudbenådet realistist forfatter.»
– Kari Sønsthagen, Berlingske Tidende

I boka blir vi kjent med den polsk-danske jenta, Alma. Alma er ei artig jente med mykje sjølvironi. Ho har mange problem med blant anna kjærasten Toby, forelskinga i bestevenninna Julie, den problemfylte mora og ikkje minst slit ho med minste systera si. Systera til Alma heitar Amelia. Amelia har verkeleg ikkje kontroll på livet sitt og ho hamnar alltid oppi ein eller annan form for trøbbel. Alma føler seg plikta til å ta vare på henne ettersom mora ikkje stiller opp for dei.

Temaene som blir tatt opp i boka er blant anna familieforhold, ungdomstid og seksualitet. Språket i boka er røft og veldig direkte. Forfattaren bruker mykje bannskap, mange morosame samanlikningar, detaljrike beskrivingar og nye ungdommelege utrykk. Fleire gongar i boka kallar ho for eksempel barberhøvelen for buskryddaren og moras mange kjærastar for trøstepikkar.

Boka er skriven på ein nokså uvanleg og spennande måte. Den er delt opp i tre forskjellige delar som kryssar kvarandre fleire gongar i løpet av boka. Desse tre delane tar for seg tre forskjellige periodar av livet til Alma.  Den eine delen er ifrå då Alma var ei lita jente i barneskolealder, den andre frå då ho gjekk på internatskule og den siste er frå notida. Det blir tatt utgangspunkt i notida, men dei andre delane er likevel ikkje skrivne som tilbakeblikk. Verknaden av dette er at boka blir meir interessant å lese.

Tittelen, En dag skinner sola også under hundens hale, er spennande og gjer at vi allereie i starten skjønner at her handlar det om noko dystert. Det var moras kjærast, Bent, som brukte dette utrykket. I fleire forskjellige samanhengar drar han fram dette utrykket, og etter kvart blir Alma utruleg lei av at han alltid seier dette. Ein gong blir ho til og med irritert på han, men i slutten av boka skjønner ho meininga med det og at det eigentleg er eit ganske godt utrykk. Meininga med tittelen er at sjølv om livet ser mørkt ut nokre gongar, så vil det gå bra til slutt.

Sanne Munk Jensen har skrive ei knallgod ungdomsbok. Utifrå språket å dømme er det tydeleg at det er til ungdom ho skriv. Sjølv om nokre delar av boka var absurde og barnslege, blei ikkje boka i seg sjølv det. Skildringane av miljø og personar var svært bra. Eit eksempel frå boka er når Alma skal beskrive moras nye kjærast, Bent:

«Han het Bent og var blek, halvskallet og pære dansk. Han snakket en god del mer enn det Vlad hadde gjort, men stemmen hans var så hul og spinkel at det egentlig hadde vært ønskelig om han også hadde holdt smella.»

Handlinga i boka er dyster og det oppstår stadig fleire problem som er vanskelege å løyse. Dei dystre hendingane og problema blir lagt fram på ei morosam og useriøs måte, til trass for at mykje av det er ganske alvorleg.

På forfattarbesøket fortalte Sanne Munk Jensen at denne boka blei ho inspirert til å skrive etter å ha møtt ei polsk dame som hadde to døtrer. Sjølv om begge døtrene hadde hatt ein lik oppvekst så var dei blitt til heilt to forskjellige jenter. Sanne fortalte også det at ho ikkje likte bøker som berre inneheldt eitt problem som var lett å løyse, det burde vere mykje drama og vanskelege problem. Dette var lett å skjønne når eg las boka fordi Alma fekk store utfordringar og problema hopa seg opp utan at nokon av dei blei løyst.

Når eg begynte å lese boka syntest eg den var merkeleg og eg likte den ikkje noko særleg, men etter kvart som eg las blei den berre betre og betre. Slutten av boka var kjempegod og kom som svært uventa. Boka er lettlesen og har eit enkelt språk.  Noko av det eg likte best med boka var at språket var så direkte og at den inneheldt ei rekke kraftfylte utrykk. Boka er jo som tidlegare sagt, ein ungdomsroman. Eg vil anbefale den for ungdom i aldersgruppa 15-18 år. Er du ute etter ei morosam bok kor ikkje alt er som «ein dans på roser» er dette ei bok for deg.

Av Ida 11STB