leukemi

Idas Dans – en mors beretning

idas dansI Idas dans følgjer vi 18 år gamle Ida og hennar familie, når ho får vite at ho har leukemi, altså blodkreft. På dei knappe 300 sidene får vi følgje ho gjennom dei 14 siste månadene av hennar liv, gjennom oppturar og nedturar, gjennom latter og tårar, smerte og glede. Dette er ei utruleg sterk bok, som det nesten er umogleg å ikkje bli treft av. Boka, som er ein biografi, og ei sann historie, er utgitt på Dinamo Forlag, og kom ut i 2005.

sitat1Idas dans er ei bok full av kjensler som går rett inn i handlinga, der den startar med Idas diagnose, og slutter med Idas død. Språket er hovudsakleg enkelt, men sterkt, og får lesaren til ikkje å ville slutte å lese til trass for tårane som kjem rullande nedover kinnet. Det er lett å føle med Ida, å heie på ho i medvind, og å sørge med ho i motvind. Likevel er det ikkje berre Ida lesaren får medkjensle med, for det har ein del å seie at boka er skrive av mora til Ida, Gunnhild Corwin, og ikkje av Ida sjølv. Vi får dermed ein heilt annleis synsvinkel enn om vi hadde fått høyre historia gjennom kreftpasienten sine auge. Gunnhild skriv med ein veldig personal vinkel, der ho deler og beskriv tankar og kjensler. Gjennom heile boka får vi eit innblikk i at sjølv om det er vanskeleg å vere kreftsjuk, så er det langt i frå lett å vere forelder til ein som er dødssjuk heller. Ho blir nøydt til å stille opp og vere ein støttespelar for dottera. Etter kvart må ho også hjelpe ho med alt frå å halde motet oppe når alt ser mørkt ut, til å halde beina hennar oppe, når biverknadene truar med å gjere ho lam.

Eit verkemiddel som står særlig sterkt i boka, er kontrastar. Glede og sorg, kaos og orden, frisk og sjuk. Likevel er det nok kontrasten mellom liv og død som er tydeligast. Ida, som før var ein talentfull, aktiv, sterk og sunn dansar, med både skole, vennar og kjæraste å tenkje på, blir brote sakte, men sikkert ned til å bli ein svak, sengeliggande kreftpasient. Gjennom heile boka svingar det mellom store oppturar, og nedturar, og det skal ikkje mykje til for å gå frå utrøysteleg sorg til ekstatisk glede, og motsett. Dei lærer seg til slutt å leve dag for dag, og ta ting som dei kjem. Dette er noko eg trur alle kan bli flinkare til å gjere, i eit samfunn der alt er basert på framtida, og handlar for lite om å gripe dagen og å leve her og no.

sitat2Boka Idas dans er ei viktig bok med eit sårt og vanskeleg tema. Sjølv om temaet i boka er sjukdom og død, handlar Idas dans like mykje om kjærleiken til livet. Vi finn gjennom heile boka refleksjonar og tankar om livet og døden, og ein gjer seg automatisk opp nokre tankar sjølv når ein les. Eg tok meg fleire gongar medan eg las i å tenkje over kor skjørt livet er, og kor lite som skal til for å påverke det. Boka får ein kanskje til å sette meir pris på livet, sjå ting i perspektiv, og at ein bør sette pris på å vere frisk, for ein veit aldri når og kven sjukdommen rammar. Eg vil anbefale Idas dans, til både ungdom og vaksne, gutar og jenter. Dette fordi det er ei sterk bok, som verkeleg set spor i lesaren, og som viser på ein vakker måte, at nokre gongar overvinn dessverre ikkje kjærleiken alt.

Elev 11STCD

Bokanmeldelse: Faen ta skjebnen av John Green

Faen ta skjebnenDen amerikanske forfatteren John Green kom ut med sin fjerde roman i januar 2012, The Fault in Our Stars, som senere ble oversatt til norsk og fikk tittelen Faen ta skjebnen. Boken kom fort på første plass på The New York Times bestselger-liste, og har fått svært positive kritikker.

Vi møter den 16 år gamle jenta Hazel Grace som lider av kreft i skjoldbruskkjertelen med spredning til lungene. På grunn av kreften må hun hver eneste dag, uansett hvor hun skal og hva hun gjør, ha med seg en oksygentank på slep og slange i nesa. På et møte i støttegruppen finner hun sin livs store kjærlighet, Augustus Waters. Augustus har tidligere hatt benkreft og amputert benet som følge av det. Hazel og Augustus blir fort venner, og gjennom Hazels favorittbok En keiserlig smerte kommer de nære hverandre. Hazel som kaller seg selv «en tikkende bombe» vil ikke slippe Augustus for nært innpå seg, redd for å såre han ettersom at hun vet hun skal dø snart. Men reisen hennes har akkurat begynt. Hun har aldri følt seg så levende som hun gjør etter å ha møtt sin store kjærlighet.
5

Det kommer tydelig fram at Faen ta skjebnen ikke er en kreftbok, men en bok om det å leve. Det er nettopp det Hazel og Augustus gjør.
Anbefales på det sterkeste!
Terningkast: sterk femmer.

Elev, vg1

 

 

Gunnhild Corwin: Idas dans – en mors beretning

idas dansEn av de sterkeste bøkene som noensinne er skrevet, skjuler seg bak tittelen «Idas dans – en mors beretning». Boken er en biografi skrevet av Gunnhild Corwin, mor til dødssyke Ida, som lever i frykten om at kreften en dag skal ta knekken på datteren. Boken er en fabelaktig bok som virkelig beskriver hva ordene sorg, motgang, familie og ikke minst, kjærlighet, er. Boken er gitt ut av forlaget Dinamo i 2005.

Boken handler først og fremst om Ida, hovedpersonen i boken. Ida hadde tidligere vært en livlig og aktiv 18-åring, som brant for ballettdansing, kjæresten og sine beste venner. Kreften kom brått på da Ida og moren var på sykehuset for å ta noen tester på noe de trodde var kyssesyken. Sammen med både venner og familie går de inn i en ny reise i kampen mot kreft, langt vekk fra alt som er godt og kjent. Moren Gunnhild, blir en veldig sentral støttespiller, den sterkeste av dem alle. Hun føler seg så liten i forhold til den sterke sykdommen, men vet at hun må stille opp for datteren. Hun definerer seg selv flere gang som «verdensmesteren», den som klarer alt og aldri går i møte med murveggen. Det er det hun må være for Ida. Hun kan ikke bryte sammen, Ida trenger henne.

Sammen med «verdensmesteren» har Ida flere gode støttespillere. Pappa Bjarne er alltid god å ha, og passer alltid på pappas prinsesse. Selv om han noen ganger rømmer på jakt for å få en pause fra all kreften (selvfølgelig med tillatelse fra hans prinsesse), vet Ida at pappa alltid er der for henne. Ida er ikke bare pappas prinsesse, men også Jonas. Jonas er Idas kjæreste, men for familien Corwin er han mer som en sønn.

Ellers får Ida mye hjelp fra resten av familien. Søster Vibeke, som er utdannet helsesøster, hjelper stadig til med blodprøver og diverse, noe som gjør det mye lettere for Ida å være hjemme når hun føler for det. Sykehuset gjør meg kvalm og gir meg en følelse av døden, var noe Ida ofte sa og ga uttrykk av i boken. Ved at Ida ofte har den muligheten til å være hjemme, er det med på å gjøre familiebåndene sterkere. Søster Cecilie er også sentral i boken. Sammen med sitt barn er de ofte på besøk hos Ida. Tanterollen er viktig for henne og er til god hjelp når sykdommen er på sitt verste. Familie er et begrep som står sterkt i boken. Det bygges også opp gjennom denne skrevne biografien. Til sammen danner de et team, et team som står sammen når livet ikke er en dans på roser. Nemlig «Team Corwin».

Ida har også mange gode venner som hun vet stiller opp når hun vil ha noen som står litt utenfor sykdommen å snakke med. Bestevenninne Anniken er en av dem, men vet også når det er lurt å gi Ida litt tid for seg selv. Det er noe hele familien Corwin sitter stor pris på.

Det er store kontraster mellom miljøene i boken. Ida går fra å leve et aktivt liv der hun var i fysisk aktivitet store deler av dagen gjennom skole, dans og andre sosiale aktiviteter, til et liv som omhandler en sykdom som setter stort preg på hennes livsstil og gjør det slik at hun må tilbringe store deler av dagen i en sykehusseng. En aktiv mor som elsket jobben sin har også gått over til et annet miljø som inneholder hjemmekontor og sykehusbesøk hver dag. Ida kjemper mot en slik kraftfull sykdom, noe som gjør at også kontrasten mellom liv og død er sterk, og veldig brutal. Hun hopper flere ganger fra det ene stadiet til det andre. Av og til ender hun også i midten, i gråsonen, hvor alt kan skje og ingen vet når det smeller. Livet og å leve får plutselig en annen betydning, og det handler om å leve i nuet. «Det kommer en dag i morgen» er ikke et ordtak som familien Corwin lenger kan stole på. Ida, sammen med familien, blir dermed satt i et helt annet lys enn det hun har vært vant til.

Handlingen foregår for det meste hjemme i Mariesvei, hvor Ida, mamma, pappa og bror bor. Vibeke og Cecilie, sammen med familien, og Jonas er ofte innom. Mest for å besøke Ida, men også for sosiale sammenkomster når det arrangeres. Handlingsrommet er fra start til slutt på Idas sykdom, noe som tilsvarer rundt ett år.

Det blir reflektert mye rundt og om sykdommen. Boken inneholder mye fakta om leukemi, om hvordan sykdommen opptrer, hva den fører til, forskjellige bivirkninger og hva som må til og hva som må gjøres. Det er også et kapittel i boken, «Leukemiens sanne ansikt», der Gunnhild forteller mye fakta om selve sykdommen og hva som gjør det til en slik brutal ødeleggelse på kroppen. Boken kan også presenteres som faglitteratur på grunn av innholdet og faktaopplysningene om sykdommen.

Idas og familiens frykt ovenfor sykdommen og døden er  tema gjennom disse 300 sidene av boken. Idas tanker om døden er tatt med, noe som løfter nivået på boken enda høyere. Vi lesere får høre tanker om kreften innenfra, fra en person som går igjennom den utenkelige kampen for oss alle. En kamp som vi alle tenker «Nei, det hender jo ikke med meg».

Gunnhild og Ida utvikler et sterkt mor-datter forhold gjennom boken. De reflekterer ofte sammen om Idas tanker om døden og hvordan «det perfektet stedet» må være. Ida deler også sine tanker om hvordan hun tror mor vil takle døden, og formulerer det slik at det er en av hennes største bekymringer. Eksempler på disse bekymringene er: «Alle sier at det å miste et barn er det verste noen kan oppleve. (..) Jeg vil ikke gå fra deg, mamma. Jeg vil ikke at du skal få det vondt.»

Vi kan også få et innblikk i hva sykdommen gjør med en person. Hvordan en person sakte men sikkert brytes ned mentalt, og får store belastninger både på seg selv og dens selvbilde. Et utdrag fra Idas dagbok er tatt med i boken, der hun reflekterer over akkurat dette. «Min største frykt nå er vel å miste meg selv. (..) Det er vanskelig å se seg selv i speilet når jeg vet at personen som stirrer tilbake, er en kreftsyk utgave av meg selv.»

Dette er en viktig bok, fordi den omhandler så ufattelige mange viktige tema. En viktig bok om kreft, sinne, latter, sorg og død, men også om ubeskrivelig kjærlighet og kampvilje fra de som står midt i og utenfor kampen mot kreft. Den reflekterer over liv og død på en sterk måte, og viser virkelig hvor fort livet kan bli snudd opp ned. At det er viktig å leve der og da er også noe som virkelig kommer godt fram i boken. Dette er en bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Boken har gitt meg et annet syn på enkelte ting i livet, og den setter virkelig merker etter seg.

elev vg1 e/f

Idas (siste) dans

idas dansIdas dans av Gunnhild Corwin, er en sann historie om Ida som får kreft som 18 åring. Boka er skrevet av Idas mor. Idas dagbok og liv etter kreftdiagnosen, familiens håndtering av sykdommen og deres refleksjon gir grunnlag for det moren skriver. Skrivemåten er enkel og oversiktlig. Kapitlene er korte (ca. fra 3-10 sider), og det er enkelt å følge bokas struktur. Idas dans ble utgitt i 2005, men selve historien fant sted i 2002. Den er utgitt på Dinamo forlag.

Boka handler om temaene kreft, det å være foreldre, døden, sorg og styrke. Det høres kanskje dystert ut, men boka er vinklet på en måte som gjør at det ikke bare er negativitet, men også mange lyspunkter. Forfatteren er flink til å se det positive i alt negativt, og utnytter alle øyeblikk fullt ut. Selv om boka tar for seg mye sykdomsprat, er det nokså mye humor, for eksempel når Gunnhild og Ida går på epleslang i rullestol.

Det er flere konflikter i boka, men hovedkonflikten er Idas sykdom som er leukemi. Leukemi er en kreftsykdom, og Ida får sykdommen som 18-åring. Vi følger hennes 14 måneders kamp for å overleve og hennes opp- og nedturer gjennom sykdommen. Bokas tittel er Idas dans. Tittelen henspeiler til at Ida er en svært dyktig ballettdanser og det er hennes lidenskap, men når sykdommen slår til må hun la drømmen om å bli profesjonell danser gå.

En annen konflikt vi får ta del i, er morens indre konflikt. Denne konflikten handler om hennes tanker og følelser rundt å vite at barnet hennes har fått kreft, og sjansene er minimale for å overleve. Hvordan skal hun tenke? Hvordan skal hun komme videre? Er det greit å gå videre? Spørsmål som dette blir stilt i boka, og noen blir ikke besvart.

Familien står sentralt, og boka viser hvor viktig det er å ha familie som støtter deg og stiller opp for deg uansett hvilke valg du tar. Vi blir kjent med kjernefamilien til Ida, og hele tiden omtales de som støttende og hjelpende. Familien er miljøet rundt Ida, for hun har til tider ingen krefter til å gjøre stort annet enn å sove og slappe av. Når Ida er på bedringenes vei, hender det at hun er sammen med venner og kjæreste. Som Gunnhild skriver: «Vi klarer det vi må.». Jeg synes denne setningen beskriver boka veldig godt!

Etter dansenJeg synes boka var godt skrevet og det er en god historie. Den appellerer til mange lesere i og med at det ikke blir for privat. Boken tar også for seg temaer som er aktuelle i dagens samfunn. Det er ikke oppfunnet en medisin som kurerer kreft, og derfor er det et interessant tema å lese om. Situasjonen rundt sykdommen og familien blir godt beskrevet, samt at vi blir kjent med personalet på sykehuset. De blir skildret levende og vi får høre forfatterens mening og tanker om de ulike personene. Personene dukker opp underveis etter hvert som familien møter dem. Dette synes jeg er en god metode for å møte nye mennesker i ei bok. Det er også en oppfølger til denne boka som kom ut i 2011, og den heter Etter dansen.

«Vi ser oss ikke som «ofre for en urettferdighet». Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker å tro at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet.»

«Jeg gir meg selv en ny leveregel: Jeg skal dempe mitt behov for å vite alt, og ta vare på dagen i dag. […] Lev her og nå.»

Jeg valgte å lese denne boka på grunn av bokomslaget og alle positive tilbakemeldinger fra personer. Som sagt er det en god bok, og jeg anbefaler den hvis du vil lese en gripende historie som både er inspirerende og setter hverdagen i perspektiv. Boka viser tydelig hvilke verdier som blir viktige når uforutsette og dramatiske hendelser oppstår.

Elev 1cd

http://s.cdon.com/media-dynamic/images/product/001/874/1874964.jpg

Idas dans – en mors beretning

idas dansIdas dans – en mors beretning er skriven av Gunnhild Corwin og gitt ut av forlaget Dinamo i 2005. Boka har fått god respons og lite negative kommentarar frå bokmeldarar. Boka regnast som ei faglitterær bok på grunn av all informasjon og fakta vi får om leukemien til Ida, men ho er eigentleg ein type biografi. Boka er basert på ei verkeleg hending og verkelege smerter og tårar.

Boka handlar om Idas kamp etter at ho har fått vite at ho lir av leukemi. Og du skjønner allereie etter nokre få sider at det handlar om ein kamp på liv og død. Boka er skriven av Idas mor, Gunnhild Corwin. Ho handlar om Ida og Gunnhilds kamp mot Idas leukemi. Boka byr på både oppturar, nedturar, kjærleik, sorg, tru, håp og mot.

Gunnhild har skildra både miljøet på sjukehuset og heimen i Mariesvei godt, samt seg sjølv og Ida, som er hovudpersonane i boka. Ho skildrar sine næraste godt også: Ida, Bjarne, Vibeke, Cesilie og Fredrik. Ho beskriv godt sine og Idas tankar og kjensler.

Boka startar med at Ida er forkjøla, og mora tar henne med seg på sjukehuset. Ida liker ikkje sjukehus og vil ut så snart som mogleg. Men det som berre skulle vere ei lita forkjøling, i verste fall kyssesjuke, viser seg å vere blodkreft. Ida har leukemi.

Det blir ein hard kamp og Idas håp er ikkje alltid like mykje til stades, ho vekslar mellom å vere fast bestemt på å vinne kampen, til rett og slett å ville dø for å sleppe smertane. Heile familien har det tungt og vi får høyre korleis mora ikkje klarer å glede seg over dei andre barna sine gleder. Den eine dottera skal gifte seg og den andre skal ha eit born, men ho klarer ikkje å glede seg over det mens Ida ligg på sjukehuset. Det er ei tung tid for heile familien.

Alle må forhalde seg til Idas behov og ønske. Når Ida er på sitt verste, vil ho berre ha mamma og kjærasten Jonas saman med seg, men så snart ho er betre kjem resten av familien. Mens Ida er på sjukehuset er det pappa Bjarne som er heime og passar på huset saman med storebror Jonas som bur i kjellarleilegheita. Storesystrene Vibeke og Cesilie er heime hos seg sjølve med forlovarar og førebur seg på born og bryllaup. Gunnhild blir sliten av at telefonen skal ringe heile tida, og det å måtte fortelje det same til alle som lurer. Ho startar «Idanews» og sender ut brev 1-2 gong i månaden til familie og venar.

Eit halvt år går, og Ida får omsider lov av legane til å bu heime og heller komme inn på sjukehuset om det skjer noko, og for å ta blodprøvar osv. Ida blir mykje betre og cellegifta verkar godt. Heile familien drar på både hytte- og sydentur.  Men ein kveld kjem Ida gråtande ut av badet og seier at augnevippane hennar hell på å falle av. Og dei er dermed i gong med ein ny runde.

Dette er ei god bok med sterke kjensler. Boka har nok ungdom og vaksne som målgruppe.

Av elev 11STAB