Norsk litteratur

Oppvekst på livets skyggeside

Er du en av dem som liker historier fra virkeligheten? I så fall anbefaler jeg et knippe oppvekstskildringer fra livets skyggeside. Det er ikke helt mørk her. Det går bra med de fleste personene, og det er jo interessant og lærerikt å lese om miljøer man ikke kjenner så godt til fra før.

Første bok er jeg anbefaler er Hillbilly elegy av J. D. Vance. Boka kom på engelsk i 2016, på norsk i 2017. Den engelske utgaven har vi på biblioteket. Den norske kan du lese i Bookbites. Hillbilly elegy gir innblikk i livet på bunnen av den hvite arbeiderklassen i USA. Boka kan best beskrives som tv-serien UxA i bokform, men med på kjøpet får du en sterk oppveksthistorie og en klassereise. Boka er filmatisert og ligger på Netflix.

I Tara Westovers Educated (2018) skal vi til et lukket prepper- og mormonermiljø på landsbygda i Idaho. Westover var 17 år første gang hun satte sin fot i et klasserom, og boka skildrer en oppvekst i en mormoner-familie, med en psykisk syk, voldelig, kontrollerende far med en fiks idé om at undergangen nærmer seg. Hvordan det amerikanske samfunnet kan tillate at grupper isolerer seg til de grader fra samfunnet, er et mysterium, men kanskje er vi ikke stort bedre i Norge? Educated er ei bok du lærer mye av, samtidig som det er kjekt å lese om ei ressurssterk jente som kommer seg frem i verden på tross av alle prøvelsene. Bokas tittel er illustrerende, veien til frihet går gjennom utdannelse. Biblioteket har boka på norsk og på engelsk.

Også Unorthodox (2012) av Deborah Feldman skildrer en oppvekst i et konservativt religiøst miljø. Denne gangen skal vi til det ultraortodokse jødiske Brooklyn. I likhet med Westover, går Feldmans vei til frihet gjennom utdannelse. Det er derfor ikke så rart at enkelte grupper er motstandere av nettopp det. Unorthodox er ikke like sjokkerende som Educated, men også her lærer du om et miljø du kanskje ikke kjenner til fra før. Boka er filmatisert og ligger på Netflix. Den engelske utgaven finner du på biblioteket. Den norske kan du lese i Bookbites.

Siste bok i denne omgangen er norsk. I Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Ann-Britt Harsem skal vi til et lukket læstadiansk miljø. Dette er en rystende historie om en oppvekst på livets skyggeside. Temaet i denne boka er først og fremst seksuelle overgrep, men også her lærer man mye om et miljø man ikke kjenner. Det Unorthodox, Educated og Den mørke hemmeligheten i Tysfjord har til felles, er at de skildrer omsorgssvikt i lukkede miljøer. På grunn av begrenset kontakt med storsamfunnet, kan det holdes skjult. Lenge.

God lesing!  

Last ned appen, logg inn med Feide via Troms og Finnmark fylkeskommune
Reklame

Dødens spill av Anne Elvedal

Rebekkas far dør i en ulykke, og noen dager senere finner Rebekka et åndebrett på kontoret hans. Hun tar det med seg hjem og tester det ut sammen med kusina si. Jeg trenger vel ikke å si at de får kontakt? Rebekka avbryter seansen i panikk, men kontakten brytes likevel ikke. Var den kanskje der allerede? Stadig vekk fornemmer Rebekka farens tilstedeværelse, men hva er det han forsøker å fortelle henne? Ble han virkelig drept slik som åndebrettet påstår? Rebekka er en nysgjerrig og rettskaffen sjel, så da politiet avslutter etterforskninga og konkluderer med at farens dødsfall var en ulykke, tar Rebekka saken i egne hender…

Dødens spill er en krimgrøsser med mye fart og spenning. Det er mange tråder som skal nøstes opp, og saken tar flere uventede vendinger mot slutten. Boka er mer spennende enn den er skummel, uten at det gjorde noe, og som bonus inneholder den en kjærlighetshistorie med et ekstramysterium. Rebekka blir nemlig forelsket i gutten som er på besøk hos onkelen og kusina. Men hvem er han? Og hvorfor er det akkurat som om hun har møtt han før? 

Dødens spill er første bok i en planlagt trilogi for ungdom. Boka er frittstående, så man trenger i utgangspunktet ikke å bli med videre. Selv elsket jeg boka og ble så tatt på senga av den uventede, vakre cliffhangeren på slutten at jeg utvilsomt kommer til å kaste meg over neste bok. Flott underholdning for grøsserentusiaster i alle aldre.

Dødens spill er forfatterens første roman.

Bibliotekari

  • Dødens spill
  • Anne Elvedal
  • Roman, ungdom
  • Cappelen Damm, 2020
  • 352 s.

Lars Saabye Christensen: Byens spor

Som så ofte i Lars Saabye Christensens romanunivers blir vi tatt med til Oslo vest. Handlingen starter rett etter krigen og gir oss en fortelling preget av stillferdig hjertevarme. Flere anmeldere peker på denne romanen som Saabye Christensen på sitt beste, og da er det fint å merke seg at Byens spor er første bok i en trilogi.

Vi møter Ewald og Maj Kristoffersen og deres sønn Jesper, enkefru Vik, antikvariatsbokhandler Olaf Hall, hans stesønn Bjørn Stranger og pianisten Enzo Zanetti. Jesper er, slik vi ofte ser i Saabye Christensens romaner, en ung mann som er litt annerledes enn andre gutter. Han og de kvinnelige karakterene holder drivet i fortellingen oppe. Særlig er moren Maj sentral. Hun er som kvinner flest på den tiden hjemmeværende husmor, men engasjerer seg også sterkt i Røde Kors. Her bidrar referater fra lokallagets arbeid, integrert i hele romanen, som et viktig innblikk i livsvilkårene på 1940-tallet. Ved å la de kvinnelige karakterene være sentrale i fortellingen settes også fokus på de som ikke ruver mest i samfunnet, men som likevel er uvurderlige bidragsytere.

Både miljøet og karakterene trer fint fram. Lars Saabye Christensen skriver et enkelt, men likevel ladd og musikalsk språk. Leseren dras inn i fortellingen, man både humrer og ler, samtidig som den stillferdige sårheten som er så typisk for Saabye Christensen skinner gjennom teksten.

Unn deg en fin leseopplevelse – lån romanen!

  • Lars Saabye Christensen
  • Byens spor
  • Roman, voksen
  • Cappelen Damm, 2017
  • 441 s.

Norsklærer, Kirsten Elisabeth Larsen

Hyperaktuell roman om syriafarere

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et langt intervju med en returnert fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. I etterordet til romanen sier Vitanza at boka er basert på kildens historie, men han understreker samtidig at «det er lagt inn større eller mindre grad av fiksjonalisering, både fra kildens og forfatterens side». Blant annet er navnet og fødestedet til fortelleren endret.

Bokas tittel er hentet fra farvelscenen mellom Abdi, Tariq og kameraten Carlos: «vi ses inshallah, i dette livet eller det neste». Abdi var kameraten til hovedpersonen Tariq. Han omkom i krigen i likhet med Carlos, som reiste til Syria på et litt senere tidspunkt.

Boka handler om årene før avreisen til Syria, selve krigen og Tariqs refleksjoner i ettertid. Tariq, som er andregenerasjonsinnvandrer, klarer i likhet med mange av vennene sine ikke å finne seg til rette i Norge. Allerede på skolen begynner han å selge dop, senere tar han seg en deltidsjobb på et butikklager i Sverige, rett over grensa fra hjemstedet Halden. Hovedbeskjeftigelsen hans er imidlertid langing. Religionen blir på en måte redninga fra dopmiljøet, men derfra går veien til et radikalt antivestlig, islamistisk miljø.

Boka er hyperaktuell og viser hvorfor en del unge muslimer er så mottakelig for radikal islamisme. Hva det er som gjør at de velger denne veien fremfor en mer forsonlig retning. Språket er dialektpreget, men teksten har en del fremmedord som vi heldigvis finner forklart i ordlista bakerst i boka. I motsetning til i mange andre biografiske romaner, blir forfatteren i Dette livet eller det neste nærmest synlig i sitt fravær. Kun Tariqs del av dialogen er nedtegnet:

Men læreren gadd ikke forklare. «Sånne som dere skjønner ikke en dritt uansett, det eneste dere lærer der dere kommer fra, er hvordan man sprenger seg i lufta»

Jo, han sa det.

Historien er både tankevekkende og aktuell, og den understreker hvor viktig integrering er.

Litt om forfatteren: Demian Vitanza er norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med romanen Urak. Dette livet eller det neste er hans tredje roman.

  • Demian Vitanza
  • Dette livet eller det neste
  • Biografisk roman, voksen
  • Aschehoug, 2017
  • 342 s.

Les mer hos:

 

Bibliotekari

 

 

 

Kjempefin roman om panikkangst og hypokondri

Linn Strømsborg (f. 1986) er litteraturformidler og forfatter og jobbet i bokhandel før hun ble forfatter på heltid. Strømsborg debuterte med novellesamlinga Roskilde i 2009. I 2013 kom romanen Furuset. Du dør ikke er hennes andre roman.

Hovedpersonen i Du dør ikke, Eva, lider av panikkangst og hypokondri. Hun isolerer seg mer og mer fra vennene sine, overlever så vidt i jobben og bruker all fritida si på å jogge. På sett og vis forsøker hun vel å løpe fra problemene sine, men panikken og angsten for sykdom blir stadig mer påtrengende.

Du dør ikke er en stillferdig og velskrevet roman om en ung kvinne som har gått seg bort i livet sitt, som ikke tar ordentlig tak i problemene sine og som overlever fra dag til dag. Boka er skrevet i førsteperson og tar for seg en relativt kort periode av livet til hovedpersonen. Teksten er lett å henge med i og det er mye luft mellom de relativt korte kapitlene. Jeg likte boka veldig godt og anbefaler den både som lystlesning og til fordypningsoppgaven på vg3 sammen med en annen roman som tar for seg sykdom og eksistensielle problemer.

Bibliotekari

Mona Høvring: Camillas lange netter

Camillas lange netterMona Høvrings roman Camillas lange netter (2013) ser svært så beskjeden ut, liten og tynn som den er. En god tekstopplevelse trenger imidlertid ikke bero på tekstlengde. Høvrings poetiske språk, originalitet, innsikt og intensitet gjør dette til en fortettet og vakker roman som beveger seg langt utover det vesle formatet hun har gitt den.

Romanen tar for seg tekstfragmenter fra I de lange netter (1862) av Camilla Collett. Utvalget er nennsomt og klokt gjort. Hun makter å hente fram det innerste av Colletts tanker og levendegjøre originalteksten, uten at det blir nitidig parafrase eller kunstig. Romanen er skrevet i jeg-form, og makter å forene Colletts dagbokliknende jeg-stemme med et moderne jeg. Tematisk blir dette en fortelling om å være ung jente og kvinne, om lengsel og håp, vennskap, liv og død, om forhold til egen familie og ikke minst om egen stridighet og sårbarhet. Slik åpner Høvring med hengivenhet Colletts tekst for en moderne leser. Men like mye er dette en roman som berører grunnleggende livsbetingelser uavhengig av tid.

Høvring er også poet, noe språket i romanen er sterkt farget av. Hun skriver samnorsk, et valg som ikke er spesielt vanlig i dag. En kunne kanskje tro at dette ville skape et brudd med originalteksten, men så skjer ikke; snarere tvert om. Det jeget som klinger sammen med Colletts stemme er preget av musikalitet, originalitet og autoritet. Opplevelser, tanker og situasjoner trer tydelig fram gjennom bildespråket og det bevisste utvalget fra Colletts tekst. Høvring skriver fortettet og stilsikkert, og skaper dermed rom som leseren selv kan gå inn i og fylle ut. Slik blir språket medrivende og utfordrende, uten å bli ekskluderende.

Romanen Camillas lange netter er et originalt og svært dristig prosjekt fra Mona Høvring. Og det står fjellstøtt.

Kirsten Elisabeth Larsen

Lasse W. Fosshaug: Over Brua

Over bruaI Over Brua av Lasse W. Fosshaug, er det en ung gutt med romeriksdialekt som er fortelleren. Setningene flyter lett og har et muntlig og direkte preg. Skildringene er nære og personlige uten for mye unødig snikk-snakk.

Vennene til Jonas begynner å studere etter videregående, mens han får seg jobb på sagbruket og bor hjemme med mora. Også kjæresten, Nina, har valgt å satse på utdanning, og det er vanskelig å opprettholde et forhold gjennom telefonkontakt.

Det er mye snakk om polakkene som har tilhold i bygda, om sommeren er de jordbærplukkere og noen av dem blir igjen om høsten. De har slått seg ned på campingplassen og blir henta inn av rikfolka i bygda til å gjøre svarte handverkjobber. Jonas møter ei polsk jente, uten jobb og boplass. De blir kjærester og han lar henne bo i kjellerstua si hjemme hos mora.

Konfliktstoffet i boka er ganske tydelig rissa opp. Det står mellom rikfolk og middelklasse, a4-familier og eneforsørgere, studenter og fagarbeidere, fremmedfrykt og vidsyn. Likevel virker det troverdig, skildringene er ekte formidla og særlig første del av boka har et godt driv over seg.

Forholdet mellom Jonas og Magda skranter, han erkjenner at de har lite til felles. Han savnet en kjæreste, og det var lett å synes synd i Magda, sida mora hennes er død og hun i likhet med Jonas heller aldri har kjent faren sin. Hun skal likevel få bo i kjellerstua hans til hun finner noe for seg selv. Her synes jeg fortellinga punkterer noe, selv om utviklinga av et hastig etablert kjæresteforhold mellom to ungdommer er realistisk nok skildra. Det går heller dårlig med Magda etter bruddet, hun er tydelig deprimert og ute av stand til å ta vare på seg selv eller finne seg en jobb og eget bosted. Jonas prøver å aktivisere seg med fisking, og treffer en barndomsvenn, Pål, sønnen til en av rikingene i bygda. Pål uttaler seg like kritisk og fordomsfullt om polakkene som mange andre, men det viser seg at far hans har engasjert onkelen til Magda, Bopek, til svart arbeid på gården sin. Bopek er tidligere skildret som en svært sympatisk mann, og ved et tilfelle insisterer han på å betale for seg selv og Magda på kafé når han like godt kunne ha utnyttet andre. Dette er en kontrast til den generelle oppfatninga av den alminnelige polakk og skal vise seg å bli et viktig poeng senere i boka.

Spenninga i boka tar seg opp igjen når Bopek blir skada under arbeidet på gården til foreldrene til Pål, og han antyder overfor Jonas at dette ikke er en tilfeldig ulykke.

Tematikken i boka blir aldri usynlig, det er gjestearbeiderens kår som skal synliggjøres og nordmenns dobbeltmoral overfor billig arbeidskraft og trang til å peke ut syndebukker i et lokalsamfunn. I og for seg er ikke dette noe minus ved boka, men det gjør noe med hovedpersonenes mulighet til å utvikle seg fritt ut over konfliktstoffet. Det er kanskje derfor jeg blir litt skuffet over at Magda ikke får lov til å videreutvikle interessen sin for Polanski-filmer og utnytte evnen hun har til å lære språk. Men så er vel det også en konsekvens av det fordomsfulle samfunnet hun prøver å etablere seg i. Over brua er en skremmende realistisk skildring av et samfunn der naturalismens lover fremdeles rår. Boka er debutromanen til forfatteren. Den skaper forventninger.

Sigrid Merethe Hanssen

Intervju med Sigrid Merethe Hanssen i anledning utgivelsen av romanen Sofia

SofiaI forrige uke kom Sigrid Merethe Hanssens roman Sofia ut på Samlaget. Boka handler om en kvinne som reiser til en gresk kystby for å fullføre et skriveprosjekt. Der møter hun Sofia som arbeider på en kafé i nabolaget. Hovedpersonen i boka blir fasinert av Sofia, som etter hvert tar større og større plass i tankene og arbeidet hennes. Sofia kan ikke snakke. Hun tegner for å uttrykke seg. Gjennom tegningene forsøker hun å fortelle om seg selv, men det er tydelig at det ikke er alt hun vil dele med andre. Kvinna mistenker at Sofia kan være i fare, og ønsket om å hjelpe henne tar overhånd… I forlagets omtale står det at boka handler om flukt på ulike plan, og om grensene mellom fiksjon og virkelighet.

Sigrid har tidligere gitt ut tre bøker: novellesamlingene Sprang (2007) og Ingen heime (2009), og barneboka Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet (2011). For Sprang mottok Sigrid Blixprisen, og i 2009 fikk hun Sigmund Skard-stipendet. Sofia er Sigrids første roman for voksne. Den er en vakker og poetisk bok, og hvis du har lyst til å lese den,  kan du låne den på biblioteket.

© Sigrid Merethe Hanssen

I anledning utgivelsen av Sofia, har vi fått til et lite intervju med forfatteren:

– Hvor hentet du inspirasjon til boka fra?

– Det veit eg faktisk ikkje. Eg planlegg aldri tekstane mine. Teksten blir til mens eg skriv, kanskje er det sjølve skrivinga som er inspirasjonen?

– På bokomslaget står det at Sofia handler om flukt på ulike plan. Hvordan vil du beskrive fluktmotivet i boka?

– Boka startar med at hovudpersonen, ei vaksen kvinne, er på reise. Dei første sidene skildrar ei innflyging og landinga på ein flyplass i Hellas. Kanskje kan vi oppfatte det slik at kvinna flyktar frå noko, i alle fall får vi aldri vite noko om bakgrunnen hennar.  Seinare i boka blir vi presentert for jenta Sofia som kanskje har ein bakgrunn som flyktning. På det indre planet kan ein kanskje seie at hovudpersonen flyktar inn i ei slags fortrenging og ein isolasjon når problema tårnar seg opp.

– Er det veldig annerledes å skrive en roman til forskjell fra noveller?

– Det finst nok svært mange ulike måtar å gå fram for å skrive både noveller og romanar. Romanen Sofia var lenge ein tekst på storleik med ei novelle, med heile handlinga pakka inn i seg. Eg fann ut at det var rom for å bygge ut teksten innanfrå, og etter kvart blei det ein roman. Så når det gjeld akkurat denne romanen har eg ikkje arbeidd mykje annleis enn eg har gjort med novellene mine. Ein annan ting er jo at det sjølvsagt er annleis å skrive roman fordi det er meir tekst og handling å halde styr på, og det gjeld å halde fokuset for å unngå logiske brestar. Romanskriving krev rett og slett meir tid.

– Er det ikke litt skummelt å gi ut bok? Når du har lagt siste hånd på verket må jo boka på sett og vis stå på egne bein. 

– Det er alltid skummelt å levere ein tekst frå seg. Det fine er at eg veit at redaktøren og konsulentane i forlaget er dyktige, det er viktig for meg. Prosessen med å ferdigstille ei bok er veldig lang, så i mellomtida er eg gjerne langt inne i eitt eller fleire nye skriveprosjekt. Det gjer det faktisk litt mindre skummelt å gi ut bok. Skriving er utvikling, også når ein har gitt ut 4 bøker.

– Hvordan fungerer samarbeidet med forlaget i praksis?

– Det første manuset eg sende til forlaget var det som blei novellesamlinga Sprang. Då var alle tekstane meir eller mindre ferdige. Når det gjeld dei to andre vaksenbøkene mine har samarbeidet vore litt annleis, eg har gitt redaktøren enkeltnoveller eller delar av det som skulle bli denne romanen. Redaktøren gir meg ei tilbakemelding og lar også ein konsulent gi sine synspunkt på teksten. Desse kommentarane kan hjelpe med vidare i arbeidet, men som oftast er det berre ein ting som nyttar i arbeidet med å skrive bøker, og det er å lese sin eigen tekst mange, mange gongar og skrive og skrive, og også vere villig til å stryke.

– Reiser du mye rundt og formidler bøkene dine?

– Eg har hatt oppdrag over heile landet, og lest og snakka for både vaksne og unge menneske på mange ulike arrangement og litteraturfestivalar. Eg har nettopp vore på ein miniturné her i Lenvik og på Senja med Bok- og kulturbussen i Sør-Troms. Det var kjempeartig å få være forfattar på eit omreisande bibliotek og formidle historia om Detektiv Smartbart til så interesserte skoleelevar.

– Holder du på med noen nye prosjekter nå?

rose– Eg held alltid på med fleire prosjekt samtidig, så det er litt tilfeldig kva som blir ferdig først. No har eg nettopp skrive ferdig manus til ei ny bok om Detektiv Smartbart. I tillegg begynner ei ny novellesamling å ta form, og eg har også komme eit stykke på veg med ein ny roman.

Vi avslutter med å gratulere Sigrid med bokutgivelsen.

Kommer det en mandag?

evig søndagEvig søndag er Linnéa Myhres første bok, og den ble utgitt i 2012 av Tiden Norsk Forlag. Det første opplaget ble allerede utsolgt på utgivelsesdagen, og boken har ligget på bestselgerlisten i ettertid. Evig søndag er en sterk bok som tar opp vanskelige tema som spiseforstyrrelser og depresjon. Boken er en selvbiografisk roman. Linnéa Myhre kjenner kanskje mange som personen bak den noe omtalte bloggen «Alt du vet er feil», som hun har vunnet flere priser for.

 Evig søndag handler om Linnéa som i flere år har slitt med anoreksi, depresjon og tvangstanker. Vi følger Linnéa gjennom et år av livet hennes, og møter henne først vinteren 2011 da hun har bestemt seg for å oppsøke psykiateren Finn. I løpet av boken blir vi med på oppturer og nedturer mens hun forsøker å bli bedre. Spiseforstyrrelsene, depresjonen og tvangstankene hennes dominerer store deler av hverdagen hennes som i mange tilfeller hindrer henne å gjøre det hun ønsker. Bloggen hennes er blant annet kjent for den litt mørke og sarkastiske humoren hennes, og noe av denne humoren skinner også igjennom i boken. Man får et veldig ærlig møte med hennes mangeårige kamp mot spiseforstyrrelsene, og det er gjort med innblikk fra både nåtiden og fortiden.

Denne boken er på ingen måte en spenningsroman, men den tar opp viktige tema som er veldig aktuelle i samfunnet vårt i dag. Det løfter boken enda mer, og gjør den til en selvbiografisk fortelling som fungerer veldig godt. Handlingen i boken kretser om Linnéas liv, og vi tilbringer store deler av boken inni hodet hennes med hennes skildringer av miljøet og personene rundt seg. Skildringene blir ikke gjort i så stor detalj, men det er akkurat nok slik at de virker sanne og relevante å belyse. Linnéa har ofte et dømmende syn på dem rundt seg, og det er her den litt mørke humoren hennes skinner gjennom. Personene kan bli skildret på en veldig negativ måte, og noen ganger undrer hun seg over hvorfor de gjør som de gjør. Disse skildringene gir ekstra liv til boken, og noen ganger er de også morsomme.

Evig søndag er en relativt kort bok på knappe tohundre sider i tillegg til at den har korte kapitler. Det gjør at boken med et ganske tungt tema blir litt lettere å lese. Den er skrevet i første person, og språket i boken bidrar og til at boken er lett å lese. Setningene er korte, og fungerer som et effektivt virkemiddel for å vise den kaotiske tilstanden inni hodet til Linnéa. Hun virker i noen tilfeller forvirret og overveldet av det som skjer rundt henne, og de korte setningene viser det veldig godt slik at leseren får et enda større innblikk i situasjonen hennes. I andre tilfeller er det ikke sikkert at denne skrivemåten ville fungert, men i en bok med dette temaet fungerer det veldig bra og forsterker de sterke følelsene vi blir dratt inn i.

Både de indre og ytre konfliktene i boken viser en dybde som gjør den verd å lese. Som tidligere leser av bloggen til Linnéa er det interessant å lese historien hennes på en annen måte enn den har blitt framstilt på nett. Jeg synes at det er en veldig sterk bok om et viktig tema. Jeg vil anbefale den på det varmeste til andre for å få et ærlig, sårt og reelt innblikk i livet til en person som sliter med disse tingene. Tittelen Evig søndag kan referere til følelsen av at søndager aldri tar slutt, og fungerer som en metafor for hvordan spiseforstyrrelsene og depresjonen låser henne fast i en uvirksom tilstand. Hvis hun kommer seg over den vanskelige tiden vil det kanskje komme en mandag?

Elev 1cd

Kilder

http://www.tiden.no/index.php?ID=Bok&counter=781

 

Ei skildring av (u)vanlege liv

Det siste du skal se er et ansikt avBoka Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er skriven av Eivind Hofstad Evjemo. Dette er hans andre bok. Den blei gitt ut på Cappelen Damm forlag i 2012. Boka har blitt tatt godt i mot av bokmeldarar. Hofstad Evjemo skildrar livet i ein fiktiv, norsk kommune. Han gir oss innblikk i skule, sjukehus og pleieheim. Vi møter fleire personar som alle lever nokså normale liv. Likevel har desse personane problem som gjer liva deira vanskelege. Hovudpersonane i boka er Roy, Aksel, Siri, Kjersti og Kristin.

Roy er ein mann som slit med familielivet. Han bur saman med kone og to born, men fråværet av intimitet frå kona tærer på han. Han gjer derfor underlege ting, ikkje berre ovanfor kona og borna, men også ovanfor seg sjølv. I tillegg har han ein keisam jobb, og dette gjer ikkje livet hans enklare. Ein kan seie at livet hans går på «repeat».

Aksel er sonen til Roy, og bur saman med foreldra og veslesystera si. Han er omtrent 15 år gammal. Sjølv om Aksel er kommen i puberteten, oppfører han seg enno litt barnsleg. Samstundes stel han brennevin frå foreldra og utforskar jenter. Med andre ord, han er nokså lik andre gutar på den alderen.

Siri er like gammal som Aksel, og dei går på same ungdomsskule. Ho har ein sjukdom som gjer at ho ikkje kan gå. Derfor sit ho i rullestol. Dette har hindra henne frå å vere saman med dei andre borna, og ho har ikkje så mange venar. På skulen er ho ein del av spesialklassa, saman med dei andre som har sjukdommar eller syndrom. Siri gjennomgår også puberteten.

Kjersti jobbar i spesialklassen, men ho har eit ekstra ansvar for Siri. Ho er nemleg primærkontakten hennar. Kjersti er stille og rolig, og gjer ikkje så mykje ut av seg. Ho er ein viktig del av Siri si utvikling gjennom boka. Kjersti er mykje aleine og lengtar etter ein ho kan dele livet med.

Kristin er rektor på ungdomsskulen som Aksel og Siri går på. Ho er ikkje gift og har ikkje born, så ho bur derfor aleine. Ho har eit alkoholproblem, og nyttar derfor kvar stund ho er aleine til å drikke. Ho er truleg av samisk ætt fordi ho ofte brukar å tale til elevane på samisk. Kristin er ikkje ein sterk leiar. Mange viser henne dermed ikkje respekt.

Handlinga startar på hausten, og varer fram til eit nytt år byrjar. I denne perioden møter personane i boka mange hinder som gjer liva deira vanskelege. Men det er også lyspunkt i liva deira. Som då Siri får syngje for heile skulen i kantina, då Kjersti er lykkeleg for ei lita stund eller då Aksel berre kan ligge på botn i symjebassenget utan å bry seg om verda rundt. Ein trur at boka har nådd sitt høgdepunkt då kronprinsen besøker skulen, men så skjer det noko uventa.

Denne boka er nok meint for ei meir vaksen lesargruppa som har god erfaring med å lese bøker. Eg er ikkje ein veldig erfaren lesar, så eg trur eigentleg ikkje at boka passar heilt for meg. Samstundes må eg seie at boka fangar meg på ein måte, for den får meg til å ville lese meir. Eg vil liksom vite kva som hender med personane i boka. Eg må seie at denne boka er nok den boka eg har lese der personane og miljøet er skildra best, av alle bøker eg har lese. Forfattaren klarer å dykke inn i personane sine kjensler på ein truverdig måte. Dette gjer at eg som lesar får eit forhold til personane i boka.

Miljøet er ein svært viktig del av denne boka. Forfattaren fortel om symjehallar, skular og rådhus som nyleg har blitt bygd, forlatne kjøpesenter, lukta av sjukehus og pleieheim, og mange fleire ting. Det er tydeleg at forfattaren har brukt tid på grundige undersøkingar på førehand. Eit eksempel på dette er då forfattaren i detalj skildrar at ein heis bør vere 1,4 x 1,6 m om ein rullestolbrukar skal kunne snu seg rundt i han, og forklarer nøyaktig kor store knappane må vere. Dette medverkar til at boka blir desto meir truverdig. Eg likar også at boka skildrar noko som faktisk kunne ha hendt ein stad i Noreg.

Boka er som sagt bygd opp over fleire månadar, og hendingane skjer i kronologisk rekkefølgje. Det er få, men veldig lange kapittel. Forfattaren får fortalt mykje, også mellom linjene. Han står utanfor handlinga, samtidig som han på ein måte forstår personane.  Dette gjer at boka får meir djupn.

Eg vil absolutt anbefale denne boka til andre. Boka passar best for dei som likar å lese, ho er trass alt på nesten 500 sider. I tillegg bør du ha erfaring med lesing, dette er ikkje ei bok du les om du berre har lese ungdomsbøker før. Eg vil anbefale henne til vaksne og til ungdom som vil ha ei utfordring.

Av Runar 11STAB