Dmitry Glukhovsky: Metro 2033

Metro 2033Boka jeg skal anmelde heter Metro 2033 og er skrevet av russiske Dmitry Glukhovsky. Boka ble først utgitt som elektronisk bok i 2002, og i bokform i 2005. I 2012 ble den utgitt på norsk på Bokforlaget. Boka forteller om tilstandene i Moskvas metro i år 2033. Jeg valgte å lese boka som krim rundt påsketider, men en mer passende sjanger vil være fantasy, eller kanskje post-apokalyptisk science fiction.

Handlingen finner som sagt sted i Moskvas undergrunn akkurat 20 år fra nå. Allerede nå, i 2013, ødelegger menneskene for seg selv med atombomber, og jorda blir liggende tilsynelatende ubebodd og øde. Etter at bombene er blitt sluppet, klarer noen mennesker i Moskva å redde seg selv nede i metroen. Denne undergrunnen ble i virkeligheten under andre verdenskrig brukt som bomberom, og har i senere tid blitt enda bedre utrustet til slikt bruk. Dette var nok med på å inspirere forfatteren til å skrive boka.

Boken har nesten 600 tettskrevne sider med lange kapitler, men til tross for det var det ingen problem å lese den på en uke. For hver side man leser skjønner man at det er noe mer mening med den enn at Artjom skal nå målet. Det viser seg at målet han har satt seg ikke er det virkelige målet i det hele tatt. I hvert kapittel er det skuddveksling, mareritt, overnaturlige hendelser, mysterier og store spørsmål som både reflekteres over og på en måte svares på, og det er utrolig hva forfatteren har fått presset inn i en spennende framtidsroman.

Boka er fylt med kjennetegn og fellestrekk med annen litteratur, for eksempel Dantes vandring i underverdenen, verdenen i Orwells 1984 og Frodos reise med ringen. Ikke nok med det, men alle folkeslag er representert, og han beskriver hvordan resultatet av alt vi mennesker har gjort slår tilbake på oss selv. Mot slutten av boka spør man seg selv om det virkelig er «de svarte» som må bekjempes, eller om det er alle de andre.

Det er deilig å lese en framtidsspådom som ikke inneholder umulig teknologi og ekstrem rikdom blandet med litt magi. Metro 2033 er rett og slett en reel framtidshistorie, hvis en atomkrig skulle bryte ut. Den viser at vi også må ta store tilbakeskritt, ikke bare arbeide oss opp og frem. Barn som er født nede i undergrunnen har aldri sett overflaten, og mangelen på sol og vitaminer gjør at alle er spinkle, underernærte albinoer. Menneskene i metroen gjør nytte av rester av dagens hverdagslige gjenstander. Strøm er de nesten fri for, maten oppe i verden er farlig, og maten nede i undergrunnen er muggen, menneskene er fattige, men allikevel er det noen som klarer å skrape til seg alt de kan og bli rikere. Metroen er litt som Husøy med hele verden representert på et lite område, selvfølgelig uten sammenligning for øvrig.

Forfatteren virker kritisk til menneskeheten i seg selv, og får fram mange av våre svakheter. Til tross for det klarer han å vekke en slags medfølelse for nesten alle som kommer inn i Artjoms liv. Etter å ha lest boka fikk jeg inntrykk av at den først og fremst var skrevet for å skildre livssyn. Vi møter som sagt satanister, som etter å ha havnet nede i undergrunnen tror at de er utvalgt og at alt de trenger å gjøre er å grave dypt nok, så kommer de til helvete. Vi møter kannibaler som ikke kan snakke, men som tror på Store Orm, en slange som tygger stein for å grave tuneller som menneskene kan leve i. Noen venter på Jehova og sprer budskapet i Bibelen. Artjom selv håper på at myten om Iakttakerne er sann, og at noen virkelig passer på beboerne i metroen hele tiden.

Kievskaya

Kievskaya metrostasjon. Bildet er lånt fra Wikipedia

Etter å ha lest boka har jeg fått ganske stort innblikk i russisk arkitektur. Metrostasjonenes store marmorsøyler, mosaikkbilder og store messingstatuer, det gamle Leninbiblioteket og TV-tårnet i Moskva er nøye skildret, både de estetiske og de praktiske funksjonene i byggene. Men når jeg leste boka så jeg ikke for meg at det kunne være vakkert der nede.

Da jeg arbeidet med anmeldelsen, fant jeg ut at det var laget et dataspill basert på boka, altså et spill hvor bare farene, våpnene, mutantene og drapene blir med. Dette overrasket meg. I en slik produksjon faller mye av essensen i boka ut, og bare den nokså banale actionhistorien blir igjen.

Metro 2033

Bilde fra spillet

Språket i boka var bra, sett bort fra noen manglende bokstaver og mellomrom. Det kommer ikke av forfatterens språk, men av dårlig korrekturlesing av den norske oversettelsen, noe som er veldig vanlig for bøker som skal komme ut i norsk pocket i full fart.

Historien var skrevet kronologisk, og det eneste uregelmessige var Artjoms drømmer som man ikke før senere skjønte var bare drømmer og ikke noe mer. Boka har dialoger, men de er for det meste lette å følge. Det vanskeligste var alle de russiske navnene på stasjoner, bygninger og mennesker. Heldigvis var det et metrokart fremst i boka, så nå har jeg full kontroll på alle stasjonene.

Jeg likte boka, til tross for at framtidshistorier ikke er det jeg liker best. Jeg sitter igjen med inntrykk av at Dmitry Glukhovsky har skrevet mange store, lure tanker, og gjemt dem inni en akkurat passe komplisert historie. Det er en bok man lærer mye av, samtidig som den er spennende. Forfatteren kan sammenliknes med en flink geografilærer; han er ikke redd for å stille de store spørsmålene, for han vet at det ikke finnes noe eksakt svar. Glukhovsky har rett og slett fylt en hel bok med gode svar, så får vi se hvilket eller hvilke av dem som stemmer til slutt.

Elev e/f

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s