Når det frykteligste skjer

I ungdomslitteraturen i dag er det ikke mange temaer som er tabu, heller ikke å skrive om en far som skyter familien sin.

I Sting av Therese Garshol Syversen overlever 16 år gamle Emma, men mora dør og faren skyter seg selv etter å ha skutt Emma og mora. Forlaget presenterer boka slik:

Korleis halde ut det som ikkje er til å halde ut?

16 år gamle Emma vaknar på sjukehus med eit skotsår i magen. Kva som har hendt, hugsar ho ikkje heilt, men dei seier at det er faren som har skote ho. Som einaste overlevande etter ein familietragedie må Emma flytte til mormora si langt ute på landet. Der bur også Hannes, naboguten som har fotografering som hobby og gjerne vil bli venn med Emma.

Psykologen Beate seier at Emma ikkje kan kome seg vidare før ho hugsar kva som har skjedd.

Men Emma kan ikkje hugse, vil ikkje hugse.

«Sting» er ein sterk roman om minne, om vald og om korleis ein på nytt kan finne lys i alt det som er mørkt.

Boka har korte kapitler delt inn i «nå» og «da». Vi kastes rett inn i historien i nåtid etter at Emma har våknet på sykehuset, da-kapitlene starter en stund før tragedien inntreffer og kan leses som flashbacks. Underveis i historien husker Emma mer og mer, og til slutt får vi en oversikt over hva som skjedde, uten at vi helt klarer å begripe hvorfor faren valgte en så destruktiv utvei. Men sånn er det jo i det virkelige livet. Mekanismene bak voldelige handlinger som dette er som regel ubegripelige.

Emma flytter til bestemora på landet etter tragedien. Her forsøker hun å finne nytt fotfeste. Det er dette nå-kapitlene tar for seg, selve helingsprosessen. Særlig fine synes jeg foto-metaforene og sammenlikningen mellom fotografering, jakt og selve tragedien, er:

Det meste vil komme tilbake. Ikkje foreldra mine, dei er borte for alltid, men minna mine dei er ikkje tapte, dei skal eg få igjen, det har ho lova meg, Beate. Ho seier at minna ligg lagra i meg som avtrykk, fotografi som eg treng hjelp til å fremkalle (s. 7)

Underveis i helingsprosessen vekkes Emmas interesse for fotografering, en hobby som hun sammenlikner med den jakten hun og faren drev med før.

– Trykk fingeren først eit lite hakk inn, kjenner du det?
Eg nikkar.
– Og så trykker du heilt inn.
– Som med skyting, seier eg. (68)

Til slutt går Emma både inn i det fysiske og psykiske mørkerommet. Hun fremkaller ikke bare fysiske bilder, hun er også klar for å tvinge frem de bildene hun har fortrengt fra minnet sitt.

Sting har fått gode skussmål fra Upris-juryen og flere ønsker at boka skal nomineres til kortlista. Jeg kan ikke være mer enig. Sting er ei veldig god bok. Den er komprimert og lettlest, tar for seg et tabubelagt tema og er godt skrevet. Heia Therese Syversen! Boka anbefales både til fordypning og til andre leseprosjekter.

Bibliotekari

  • Sting
  • Therese Garshol Syversen
  • Roman, ungdom, nynorsk
  • Samlaget, 2022
  • 124 s.
Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s