Norsk litteratur

Oppvekst på livets skyggeside

Er du en av dem som liker historier fra virkeligheten? I så fall anbefaler jeg et knippe oppvekstskildringer fra livets skyggeside. Det er ikke helt mørk her. Det går bra med de fleste personene, og det er jo interessant og lærerikt å lese om miljøer man ikke kjenner så godt til fra før.

Første bok er jeg anbefaler er Hillbilly elegy av J. D. Vance. Boka kom på engelsk i 2016, på norsk i 2017. Den engelske utgaven har vi på biblioteket. Den norske kan du lese i Bookbites. Hillbilly elegy gir innblikk i livet på bunnen av den hvite arbeiderklassen i USA. Boka kan best beskrives som tv-serien UxA i bokform, men med på kjøpet får du en sterk oppveksthistorie og en klassereise. Boka er filmatisert og ligger på Netflix.

I Tara Westovers Educated (2018) skal vi til et lukket prepper- og mormonermiljø på landsbygda i Idaho. Westover var 17 år første gang hun satte sin fot i et klasserom, og boka skildrer en oppvekst i en mormoner-familie, med en psykisk syk, voldelig, kontrollerende far med en fiks idé om at undergangen nærmer seg. Hvordan det amerikanske samfunnet kan tillate at grupper isolerer seg til de grader fra samfunnet, er et mysterium, men kanskje er vi ikke stort bedre i Norge? Educated er ei bok du lærer mye av, samtidig som det er kjekt å lese om ei ressurssterk jente som kommer seg frem i verden på tross av alle prøvelsene. Bokas tittel er illustrerende, veien til frihet går gjennom utdannelse. Biblioteket har boka på norsk og på engelsk.

Også Unorthodox (2012) av Deborah Feldman skildrer en oppvekst i et konservativt religiøst miljø. Denne gangen skal vi til det ultraortodokse jødiske Brooklyn. I likhet med Westover, går Feldmans vei til frihet gjennom utdannelse. Det er derfor ikke så rart at enkelte grupper er motstandere av nettopp det. Unorthodox er ikke like sjokkerende som Educated, men også her lærer du om et miljø du kanskje ikke kjenner til fra før. Boka er filmatisert og ligger på Netflix. Den engelske utgaven finner du på biblioteket. Den norske kan du lese i Bookbites.

Siste bok i denne omgangen er norsk. I Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Ann-Britt Harsem skal vi til et lukket læstadiansk miljø. Dette er en rystende historie om en oppvekst på livets skyggeside. Temaet i denne boka er først og fremst seksuelle overgrep, men også her lærer man mye om et miljø man ikke kjenner. Det Unorthodox, Educated og Den mørke hemmeligheten i Tysfjord har til felles, er at de skildrer omsorgssvikt i lukkede miljøer. På grunn av begrenset kontakt med storsamfunnet, kan det holdes skjult. Lenge.

God lesing!  

Last ned appen, logg inn med Feide via Troms og Finnmark fylkeskommune

Dødens spill av Anne Elvedal

Rebekkas far dør i en ulykke, og noen dager senere finner Rebekka et åndebrett på kontoret hans. Hun tar det med seg hjem og tester det ut sammen med kusina si. Jeg trenger vel ikke å si at de får kontakt? Rebekka avbryter seansen i panikk, men kontakten brytes likevel ikke. Var den kanskje der allerede? Stadig vekk fornemmer Rebekka farens tilstedeværelse, men hva er det han forsøker å fortelle henne? Ble han virkelig drept slik som åndebrettet påstår? Rebekka er en nysgjerrig og rettskaffen sjel, så da politiet avslutter etterforskninga og konkluderer med at farens dødsfall var en ulykke, tar Rebekka saken i egne hender…

Dødens spill er en krimgrøsser med mye fart og spenning. Det er mange tråder som skal nøstes opp, og saken tar flere uventede vendinger mot slutten. Boka er mer spennende enn den er skummel, uten at det gjorde noe, og som bonus inneholder den en kjærlighetshistorie med et ekstramysterium. Rebekka blir nemlig forelsket i gutten som er på besøk hos onkelen og kusina. Men hvem er han? Og hvorfor er det akkurat som om hun har møtt han før? 

Dødens spill er første bok i en planlagt trilogi for ungdom. Boka er frittstående, så man trenger i utgangspunktet ikke å bli med videre. Selv elsket jeg boka og ble så tatt på senga av den uventede, vakre cliffhangeren på slutten at jeg utvilsomt kommer til å kaste meg over neste bok. Flott underholdning for grøsserentusiaster i alle aldre.

Dødens spill er forfatterens første roman.

Bibliotekari

  • Dødens spill
  • Anne Elvedal
  • Roman, ungdom
  • Cappelen Damm, 2020
  • 352 s.

Lars Saabye Christensen: Byens spor

Som så ofte i Lars Saabye Christensens romanunivers blir vi tatt med til Oslo vest. Handlingen starter rett etter krigen og gir oss en fortelling preget av stillferdig hjertevarme. Flere anmeldere peker på denne romanen som Saabye Christensen på sitt beste, og da er det fint å merke seg at Byens spor er første bok i en trilogi.

Vi møter Ewald og Maj Kristoffersen og deres sønn Jesper, enkefru Vik, antikvariatsbokhandler Olaf Hall, hans stesønn Bjørn Stranger og pianisten Enzo Zanetti. Jesper er, slik vi ofte ser i Saabye Christensens romaner, en ung mann som er litt annerledes enn andre gutter. Han og de kvinnelige karakterene holder drivet i fortellingen oppe. Særlig er moren Maj sentral. Hun er som kvinner flest på den tiden hjemmeværende husmor, men engasjerer seg også sterkt i Røde Kors. Her bidrar referater fra lokallagets arbeid, integrert i hele romanen, som et viktig innblikk i livsvilkårene på 1940-tallet. Ved å la de kvinnelige karakterene være sentrale i fortellingen settes også fokus på de som ikke ruver mest i samfunnet, men som likevel er uvurderlige bidragsytere.

Både miljøet og karakterene trer fint fram. Lars Saabye Christensen skriver et enkelt, men likevel ladd og musikalsk språk. Leseren dras inn i fortellingen, man både humrer og ler, samtidig som den stillferdige sårheten som er så typisk for Saabye Christensen skinner gjennom teksten.

Unn deg en fin leseopplevelse – lån romanen!

  • Lars Saabye Christensen
  • Byens spor
  • Roman, voksen
  • Cappelen Damm, 2017
  • 441 s.

Norsklærer, Kirsten Elisabeth Larsen

Hyperaktuell roman om syriafarere

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et langt intervju med en returnert fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. I etterordet til romanen sier Vitanza at boka er basert på kildens historie, men han understreker samtidig at «det er lagt inn større eller mindre grad av fiksjonalisering, både fra kildens og forfatterens side». Blant annet er navnet og fødestedet til fortelleren endret.

Bokas tittel er hentet fra farvelscenen mellom Abdi, Tariq og kameraten Carlos: «vi ses inshallah, i dette livet eller det neste». Abdi var kameraten til hovedpersonen Tariq. Han omkom i krigen i likhet med Carlos, som reiste til Syria på et litt senere tidspunkt.

Boka handler om årene før avreisen til Syria, selve krigen og Tariqs refleksjoner i ettertid. Tariq, som er andregenerasjonsinnvandrer, klarer i likhet med mange av vennene sine ikke å finne seg til rette i Norge. Allerede på skolen begynner han å selge dop, senere tar han seg en deltidsjobb på et butikklager i Sverige, rett over grensa fra hjemstedet Halden. Hovedbeskjeftigelsen hans er imidlertid langing. Religionen blir på en måte redninga fra dopmiljøet, men derfra går veien til et radikalt antivestlig, islamistisk miljø.

Boka er hyperaktuell og viser hvorfor en del unge muslimer er så mottakelig for radikal islamisme. Hva det er som gjør at de velger denne veien fremfor en mer forsonlig retning. Språket er dialektpreget, men teksten har en del fremmedord som vi heldigvis finner forklart i ordlista bakerst i boka. I motsetning til i mange andre biografiske romaner, blir forfatteren i Dette livet eller det neste nærmest synlig i sitt fravær. Kun Tariqs del av dialogen er nedtegnet:

Men læreren gadd ikke forklare. «Sånne som dere skjønner ikke en dritt uansett, det eneste dere lærer der dere kommer fra, er hvordan man sprenger seg i lufta»

Jo, han sa det.

Historien er både tankevekkende og aktuell, og den understreker hvor viktig integrering er.

Litt om forfatteren: Demian Vitanza er norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med romanen Urak. Dette livet eller det neste er hans tredje roman.

  • Demian Vitanza
  • Dette livet eller det neste
  • Biografisk roman, voksen
  • Aschehoug, 2017
  • 342 s.

Les mer hos:

 

Bibliotekari

 

 

 

Kjempefin roman om panikkangst og hypokondri

Linn Strømsborg (f. 1986) er litteraturformidler og forfatter og jobbet i bokhandel før hun ble forfatter på heltid. Strømsborg debuterte med novellesamlinga Roskilde i 2009. I 2013 kom romanen Furuset. Du dør ikke er hennes andre roman.

Hovedpersonen i Du dør ikke, Eva, lider av panikkangst og hypokondri. Hun isolerer seg mer og mer fra vennene sine, overlever så vidt i jobben og bruker all fritida si på å jogge. På sett og vis forsøker hun vel å løpe fra problemene sine, men panikken og angsten for sykdom blir stadig mer påtrengende.

Du dør ikke er en stillferdig og velskrevet roman om en ung kvinne som har gått seg bort i livet sitt, som ikke tar ordentlig tak i problemene sine og som overlever fra dag til dag. Boka er skrevet i førsteperson og tar for seg en relativt kort periode av livet til hovedpersonen. Teksten er lett å henge med i og det er mye luft mellom de relativt korte kapitlene. Jeg likte boka veldig godt og anbefaler den både som lystlesning og til fordypningsoppgaven på vg3 sammen med en annen roman som tar for seg sykdom og eksistensielle problemer.

Bibliotekari

Hans Olav Lahlum: Kameleonmenneskene

KameleonmenneskeneKameleonmenneskene

Hans Olav Lahlum

Cappelen Damm forlag 2013

I fra 2010 til 2013 har den svært produktive forfatteren Hans Olav Lahlum i tillegg til historiske verker og biografier gitt ut hele fire romaner og en novellesamling om politietterforskeren Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans hemmelige medhjelper Patricia. Etter Kameleon-menneskene har Lahlum annonsert en pause fra serien.

Lahlum har lagt handlingen i disse romanene til seint 60-tall og tidlig 70-tall, og bruker dette og andre historiske hendelser på 1900-tallet som bakteppe for sine mysterier. K2 er etterforskeren med stor suksess, men det er Patricia, en ung dame i rullestol som nesten aldri forlater hjemmet sitt på Frogner, som er geniet – hun som ser de store løsningene. Denne gangen er det hendelser i 1932 og 1972 som utløser drap og bortføring av K2 sin forlovede, studenten Miriam Filtvedt.

Selv om Lahlum skriver forholdsvis nøkternt, blir dette en spennende bok. Det er ikke en typisk «actionthriller», for mye av det som skjer, dreier seg om oppklaringen. Innimellom kommer det til dramatiske hendelser, som når den russiske tolken Tatjana skytes, og i starten da K2 får besøk av en ung mann med en kniv i hånden som roper « Det var ikke jeg som drepte han». Hendelsene faller i stor grad sammen med kampen om hvorvidt Norge skal inn i EEC – dette får også betydning for romanfigurene.

Miljømessig beveger romanfigurene seg stort sett i Oslo. Lahlum er nøye på å fortelle hvor de er – helt ned til gateadressen. Dette er et typisk trekk for disse romanene. Detaljene skal stemme. For noen er dette spennende, for andre kan det virke litt avskrekkende.

Personlig liker jeg bøkene til Lahlum. Det er lurt å begynne med å lese den første boken i serien, men ikke nødvendig. Kameleonmenneskene er til nå den beste. I denne romanen får vi også i større grad være vitne til hva som skjer i privatlivet til K2, det gjør teksten med personlig. Romanen anbefales de som liker mysterier i «lukkede rom», og som er interessert i historiske fakta.

Inger Anne Pettersen Strand

Mona Høvring: Camillas lange netter

Camillas lange netterMona Høvrings roman Camillas lange netter (2013) ser svært så beskjeden ut, liten og tynn som den er. En god tekstopplevelse trenger imidlertid ikke bero på tekstlengde. Høvrings poetiske språk, originalitet, innsikt og intensitet gjør dette til en fortettet og vakker roman som beveger seg langt utover det vesle formatet hun har gitt den.

Romanen tar for seg tekstfragmenter fra I de lange netter (1862) av Camilla Collett. Utvalget er nennsomt og klokt gjort. Hun makter å hente fram det innerste av Colletts tanker og levendegjøre originalteksten, uten at det blir nitidig parafrase eller kunstig. Romanen er skrevet i jeg-form, og makter å forene Colletts dagbokliknende jeg-stemme med et moderne jeg. Tematisk blir dette en fortelling om å være ung jente og kvinne, om lengsel og håp, vennskap, liv og død, om forhold til egen familie og ikke minst om egen stridighet og sårbarhet. Slik åpner Høvring med hengivenhet Colletts tekst for en moderne leser. Men like mye er dette en roman som berører grunnleggende livsbetingelser uavhengig av tid.

Høvring er også poet, noe språket i romanen er sterkt farget av. Hun skriver samnorsk, et valg som ikke er spesielt vanlig i dag. En kunne kanskje tro at dette ville skape et brudd med originalteksten, men så skjer ikke; snarere tvert om. Det jeget som klinger sammen med Colletts stemme er preget av musikalitet, originalitet og autoritet. Opplevelser, tanker og situasjoner trer tydelig fram gjennom bildespråket og det bevisste utvalget fra Colletts tekst. Høvring skriver fortettet og stilsikkert, og skaper dermed rom som leseren selv kan gå inn i og fylle ut. Slik blir språket medrivende og utfordrende, uten å bli ekskluderende.

Romanen Camillas lange netter er et originalt og svært dristig prosjekt fra Mona Høvring. Og det står fjellstøtt.

Kirsten Elisabeth Larsen

Mari Lindbäck: Kom hjem

kom hjemMari Lindbäck debuterte som forfatter i 2004 med romanen Balladen om Jenna. I 2011 kom Jeg har ganske rolige hender. Kom hjem, som er hennes tredje roman, ble utgitt på Tiden tidligere i år. Mari Lindbäck er utdannet kunstfotograf.

Kom hjem handler om ungjenta Lisbeth. Hun har droppet ut av skolen og jobber som kurer for en mann kalt svensken. Lisbeth er ensom. Foreldrene er skilt. Faren og søstera bor i Tromsø. Mora, som er i overkant spirituell og egosentrisk, har overlatt Lisbeth til seg selv og flyttet til Thailand. Lisbeth bor alene i en kjellerleilighet sammen med en katt hun har overtatt etter en tidligere leieboer, men en dag forsvinner plutselig katten. Lisbeths liv begynner nå å rakne for alvor. Ikke at hun var så glad i katten, det er bare det at den var hennes eneste virkelige holdepunkt i verden. Etter at den er blitt borte, begynner Lisbeth å oppføre seg mer og mer aggressivt. Hun mister impulskontrollen, og i et forsøk på å skape seg et liv uavhengig av mora og svensken, vikler hun seg lenger og lenger inn i en verden full av dop og vold…

Kom hjem er ei lettlest bok om samfunnets skyggeside, om veien til skråplanet og den videre nedoverbakken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Lisbeth har havnet i uføret. Hun har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt, og uten støtte fra faren eller andre voksne har hun ingen mulighet til å hente seg inn igjen. Jeg likte boka svært godt. Språket er rått og enkelt, og passer bra til bokas tema. Kom hjem er ei fin lita bok som passer for unge voksne i alle aldre. Den står på 100-lista til Leser søker bok, og med sitt enkle språk og aktuelle tema er den spesielt velegnet til bruk i den videregående skolen, både til fordypningsoppgaven på vg3 og norsk som andrespråk.

Kari Brenden-Bech. Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Lasse W. Fosshaug: Over Brua

Over bruaI Over Brua av Lasse W. Fosshaug, er det en ung gutt med romeriksdialekt som er fortelleren. Setningene flyter lett og har et muntlig og direkte preg. Skildringene er nære og personlige uten for mye unødig snikk-snakk.

Vennene til Jonas begynner å studere etter videregående, mens han får seg jobb på sagbruket og bor hjemme med mora. Også kjæresten, Nina, har valgt å satse på utdanning, og det er vanskelig å opprettholde et forhold gjennom telefonkontakt.

Det er mye snakk om polakkene som har tilhold i bygda, om sommeren er de jordbærplukkere og noen av dem blir igjen om høsten. De har slått seg ned på campingplassen og blir henta inn av rikfolka i bygda til å gjøre svarte handverkjobber. Jonas møter ei polsk jente, uten jobb og boplass. De blir kjærester og han lar henne bo i kjellerstua si hjemme hos mora.

Konfliktstoffet i boka er ganske tydelig rissa opp. Det står mellom rikfolk og middelklasse, a4-familier og eneforsørgere, studenter og fagarbeidere, fremmedfrykt og vidsyn. Likevel virker det troverdig, skildringene er ekte formidla og særlig første del av boka har et godt driv over seg.

Forholdet mellom Jonas og Magda skranter, han erkjenner at de har lite til felles. Han savnet en kjæreste, og det var lett å synes synd i Magda, sida mora hennes er død og hun i likhet med Jonas heller aldri har kjent faren sin. Hun skal likevel få bo i kjellerstua hans til hun finner noe for seg selv. Her synes jeg fortellinga punkterer noe, selv om utviklinga av et hastig etablert kjæresteforhold mellom to ungdommer er realistisk nok skildra. Det går heller dårlig med Magda etter bruddet, hun er tydelig deprimert og ute av stand til å ta vare på seg selv eller finne seg en jobb og eget bosted. Jonas prøver å aktivisere seg med fisking, og treffer en barndomsvenn, Pål, sønnen til en av rikingene i bygda. Pål uttaler seg like kritisk og fordomsfullt om polakkene som mange andre, men det viser seg at far hans har engasjert onkelen til Magda, Bopek, til svart arbeid på gården sin. Bopek er tidligere skildret som en svært sympatisk mann, og ved et tilfelle insisterer han på å betale for seg selv og Magda på kafé når han like godt kunne ha utnyttet andre. Dette er en kontrast til den generelle oppfatninga av den alminnelige polakk og skal vise seg å bli et viktig poeng senere i boka.

Spenninga i boka tar seg opp igjen når Bopek blir skada under arbeidet på gården til foreldrene til Pål, og han antyder overfor Jonas at dette ikke er en tilfeldig ulykke.

Tematikken i boka blir aldri usynlig, det er gjestearbeiderens kår som skal synliggjøres og nordmenns dobbeltmoral overfor billig arbeidskraft og trang til å peke ut syndebukker i et lokalsamfunn. I og for seg er ikke dette noe minus ved boka, men det gjør noe med hovedpersonenes mulighet til å utvikle seg fritt ut over konfliktstoffet. Det er kanskje derfor jeg blir litt skuffet over at Magda ikke får lov til å videreutvikle interessen sin for Polanski-filmer og utnytte evnen hun har til å lære språk. Men så er vel det også en konsekvens av det fordomsfulle samfunnet hun prøver å etablere seg i. Over brua er en skremmende realistisk skildring av et samfunn der naturalismens lover fremdeles rår. Boka er debutromanen til forfatteren. Den skaper forventninger.

Sigrid Merethe Hanssen

Intervju med Sigrid Merethe Hanssen i anledning utgivelsen av romanen Sofia

SofiaI forrige uke kom Sigrid Merethe Hanssens roman Sofia ut på Samlaget. Boka handler om en kvinne som reiser til en gresk kystby for å fullføre et skriveprosjekt. Der møter hun Sofia som arbeider på en kafé i nabolaget. Hovedpersonen i boka blir fasinert av Sofia, som etter hvert tar større og større plass i tankene og arbeidet hennes. Sofia kan ikke snakke. Hun tegner for å uttrykke seg. Gjennom tegningene forsøker hun å fortelle om seg selv, men det er tydelig at det ikke er alt hun vil dele med andre. Kvinna mistenker at Sofia kan være i fare, og ønsket om å hjelpe henne tar overhånd… I forlagets omtale står det at boka handler om flukt på ulike plan, og om grensene mellom fiksjon og virkelighet.

Sigrid har tidligere gitt ut tre bøker: novellesamlingene Sprang (2007) og Ingen heime (2009), og barneboka Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet (2011). For Sprang mottok Sigrid Blixprisen, og i 2009 fikk hun Sigmund Skard-stipendet. Sofia er Sigrids første roman for voksne. Den er en vakker og poetisk bok, og hvis du har lyst til å lese den,  kan du låne den på biblioteket.

© Sigrid Merethe Hanssen

I anledning utgivelsen av Sofia, har vi fått til et lite intervju med forfatteren:

– Hvor hentet du inspirasjon til boka fra?

– Det veit eg faktisk ikkje. Eg planlegg aldri tekstane mine. Teksten blir til mens eg skriv, kanskje er det sjølve skrivinga som er inspirasjonen?

– På bokomslaget står det at Sofia handler om flukt på ulike plan. Hvordan vil du beskrive fluktmotivet i boka?

– Boka startar med at hovudpersonen, ei vaksen kvinne, er på reise. Dei første sidene skildrar ei innflyging og landinga på ein flyplass i Hellas. Kanskje kan vi oppfatte det slik at kvinna flyktar frå noko, i alle fall får vi aldri vite noko om bakgrunnen hennar.  Seinare i boka blir vi presentert for jenta Sofia som kanskje har ein bakgrunn som flyktning. På det indre planet kan ein kanskje seie at hovudpersonen flyktar inn i ei slags fortrenging og ein isolasjon når problema tårnar seg opp.

– Er det veldig annerledes å skrive en roman til forskjell fra noveller?

– Det finst nok svært mange ulike måtar å gå fram for å skrive både noveller og romanar. Romanen Sofia var lenge ein tekst på storleik med ei novelle, med heile handlinga pakka inn i seg. Eg fann ut at det var rom for å bygge ut teksten innanfrå, og etter kvart blei det ein roman. Så når det gjeld akkurat denne romanen har eg ikkje arbeidd mykje annleis enn eg har gjort med novellene mine. Ein annan ting er jo at det sjølvsagt er annleis å skrive roman fordi det er meir tekst og handling å halde styr på, og det gjeld å halde fokuset for å unngå logiske brestar. Romanskriving krev rett og slett meir tid.

– Er det ikke litt skummelt å gi ut bok? Når du har lagt siste hånd på verket må jo boka på sett og vis stå på egne bein. 

– Det er alltid skummelt å levere ein tekst frå seg. Det fine er at eg veit at redaktøren og konsulentane i forlaget er dyktige, det er viktig for meg. Prosessen med å ferdigstille ei bok er veldig lang, så i mellomtida er eg gjerne langt inne i eitt eller fleire nye skriveprosjekt. Det gjer det faktisk litt mindre skummelt å gi ut bok. Skriving er utvikling, også når ein har gitt ut 4 bøker.

– Hvordan fungerer samarbeidet med forlaget i praksis?

– Det første manuset eg sende til forlaget var det som blei novellesamlinga Sprang. Då var alle tekstane meir eller mindre ferdige. Når det gjeld dei to andre vaksenbøkene mine har samarbeidet vore litt annleis, eg har gitt redaktøren enkeltnoveller eller delar av det som skulle bli denne romanen. Redaktøren gir meg ei tilbakemelding og lar også ein konsulent gi sine synspunkt på teksten. Desse kommentarane kan hjelpe med vidare i arbeidet, men som oftast er det berre ein ting som nyttar i arbeidet med å skrive bøker, og det er å lese sin eigen tekst mange, mange gongar og skrive og skrive, og også vere villig til å stryke.

– Reiser du mye rundt og formidler bøkene dine?

– Eg har hatt oppdrag over heile landet, og lest og snakka for både vaksne og unge menneske på mange ulike arrangement og litteraturfestivalar. Eg har nettopp vore på ein miniturné her i Lenvik og på Senja med Bok- og kulturbussen i Sør-Troms. Det var kjempeartig å få være forfattar på eit omreisande bibliotek og formidle historia om Detektiv Smartbart til så interesserte skoleelevar.

– Holder du på med noen nye prosjekter nå?

rose– Eg held alltid på med fleire prosjekt samtidig, så det er litt tilfeldig kva som blir ferdig først. No har eg nettopp skrive ferdig manus til ei ny bok om Detektiv Smartbart. I tillegg begynner ei ny novellesamling å ta form, og eg har også komme eit stykke på veg med ein ny roman.

Vi avslutter med å gratulere Sigrid med bokutgivelsen.