Biografiske romaner

Hyperaktuell roman om syriafarere

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et langt intervju med en returnert fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. I etterordet til romanen sier Vitanza at boka er basert på kildens historie, men han understreker samtidig at «det er lagt inn større eller mindre grad av fiksjonalisering, både fra kildens og forfatterens side». Blant annet er navnet og fødestedet til fortelleren endret.

Bokas tittel er hentet fra farvelscenen mellom Abdi, Tariq og kameraten Carlos: «vi ses inshallah, i dette livet eller det neste». Abdi var kameraten til hovedpersonen Tariq. Han omkom i krigen i likhet med Carlos, som reiste til Syria på et litt senere tidspunkt.

Boka handler om årene før avreisen til Syria, selve krigen og Tariqs refleksjoner i ettertid. Tariq, som er andregenerasjonsinnvandrer, klarer i likhet med mange av vennene sine ikke å finne seg til rette i Norge. Allerede på skolen begynner han å selge dop, senere tar han seg en deltidsjobb på et butikklager i Sverige, rett over grensa fra hjemstedet Halden. Hovedbeskjeftigelsen hans er imidlertid langing. Religionen blir på en måte redninga fra dopmiljøet, men derfra går veien til et radikalt antivestlig, islamistisk miljø.

Boka er hyperaktuell og viser hvorfor en del unge muslimer er så mottakelig for radikal islamisme. Hva det er som gjør at de velger denne veien fremfor en mer forsonlig retning. Språket er dialektpreget, men teksten har en del fremmedord som vi heldigvis finner forklart i ordlista bakerst i boka. I motsetning til i mange andre biografiske romaner, blir forfatteren i Dette livet eller det neste nærmest synlig i sitt fravær. Kun Tariqs del av dialogen er nedtegnet:

Men læreren gadd ikke forklare. «Sånne som dere skjønner ikke en dritt uansett, det eneste dere lærer der dere kommer fra, er hvordan man sprenger seg i lufta»

Jo, han sa det.

Historien er både tankevekkende og aktuell, og den understreker hvor viktig integrering er.

Litt om forfatteren: Demian Vitanza er norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med romanen Urak. Dette livet eller det neste er hans tredje roman.

  • Demian Vitanza
  • Dette livet eller det neste
  • Biografisk roman, voksen
  • Aschehoug, 2017
  • 342 s.

Les mer hos:

 

Bibliotekari

 

 

 

Advertisements

En flott reiseskildring: Lajla Rolstads Ulveøya

ULVØYA_Skisser

Forfatter: Lajla Rolstad
Tittel: Ulveøya
Sjanger: Reiseskildring, biografisk, voksen
Forlag: Aschehoug
Sider: 258

Egentlig trodde jeg at dette var en biografisk roman om å leve med angst. Baksideteksten sier at Lajla Rolstad i mange år etter legens ordre lever et skjermet, rutinemessig liv, helt til hun en dag bestemmer seg for å prøve noe annet. Hun reiser til den kanadiske ødemarka for å være vaktmester på en vinterstengt leirskole. Et liv som er noe helt annet enn det hun er vant til.

Angsten nevnes veldig sjelden, og det er sikkert ikke tilfeldig. Kanskje er det slik at det fysiske arbeidet og nærheten til naturen passer bedre for Rolstad enn et urbant liv med alt det stresset det fører med seg, uten at jeg tør si det for sikkert. Uansett ble jeg veldig fascinert av Ulveøya, som er en reiseskildring og en biografisk roman. Rolstad forteller om tiden som vaktmester på den vinterstengte leirskolen ved Ulveøya, om menneskene hun møter og mannen hun forelsker seg i. Året etter reiser hun rundt i Vancouver-området og i USA. Hun bor primitivt, i telt og på hytter, hun kommer tett innpå sivilbefolkningen, marijuanadyrkere, pelsjegere, cowboyer, hippier, eventyrere og medisinmenn, og hun møter bjørn flere ganger. Til tross for at Ulveøya er noe helt annet enn forventet, likte jeg den veldig godt. Den kan leses av alle, og passer utmerket til fordypningsoppgaven sammen med en annen reiseskildring eller en annen biografisk roman.

Bibliotekari

 

 

1001 Natt

1001 nattVetle Lid Larssen, født i 1960, er en norsk journalist og forfatter. Han har skrevet flere bøker for både små og store, og har utmerket seg med sine meget gode portrettintervjuer. Boken denne anmeldelsen tar for seg er 1001 Natt, som ble utgitt i 2013. 1001 natt handler om de to norske sjømennene, Christian Børs og Niels Moss som ble slaver i Algerie, en skjebne de delte med flere europeere. Både Christian Børs som kom fra Bergen og Niels Moss som kom fra Trondheim var sjømenn som var på reise i mediterrianske farvann da skipene deres ble kapret. De ble ført til slavehuset i byen Alger hvor de ble til slavene av den såkalte Deyen.

Når Larssen i boken beskriver miljøet og spesielt de tre sentrale byene Bergen, Trondheim og Alger er han veldig nøye og får med seg mye av de arkitektoniske detaljene. Blant annet utformingen og betydningen av de ulike graveringene på søyler, og hvordan og hvorfor slott, festninger, havner og hus er bygd opp akkurat slik de er. Noe annet han legger mye vekt på når det kommer til miljø er byenes struktur, for eksempel plasseringen av ulike byggverk som slavehuset og havnen. I tillegg til de tre byene som er nevnt har Larssen også valgt å beskrive miljøet på båtene svært nøye. Her skildres små detaljer som for eksempel koppene og bestikket sjømennene brukte, og hvordan de sov og arbeidet. Også dialog og direkte utdrag fra brev sjømennene selv hadde skrevet gir teksten liv. Brevene er gjengitt i på originalspråket, eldre dansk og svensk, som nok kan være utfordrende å lese, men samtidig understreker tidsånden.

Et av de andre virkemidlene som dominerer i boken er de spesielle beskrivelsene og måten han velger å ordlegge seg når han blant annet beskriver utseendet til Moss og Børs. Det som også er med på å skape tonen og stemningen i boken er hvordan Larssen har komponert stoffet. Han veksler mellom å beskrive situasjonen Børs og Moss har havnet i, og å fortelle om sin egen reise og egne opplevelser med å samle inn og sorterte stoffet om sjømennenes liv. Dette vil etter min mening si at boken kan sees i to ulike sjangrer. På den ene siden er det en ren sakprosa hvor Larssen kommer med sann informasjon han har samlet i form av gamle oppslagsverk og brevsamlinger. På den andre siden kan man se på boken som en fiksjonstekst hvor Larssen vekker karakterene Niels Moss og Christian Børs til live på ny igjen.

Jeg vil allikevel si at boken for det meste holder seg innenfor sakprosasjangeren siden alt av det som blir skrevet og beskrevet i boken baserer seg på sanne historier. Det at komposisjonen i teksten veksler mellom sjømennenes skjebne og Vetle Lied Larssens situasjon som forfatter er en interessant del av kommunikasjonen mellom tekst og leser. Vekslingen gir et grundig og levende innblikk i de historiske forholdene og i prosessen med å framstille dette materialet.

1001 Natt er etter mitt syn en svært god bok med et spennende og interessant innhold og tema. Man får et troverdig historisk innblikk i en tid hvor det fantes mange tusener av europeiske slaver i Afrika, noe de fleste neppe har visst om eller har hatt særlig kunnskap om. Noe jeg også likte veldig bra med boken var at forfatteren har inkludert mange ord, begreper og brevutdrag fra akkurat denne tiden som gjør innholdet mye mer reelt og interessant.

Etter min mening passer denne boken for både ungdommer og voksne, og spesielt for dem som er interessert i historie. Etter å ha lest boken sitter man igjen med mye kunnskap om handel, sjøfart og en annen side av slaveriet enn det vi vanligvis møter i våre historiebøker.

Elev 11STEF

 

Kildeliste:

Idas dans: «man er aldri så tett på livet som når man er tett på døden»

Idas Dansen mors beretning er skrevet av Gunnhild Svenning Corwin (født 1947). Gunnhild har skrevet mye, men dette er hennes første bok. Den ble utgitt i 2005 av Dinamo forlag. Boken er basert på Gunnhilds egne opplevelser av datterens blodkreft. Gjennom 297 sider får vi høre om Idas kamp gjennom de fjorten månedene kreften herjet i kroppen hennes.

HANDLING

Ida er en frisk og sporty ballettdansende 18 åring. Hun går i tredjeklassen på Stabekk videregående skole. Drømmen er å få en solodans. Dette får hun muligheten til i forestilling som er satt opp av danseakademiet hun er medlem av.

idas dansSom den yngste i en søskenflokk på fire er hun den eneste som bor hjemme med mamma og pappa i Mariesvei i Oslo. Her er hun omringet av gode venner som kommer godt med siden det er avgangsår og russetid som står for tur. I tillegg til alle vennene har Ida en kjæreste, Jonas. Han er en kompis av broren, og det var dette som førte dem sammen. Jonas blir en viktig støttespiller. Det han gjør har stor innvirkning på Ida og hennes kamp.

Hele marerittet starter den dagen Ida og moren drar til legen. Ida føler seg ikke særlig bra. Det er da de får den grusomme beskjeden. Ida har fått lymfatisk leukemi (blodkreft). Her blir familiens verdens snudd på hodet. Den lille øyenstenen er blitt dødssyk.

Kreften bryter ned Ida, utseendemessig og innvendig. Ganske raskt blir hun tynnere og svakere. Formen hennes svinger fra å være ok til å bli kjempedårlig. Dette gjør at hun må tilbringe mye tid på Rikshospitalet.

Til tross for alt det triste som skjer i Idas liv får hun også mange positive og gode opplevelser før hun dør 19 år gammel, som for eksempel å bli tante til en nydelig liten gutt. Det er også andre store opplevelser i Idas liv i perioden før døden, men de kan jeg ikke avsløre. For å finne ut hvilke bør du lese boken.

HVORDAN ER DET Å VÆRE LESER?

Som leser blir du dratt inn i en fortløpende fortelling. Vi tas med inn i ulike hendelser som omhandler Ida, familien hennes og de nærmeste vennene hennes. Forfatteren tar oss inn i sine innerste og vondeste tanker og følelser. Hun setter ord på frykt, smerte og fortvilelse. Leseren blir fort en del av historien og da er det vanskelig å holde tilbake tårene. Heldigvis er ikke boken bare trist. Gunnhild makter å fortelle om de hyggelig og positive opplevelsene som hender i løpet av de fjorten månedene.

MENINGEN BAK

Forfatteren (som da er moren til Ida) har hørt at man kan skrive og male bilder som en del av terapien for å bli frisk. Derfor gjør hun tidlig avtale med Ida at de skal gjøre notater underveis. Disse notatene skal bli bok når sykdommen er over. Noe som blir en viktig del av notatene er «Ida news» som blir skrevet på bloggen til Gunnhild. Dette for at folkene rundt henne skal få vite hvordan det går med Ida og hva som skjer.

På slutten av boken tar forfatteren et «oppgjør» med «etablerte sannheter». For eksempel hvordan det er å miste et barn. Hun kaller dette for «det verste som kan skje et menneske».

«Dette er ikke en oppskrift om hvordan man skal takle sorg. Jeg ber ikke om medlidenhet, men om medfølelse – FØL med meg.»

Noe hun stiller spørsmål ved er uttrykk som «av motgang blir man sterkere» og «vi får ikke mer enn bi klarer med».

MIN MENING

Boken var verdt å lese, selv om jeg visste at Ida kom til å dø (dette står på baksiden av boken). Det å få være med på hennes siste måneder var spesielt. Det føles nå som jeg kjenner Ida og at jeg har vært der gjennom hele behandlingen.

Jeg anbefaler boken fra alderen 14 og oppover. Idas skjebne er trist og sår, og Idas dans kan kanskje derfor virke avskrekkende, men boka fremstår likevel med mye livskraft og visdom.

I 2011 kom oppfølgeren Etter dansen.

Elev 1cd

Kommer det en mandag?

evig søndagEvig søndag er Linnéa Myhres første bok, og den ble utgitt i 2012 av Tiden Norsk Forlag. Det første opplaget ble allerede utsolgt på utgivelsesdagen, og boken har ligget på bestselgerlisten i ettertid. Evig søndag er en sterk bok som tar opp vanskelige tema som spiseforstyrrelser og depresjon. Boken er en selvbiografisk roman. Linnéa Myhre kjenner kanskje mange som personen bak den noe omtalte bloggen «Alt du vet er feil», som hun har vunnet flere priser for.

 Evig søndag handler om Linnéa som i flere år har slitt med anoreksi, depresjon og tvangstanker. Vi følger Linnéa gjennom et år av livet hennes, og møter henne først vinteren 2011 da hun har bestemt seg for å oppsøke psykiateren Finn. I løpet av boken blir vi med på oppturer og nedturer mens hun forsøker å bli bedre. Spiseforstyrrelsene, depresjonen og tvangstankene hennes dominerer store deler av hverdagen hennes som i mange tilfeller hindrer henne å gjøre det hun ønsker. Bloggen hennes er blant annet kjent for den litt mørke og sarkastiske humoren hennes, og noe av denne humoren skinner også igjennom i boken. Man får et veldig ærlig møte med hennes mangeårige kamp mot spiseforstyrrelsene, og det er gjort med innblikk fra både nåtiden og fortiden.

Denne boken er på ingen måte en spenningsroman, men den tar opp viktige tema som er veldig aktuelle i samfunnet vårt i dag. Det løfter boken enda mer, og gjør den til en selvbiografisk fortelling som fungerer veldig godt. Handlingen i boken kretser om Linnéas liv, og vi tilbringer store deler av boken inni hodet hennes med hennes skildringer av miljøet og personene rundt seg. Skildringene blir ikke gjort i så stor detalj, men det er akkurat nok slik at de virker sanne og relevante å belyse. Linnéa har ofte et dømmende syn på dem rundt seg, og det er her den litt mørke humoren hennes skinner gjennom. Personene kan bli skildret på en veldig negativ måte, og noen ganger undrer hun seg over hvorfor de gjør som de gjør. Disse skildringene gir ekstra liv til boken, og noen ganger er de også morsomme.

Evig søndag er en relativt kort bok på knappe tohundre sider i tillegg til at den har korte kapitler. Det gjør at boken med et ganske tungt tema blir litt lettere å lese. Den er skrevet i første person, og språket i boken bidrar og til at boken er lett å lese. Setningene er korte, og fungerer som et effektivt virkemiddel for å vise den kaotiske tilstanden inni hodet til Linnéa. Hun virker i noen tilfeller forvirret og overveldet av det som skjer rundt henne, og de korte setningene viser det veldig godt slik at leseren får et enda større innblikk i situasjonen hennes. I andre tilfeller er det ikke sikkert at denne skrivemåten ville fungert, men i en bok med dette temaet fungerer det veldig bra og forsterker de sterke følelsene vi blir dratt inn i.

Både de indre og ytre konfliktene i boken viser en dybde som gjør den verd å lese. Som tidligere leser av bloggen til Linnéa er det interessant å lese historien hennes på en annen måte enn den har blitt framstilt på nett. Jeg synes at det er en veldig sterk bok om et viktig tema. Jeg vil anbefale den på det varmeste til andre for å få et ærlig, sårt og reelt innblikk i livet til en person som sliter med disse tingene. Tittelen Evig søndag kan referere til følelsen av at søndager aldri tar slutt, og fungerer som en metafor for hvordan spiseforstyrrelsene og depresjonen låser henne fast i en uvirksom tilstand. Hvis hun kommer seg over den vanskelige tiden vil det kanskje komme en mandag?

Elev 1cd

Kilder

http://www.tiden.no/index.php?ID=Bok&counter=781

 

Norbert anbefaler

Verden av i gårJeg er glad i biografier. Et mesterverk i så måte er Verden av i går. En europeers erindringer (Aschehoug 2013) av Stefan Zweig. Autobiografien kom ut etter at Zweig og kona hans, Lotte, hadde tatt livet av seg i sitt søramerikanske eksil i 1942, i fortvilelse over nazismens herjinger i Europa. Zweigs erindringer går langt ut over det personlige, de tegner et bilde av både Zweigs generasjon, av Mellom-Europa i første halvdel av 1900-tallet og av Wien i sine glansdager. Zweigs skildring er fantastisk og veldig interessant lesning.

Keiser Wilhelm i NorgeDe fleste biografier har en viss historisk kvalitet og jeg liker bøker med historisk vri. Ta for eksempel Svein Skotheims Keiser Wilhelm i Norge (Spartacus 2011). Den siste tyske keiseren, Wilhelm II, besøkte Norge mange ganger i årene før første verdenskrig brøt ut. ”Reisekeiseren” er dermed en direkte forløper til pølsetyskere som i våre dager lager kø på E6 med bobilene sine. Wilhelm II kom i yachten sin, køen bak bestod av eskorterende marineskip. Keiseren var fasinert av landet i nord, og befolkningen var lidenskapelig opptatt av keiseren. Han var svært populær, han ble omtalt i avisene med begeistring, og fjelltopper som han hadde besteget ble kalt opp etter han. Flere ganger satt han kursen mot midtnattsolens rike og da seilte han faktisk gjennom Solbergfjorden og Gisundet. Ved siden av å tegne et bilde av keiseren forteller boka mye om de nære forbindelser mellom Tyskland og Norge og om forholdene i Norge på denne tiden.

AdjutantenKeiserens Norgesturer danner utgangspunktet for Jørgen Norheims roman  Adjutanten (Samlaget 2008). En fiktiv offiser fra keiserens følge lever nå som olding i en hytte høyt over Sognefjorden. Der grubler den gamle prøyssiske offiseren over krigen som ble til Europas ”urkatastrofe”, han tenker bakover og reflekterer over sin egen rolle i det hele. Han blir venn med en norsk sosialist og pasifist og med hans datter. På denne måten fører forfatteren sammen ikke bare to forskjellige tidsaldere, men også to forskjellige verdener. Sosialistens datter har for øvrig et litt spesielt forhold til keiseren.

Vi, de druknedeDansken Carsten Jensen har skrevet en murstein av en roman. Den heter Vi, de druknede (Press 2006) og er på godt og vel 800 sider. I romanform tar Jensen for seg vekst og fall av byen Marstal. Fortellingen om den danske sjøfartsbyen Marstal, som også er forfatterens hjemby, starter med den tysk-danske krigen i 1848 og følger fire generasjoner frem til mai 1945. Med stor fortellerglede fører Jensen leseren ut på alle verdenshav og i alle menneskets avgrunner. Det er spennende lesning, spesielt når man vet at romanen bygger på historier og snutter som forfatteren fikk fortalt av byens befolkning. I den tyske utgaven av boka røper Jensen mye av grunnlaget for romanen og påstår at de mest vanvittige og mest burleske episoder i boka alltid er de sanne; det normale og uspektakulære i boka står forfatteren for. Virkeligheten er nå engang mer oppfinnsom enn fantasien. Da jeg var ferdig med boka skulle jeg ønsket at Jensen hadde skrevet noen hundre sider til.

Water musicLesing kan være morsomt. Historiene skal være spennende, underholdende og ikke minst interessante. På fagspråket kaller man det for eskapisme når man leser for å unnslippe den trasige og gråe virkeligheten som hverdagen har å by på. Da kommer Thomas Coraghessan Boyle godt med. Han er en veldig produktiv amerikansk forfatter som skriver bl.a. historiske romaner. Han legger mye arbeid i bakgrunnsarbeidet og er veldig nøye med selv de minste detaljene. Hans  Drop cityførste roman Water Music ble en braksuksess. Den forteller om en britisk oppdagelsesreisende som på død og liv skal finne frem til munningen av elven Niger. Han finner den aldri. Boka finnes etter det jeg vet ikke på norsk. Det gjør heller ikke Drop City, den elleville romanen om et hippiekollektiv som reiser fra California til Alaska for å slå seg ned der. Det er fornøyelig lesning når hippiene som ellers bare er opptatt av sex, drugs and rock ’n’ roll, plutselig må jobbe og slite for å overleve i et Budding Prospectslivsfiendtlig landskap. De må også prøve å komme overens med lokalsamfunnets medlemmer som lever heller alminnelige liv. Når hippiene i tillegg reagerer som det forhatte småborgerlige establishment i visse situasjoner, er lesegleden stor. Eller hva med Budding Prospects av samme forfatter? Tre rare typer drømmer om raske penger og bestemmer seg for å dyrke marihuana nord for San Francisco. Det går ikke som planlagt, problemene tårner seg opp, og penger blir det heller ikke ut av prosjektet.

oppmålingen av verdenSå må jeg vel nevne en bestselger fra en tysk forfatter også: Daniel Kehlmann gjorde det stort i de tyskspråklige land med vitenskapsromanen Oppmålingen av verden (Gyldendal 2008). Boka handler om matematikeren Gauß og om oppdageren Alexander von Humboldt. Men den spesielle språkstilen til Kehlmann kommer ikke til sin rett i den norske oversettelsen – heller ikke i den engelske. Uten referatkonjunktiven virker boka bare søkt og rar. Berømmelse. En roman i ni historier (Gyldendal 2012) funker derimot også utmerket på norsk. Kehlmann leker seg elegant og som leser får man glede seg over det. Ni historier som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, henger likevel sammen på et finurlig vis og lager til sammen en roman.

TcshikOg til sist et tips til dem som vil lese på tysk. Det går faktisk an det også. Tschick (Rowohlt 2010) er historien om to fjortiser fra mer eller mindre ødelagte hjem. Hos Maik er mammaen på avrusning og pappa nytter anledningen til å reise på ”forretningsreise” med den kvinnelige sekretæren. Tschick er russer, kommer av og til småfull til skolen, og er ikke spesielt velintegrert i samfunnet. De stikker i en gammel stjålen Lada og kjører mot øst. En morsom og litt trist fortelling om vennskap og det å være utenfor.