Liv Marit Weberg

Humoristisk roman om å være seg selv: Liv Marit Webergs Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Hvorfor er det så vanskelig å være seg selv? Hvorfor strekker vi oss så langt for å tekkes andre? Hvorfor skal vi absolutt være være som alle andre? Dette er temaet i Liv Marit Webergs siste roman Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge.

Weifa er ikke som alle andre og hun prøver ikke å bli det heller. Likevel får hun innpass i vennegjengen til Hanne på den nye skolen. Men det er ikke så enkelt å være seg selv, særlig ikke når man skal kritiseres for det hele tida. Nettopp kritikken er det boka tar fatt på, altså påstander om Weifa i tilfeldig rekkefølge. Weifa er for kritisk, forstår ikke konseptet gjeng, er umoden, overdriver, har egentlig lyst på bunad osv. Weifa er uenig. Men skal man virkelig gidde å legge så mye energi i å protestere?

Bildet er lånt fra Aschehoug

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er ei komisk, men tankevekkende lita bok om ung identitet. Jeg lo høyt og lenge ved flere anledninger. Weberg tar ting på kornet og det er umulig ikke å se det komiske i venninnegjengens iver i å følge kodene og bli helt like. Boka har imidlertid en alvorlig undertone. Hvordan er det å skille seg ut i dagens samfunn? Hvilke konsekvenser får det?

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er ei kanonbra bok om å være ung i dag. Skikkelig herlig. Løp og lån!

  • Liv Marit Weberg
  • Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge
  • Roman, ungdom
  • Aschehoug, 2018
  • 139 s.

 

 

 

Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

jeg blir heldigvis ikke lagt merke tilLiv Marit Weberg (f. 1988) er bosatt i Oslo, har sin forfatterutdanning fra Norsk barnebokinstitutt og holder i dag på med en mastergrad i nordisk litteratur på Universitetet i Oslo. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (2014) er hennes første roman.

Hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er en ung kvinne som flytter til Oslo for å studere. Uheldigvis roter hun seg bort i byen på vei til skolen første skoledag. Hun kommer for sent til første oppmøte, feiger ut og drar sporenstreks tilbake til skoeskehybelen sin, hvor hun blir værende helt til utbetalingene fra lånekassa stopper opp. Motvillig ser hun seg nødt til å finne en jobb…

Jeg-personen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til har et ekstremt unnvikende forhold til livet, og hun forsøker vel egentlig å innbille seg selv at det er greit å sitte alene på hybelen og se livet passere forbi. Temaet i denne humoristiske lille boka er faktisk ganske alvorlig, hovedpersonen kan vel strengt tatt sies å lide av sosial fobi, selv om hun i boka ikke har fått noen diagnose. Hun tar imidlertid ikke problemene sine så veldig seriøst, hun skyver dem hele tiden foran seg og prøver ikke så veldig hardt å passe inn.

Til tross for sitt alvorlige tema, er Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til likevel ganske fornøyelig. Hovedpersonens unnvikelsesadferd er satt helt på spissen: Hver gang det oppstår en pinlig situasjon, gjør hun den enda pinligere med sine bortforklaringer eller forsøke på å stikke seg vekk. Humoren kan faktisk minne litt om Kjersti A. Skomsvolds i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og Erlend Loes i Naiv. Super, og boka kan godt brukes sammen med en av disse til fordypningsoppgaven på vg3, eventuelt sammen med Ellisiv Lindqvists Ditt røde hår, Unn. Jeg likte boka godt og anbefaler den varmt.

Bibliotekar Kari Brenden-Bech